The Amazing Spider-Man

The Amazing Spider-Man er en film jeg har gledet meg til i lang tid. Revitaliseringen av edderkoppen i filmformat står i kontrast til Raimis trilogi. Personlig var jeg ikke særlig begeistret for noen de tre tidligere filmene, så det var med blandede forventninger jeg satt meg ned i en overfylt kinosal på premièren.

Det tar en drøy time før edderkoppen biter Edderkoppen i Marc Webbs nye film, men det gjør ingenting. Samspillet mellom de forskjellige karakterene, spesielt Peter Parker (Andrew Garfield) og Gwen Stacy (Emma Stone) er fantastisk, og jeg savner aldri noe mer handling. Det er tydelig at Webb har tatt med seg erfaringene fra kjærlighetskomedien (500) Days of Summer fra 2009. Andrew Garfield og Emma Stone gjør også en suveren jobb, og det kunne ikke vært mer tydelig at Tobey Maguire overhodet ikke passet i rollen som Spider-Man.

Det serveres en litt annerledes Peter Parker enn det vi kanskje er vant til. Unggutten fra Queens har rullebrett festet til ryggsekken, og ikke er han spesielt redd for å konfrontere mobbere heller. Det er greit, og det er tydelig at manusforfatteren har fått inspirasjon av Ultimate Spider-Man-tegneseriens versjon av Parker - en mer moderne, og kanskje en smule kulere nerd.

I begynnelsen av filmen blir det hintet om noen mystiske omstendigheter rundt Peters bortkommene foreldre, og når han finner pappa Parkers gamle bag på loftet tar ledetrådene han med til Oscorp-bygningen. Her møter han for første gang vitenskapsmann og tidligere venn av faren, Curtis Connors (Rhys Ifans). Han forsøker å utvikle et serum som vil gi mennesker de samme legende egenskaper som visse øgler har. Mannen mangler en arm, så når han får muligheten til å teste serumet på seg selv, gjør han selvsagt det. Dessverre går ikke alt som det skal, og snart forvandles han til øgleskapningen The Lizard.

Peter, som hjalp Connors med å ferdigstille serumet, føler seg skyldig og bestemmer seg for å sette en stopper for øglens haraball. Det blir aldri helt tydelig hvorfor Connors går fra å ha lyst til å hjelpe menneskeheten til å ødelegge den, men kjenner du til The Lizard fra tegneserien vet du at forvandlingen til øglen gjør mer enn bare å endre utseende hans. Har du derimot ikke lest noen av tegneseriene kan det fort virke som en dårlig unnskyldning for å ha et klimaks.

Hvis du ble imponert av Spider-Mans akrobatikk i Raimi-filmene, kommer du til å elske det Marc Webb har fått til her. Andrew Garfield er mer atletisk enn Tobey Maguire, og det synes på Spidey. Han sitter aldri stille, og noen ganger går det så kjapt at du kun ser en rød og blå stripe som kaster fra seg femtenhundre nettballer. Og alle treffer målene sine perfekt, selvfølgelig.

Jeg er ingen stor fan av 3D, men i The Amazing Spider-Man gir det rett og slett mening med de teite brillene. Ikke bare blir det som å se filmen gjennom Peters egne briller, men 3D-effekten gjør sitt når Spidey kaster seg ut fra en skyskraper eller svinger seg mellom bygningene i New York. Det kiler bokstavelig talt i magen.

The Amazing Spider-Man er uten tvil den beste filmen om et normalt menneske som plutselig får superkrefter, og den legger et ekstremt spennende grunnlag for mer Spider-Man. Det takker jeg gjerne ja til. Likevel er det noe som manglet her. Mystikken rundt foreldrene dør litt ut gjennom filmens gang, og det virker litt merkelig - spesielt siden trailere i forkant har lagt opp til at dette ville bli et stort tema. Jeg er dog helt sikker på at dette spares til oppfølgeren(e), noe scenen etter rulleteksten også hinter til.

Dette er en film som fortjener å bli sett. Det er ikke Edderkoppens svar på The Dark Knight, men vi krysser fingrene for at oppfølgeren blir nettopp det.