David Simon tar seg god tid med seriene sine. Med politiserien The Wire viste han at spennende historier kan bli fortalt over lengre tid, uten at noen mister interesse av den grunn. Samme fortellerteknikk har blitt med på lasset med Treme, en overlevelseshistorie om New Orleans etter orkanen Katrina. I første sesong fikk vi et sterkt innblikk i hvordan byråkratiet og innbyggerne taklet en hverdag i nød, fritt for lovnader om at alt vil gå bra til slutt. Slik er det ikke i David Simons serier, og slik er det heller ikke på den andre siden av TV-skjermen.

Ett år har gått siden Katrina rammet New Orleans. Samholdet som preget byen i fjor har fordunstet, mens kriminaliteten smyger seg tilbake. Bekymringene ligger tykt i luften, og det er tydeligere enn noen gang at det ikke bare er byen som sliter med å finne igjen seg selv. LaDonna (Khandi Alexander) sliter med baren, Antoine Batiste (Wendell Pierce) vil fronte sitt eget band og Albert (Clarke Pierce) blir hjemløs på ny. Samtidig har New York-innflytterne Delmond (Rob Brown) og Janette (Kim Dickens) begynt å savne hjemstedet sitt, og drømmer om å vende tilbake. Våre hovedkarakterer vil se byen reise seg igjen, og håper den livlige Mardi Gras-festivalen er et steg i riktig retning. Kan de finne de gode øyeblikkene blant alle de vonde?

Treme er, i likhet med The Wire, et verk som knapt fremstår som fiksjon. Vi følger dem gjennom både tykt og tynt, viktig og uviktig, og av den grunn er det vanskelig å ikke la seg bevege av skjebnene til New Orleans' beboere. Dette er mennesker som setter kjærligheten til byen sin over alt annet, til tross for et pilråttent byråkrati som verken kan garantere dem lønn eller husrom. Selv om det politiske systemet har glemt dem husker de fremdeles hvor de kommer fra, og kjemper fremdeles en kamp som er tilsynelatende umulig å vinne.

Treme er full av smerte, lidelse og urettferdighet. Livet leves ikke etter planen i New Orleans. Men til gjengjeld er det nok håp og drømmer til å vente på lysglimtene en sesong til.