Game of Thrones: Sesong 3

Det er liten tvil om at TV-mediet slik vi kjenner det utvikler seg raskt for tiden. Filmer og TV-serier presenteres nå på en helt ny måte for oss nordmenn gjennom streamingtjenester som Netflix, Apple TV og HBO. Dette er riktig nok gammelt nytt for tidlige brukere som skaffet seg en amerikansk konto for lenge siden, men for den vanlige nordmannen er alt dette relativt nytt. Nytt og deilig. Netflix-arkivet vokser jevnt og trutt (sist med House of Cards), og alle som har en viss interesse for gode serier vet at HBO har levert kvalitet i en årrekke.

De største HBO-seriene har også blitt vist på norsk TV, men det har som regel tatt minimum seks måneder å krysse atlanteren. Med lanseringen av HBO Nordic til PC/Mac, Smart-TV, nettbrett og mobil ble det heldigvis slutt på ventetiden. Og det er bra. Det kan nemlig virke som om hele Norge (om ikke hele verden) følger med på Game of Thrones for tiden. Alle omtaler serien som om den var ren frelse, og i 2013 er det sesong 3 alle snakker om - og det med god grunn.

Sesong 2 avsluttet slik forfatter George R. R. Martin avslutter alle sine kapitler: Med en neglbitende cliffhanger. Man ble sittende igjen med en rekke ubesvarte spørsmål, og selv for en som har lest bøkene så har ventetiden vært lang. Hva skjer med Jon Snow? Finner Arya hjem til sin familie? Har Jaime Lannister forandret seg? Hva skjer med Sansa Stark etter at Joffrey valgte Margaery Tyrell som kone? Hvor lenge kommer Tyrion til å overleve i King's Landing, og vil Daenerys lykkes i å samle en hær?

La oss ta et lite skritt tilbake, og først se på hva Game of Thrones-fenomenet er for noe. TV-serien baserer seg på den populære bokserien A Song of Ice and Fire, skrevet av George R. R. Martin. Handlingen utspiller seg i en fantasy-verden som ikke er så ulik vår egen under middelalderen. Her kan sommeren vare i flere år, og vinteren kan vare i en mannsalder. Før jeg går videre, så må det nevnes at universet inneholder drager. Jeg vet, drager. Nok om det - tilbake til handlingen. Mesteparten utspiller seg på kontinentet Westeros, som etter å ha bestått av syv ulike riker nå er samlet under én konge.

Alt er vel helt til kong Robert Baratheon dør, og hans uekte sønn på 13 år overtar den mye omtalte jerntronen. Dette skaper splittelse i kongeriket, og det bryter ut full borgerkrig. Vi følger de ulike grupperingen i deres kamp om tronen, men det mest interessante ligger likevel og ulmer på utsiden av stridigheten. Nord i Westeros truer nemlig en fare større enn borgerkrig, og på et annet kontinent har Daenerys Targaryen planer om å ta tilbake tronen med hjelp fra sine tre drager og en hær som det gjenstår å samle.

Men hvorfor har dette bergtatt en hel verden? Det var selvfølgelig en solid skare med fans av bøkene som allerede satt klare, men utover det har Game of Thrones nå blitt allemannseie. Det er et gripende drama med vakre bilder, sterke skuespillerprestasjoner, spennende mytologi og overraskende plottendringer som hele tiden forandrer maktbalansen blant de involverte. Det føles ekte, rått og kaldt, og som de sier i Westeros: Winter is coming.

Jeg skal ikke påstå at den første sesongen er lystig, men den bærer med seg et håp om at de man automatisk heier på faktisk skal seire. Selv om det ikke akkurat ender godt, så fortsetter andre sesong med en følelse av at «de gode» skal triumfere. Dette skjer ikke. Ops, spoiler. Den tredje sesongen har derfor fått et mørkere utgangspunkt. Det er litt mer dystert, og trusselen fra nord føles absolutt mer virkelig. Jeg har fått se de fire første episodene.

Den første episoden plukker opp handlingen fra forrige sesong. Det er altså ingen myk start, med tanke på at vi etterlot Sam midt i en gjeng med Walkers. Uansett, det er deilig å se at tempoet ivaretas, og at vi ikke får en ti minutters oppvarming. Vinteren er på vei, og slik føles det også!

I nord har Jon Snow blitt tatt til fange av Wildlingsene, og vi får møte lederen deres, Mance Rayder, og den karismatiske Tormund Giantsbane. Sistnevnte spilles av norske Kristofer Hivju, og selv om han ikke har vært så mye involvert ennå så har det lille jeg har sett av ham vært bra. Han er en troverdig wildling med vilt hår, vilt skjegg og vilt blikk.

Blant de mange historietrådene, så er det særlig to stykker som skiller seg ut - de yngste Stark-brødrenes flukt, og Daenerys sin anskaffelse av en hær. I den førstnevnte er det Bran Stark og hans utvikling av de overnaturlige evnene hans som pirrer nysgjerrigheten min. Han får stadig større innsikt, godt hjulpet av Jojen Reed som deler hans skjebne. Jojen er forøvrig sterkt portrettert av Thomas Brodie-Sangster - en talentfull, ung skuespiller vi skal se opp for i tiden fremover.

De av dere som har lest bøkene vet at alle hovedkarakterene får den plassen de behøver, og siden Arya fikk mye oppmerksomhet i forrige sesong, er det nå Daenerys Targaryens sin tur til å skinne. Endelig. Hun er på leting etter en hær som kan hjelpe henne med å ta tilbake tronen, og hun finner det hun søker etter i slavebyen Astapor. Hun har hatt en spennende utvikling, fra naiv jenteunge til utspekulert hærfører, og det er vanskelig å unngå frysninger på ryggen i siste scene i episode fire. Det er sterke saker.

Det finnes så mye mer å snakke om, men jeg må overlate mesteparten til deg som seer. Enten du elsket eller ble skuffet av sesong to, så kan jeg garantere at det blir enda bedre i den tredje. Serieutviklerne har riktig nok valgt å dele bok nummer tre i to sesonger, så ikke fortvil om du synes at det går for sakte frem til å rekke alt. Jeg synes dette har vært et smart trekk, og det gir skaperne mulighet til å få litt mer kjøtt på alle beinene. Eksempler er utvidede og mer forseggjorte kostymer, samtidig som vi får et større innsyn bak murene rundt King's Landing. Hvis du kun skal se én TV-serie i år, så bør du velge Game of Thrones.

Få også med deg vår anmeldelse av sesong to.