Pain & Gain

I Pain & Gain tar Michael Bay oss med inn i en verden av svette bodybuildere, penger, kidnapping og dop. Vi møter en blakk bodybuilder (Mark Wahlberg) som tar i bruk de siste hjernecellene han har for å planlegge kidnappingen av en av sine kunder, en rik forretningsmann fra Miami (Tony Shalhoub). Han får hjelp av to av sine treningskamerater (Anthony Mackie og Dwayne 'The Rock' Johnson) og sammen prøver de å komme unna med en plan de er altfor flinke til å ødelegge på egen hånd.

En ting skal man vite - dette er ikke en Michael Bay-film slik vi er vant til. Robotene er borte, eksplosjonene er mindre, og lettkledde jenter... vel, de er der fremdeles. På mange måter er Pain & Gain så nærme en indiefilm Michael Bay noen gang vil komme. Med et mindre budsjett enn hva han er vant til ("bare" rundt 160 millioner kroner) leker Bay seg mer enn han har gjort på lenge, og han virker overraskende inspirert. Det at han også tar for seg en sann historie er også et valg som Transformers-regissøren bør bli hyllet for. Men ikke la deg lure av indie-sammenligningen, for filmen er fortsatt full av humor, overraskelser og ikke minst kule biler.

Filmen starter sterkt, med en minneverdig åpningssekvens som blander super slow-motion med GoPro kameraer på mesterlig vis. Allerede her er man dratt inn i filmens handling uten å egentlig vite hva filmen handler om. Det er først når vi hører Wahlberg si "Mitt navn er Danny Lugo. Jeg tror på fitness" at vi begynner å skjønne retningen filmen vil ta. For er det noe Wahlbergs karakter er flink til så er det klissete dialog. For manuset ødelegger mye til tider. Selv om man vet at karakterene til Wahlberg, Mackie og Johnson er ment å være ingenting annet enn muskelbunter er det ofte irriterende hvor lite intelligent dialogen mellom noen av karakterene er.

To timer er ganske lenge for en actionfilm, og dette merker man mot slutten. At det er vanskelig å ha noen form for sympati med hovedpersonene gjør det enda vanskeligere å holde ut. Men er det en ting som gjør det verdt tiden, er det definitivt The Rock. Som skuespiller har han utviklet seg i riktig retning, og har i filmen skapt den eneste likbare karakteren. Som en hemningsløs eks-fange som har blitt nylig religiøs fyller han skjermen med humor, troverdige sammenbrudd og fantastisk store muskler.

Pain & Gain tar i bruk alle ingrediensene til den perfekte sommerfilm - action, humor, spenning og vakre mennesker. Uheldigvis blir filmen litt rotete når plottet utvikler seg og blir mer seriøst. Særlig mot slutten virker det som om Bay er usikker på hvilken retning han har lyst å forfølge, og man blir usikker på om filmen er en sort komedie eller en seriøs gjenfortelling av historien. Én ting er sikkert - den sanne historien vil aldri kunne bli tatt seriøst igjen.

Med Pain & Gain beviser Bay at han ikke trenger verdens største budsjett for å lage en underholdende, spennende og humoristisk film som ikke baserer seg på spesialeffekter. Som filmskaper har han mye å tilby, men glemmer fortsatt at dialog kan ha mye å si, særlig hvis man skal blande sjangere. At Bay ikke klarer å unngå å putte kameraet under skjørtet til ei sexy dame i hver eneste film hjelper heller ikke.