Tor Varhaug (Atle Antonsen) vender tilbake etter suksesserien Etaten, som tok for seg det norske kontorlivet med en dose The Office. Denne gang blir han satt i arbeid hos NAV som saksbehandler, uvitende om alle utfordringene som venter ham på arbeidsledighetskontoret. Her er ingen retningslinjer til for å følges - de skal ignoreres, begraves og kastes i nærmeste papirbøtte sammen med klagebrevene.

Jeg husker selv en gang jeg var på informasjonsmøte hos NAV - et besøk jeg fortsatt anser som veldig rotete. Presentasjonen bestod for det meste av en gjennomgang av nettsiden, der en halvtime ble brukt på å klikke seg inn på forskjellige kurs som er listet opp på nettsiden. Jeg følte at NAV gjorde sport i å sløse bort tiden min, mens jeg så bort på et ikke-fungerende køsystem bestående av noe så lett forståelig som kølapper. Hvordan er det mulig, tenkte jeg. Jeg fikk kultursjokk. Alt dette, fordi jeg hadde et spørsmål om feriepenger de ikke ville ta imot på hjelpelinjen.

Alle tilfeller og situasjoner på NAV er sikkert ikke så ille. Men NAV-serien klarer å formidle dem på lett gjenkjennelig vis, med et spisst blikk på lederne som ikke forstår brukerfrustrasjonen rundt deres egen holdning til kundeservice og riktig behandling. De fleste har en reaksjon når man nevner NAV, ofte i tråd med utsagn om telefoner som ikke tas, svarskjemaer som ikke følges opp og trengende folk som gang på gang sendes på ny runde i systemet mens mindre trengende får servert krone på krone. Alle disse tilfellene tas lettbeint opp i NAV, og som regel funker det veldig bra.

Jo, da - det tar ikke lange tiden før man forstår tegninga i de mest opplagte spøkene, men det reddes inn av de forskjellige reaksjonene blant både stab og brukere. Jeg ser gjerne Rune (Ingar Helge Gimle) nesten krasje inn i en bil med sykkelen, så lenge jeg får høre samtalene om nesten-ulykken til slekta og kollegene.

NAV hviler trygt på sitt sterke rollegalleri. Atle Antonsen er perfekt i rollen som Tor Varhaug, like usikker, nervøs og godhjerta som alltid. Skeptiker og innbitt pessimist Rikard (Jan Sælid) er en flott kontrast til stakkars Tor, som bare prøver å gjøre jobben sin så godt han kan. I NAV legges det nemlig opp til at dette er umulig - godt illustrert av kontorsjef Linda (Josefine Bornebusch) som bedriver aromaterapi på kontoret. Hvorfor ikke - telefonen er jo ikke kobla til uansett!

Ingar Helge Gimles evige optimist Rune må likevel legges til som et soleklart høydepunkt. Gladlaksen traver fremdeles arbeidsløs i gangene, ivrig etter å hjelpe andre arbeidssøkende i jakten på den perfekte jobben. Hans positivitet til en institusjon som fremstilles som pilråtten er herlig. Situasjoner som da han gir en jobb han selv ville ha videre til en annen arbeidssøker er dessuten en glitrende kommentar til hvor mye arbeidssøkere vil jobbe, men samtidig ikke får til å ta det neste skrittet.

NAV kunne med fordel dratt strikken enda lenger, og kanskje tilbrakt litt mindre tid hjemme hos Tor. Jeg kunne klart meg uten snekker-Slobo og hans lattermilde kollega, hvis replikker og personligheter blir litt for mye av det gode.

Det tok meg noen episoder å falle for NAV, og det er nok tilfellet for de fleste. Figurene er såpass ekstreme, og med så mange snåle særpreg, at man trenger tid for å kjøpe dem. Derfor føles de første episodene mer som en presentasjon av figurene fremfor et sammensatt produkt. Men NAV lykkes i å gi et troverdig bilde av en statlig institusjon på feil spor, og en kan ikke hjelpe for å la seg fascinere av hvordan de holder seg gående i det hele tatt.