Dawn of the Planet of the Apes

Apeplaneten har fascinert oss helt siden den første filmen med Charlton Heston i hovedrollen så dagens lys i 1968. Siden den gang har vi fått servert fire oppfølgere, to mindre TV-serier, en nytolkning av den første filmen av regissør Tim Burton (som vi for ordens skyld later som aldri har eksistert) og en reboot av serien. Sistnevnte er også grunnlaget for den åttende filmen under Planet of the Apes-paraplyen som nå gir norske kinogjengere muligheten til å trekke inn i svale kinosaler når sommersola blir for intens.

Da Rise of the Planet of the Apes ble lansert i 2011 fikk vi se noen radikale endringer sammenlignet med de tidligere filmene. Her kunne man nyte filmen uavhengig av om man kjente til serien fra før eller ikke (de små referansene til de gamle filmene var på ingen måter nødvendige å få med seg for å forstå filmen). Langt viktigere var det at mennesker i apekostymer nå var byttet ut med den samme avanserte datateknologien som ga oss Gollum i Ringenes Herre-filmene. Sånn sett er det bare passende at skuespiller Andy Serkis, mannen og stemmen bak Gollum, også brakte sjefsapekatten Caesar til live i 2011-filmen (at Serkis også har en tilsvarende rolle for King Kong i Peter Jacksons film fra 2005 og hva greia hans er når det gjelder apekatter, lar vi ligge i denne omgang). Resultatet var en film som var både levende og spennende, og som blåste sårt trengt frisk luft inn i filmserien. Med en jobb så godt utført skulle det bare mangle at vi ikke fikk en oppfølger.

Ti vintre har gått siden de intelligente apene gjorde opprør og flyktet til sitt nye tilholdssted i San Francisco under Caesars ledelse. I samme tidsrom har også den dødelige sykdommen vi så i Rise of the Planet of the Apes, som fikk det passende kallenavnet apeinfluensaen, tatt livet av mesteparten av jordens befolkning. Apene har bygget seg et samfunn i tro om at de er alene igjen i verden. Sjokket er derfor stort og gjensidig når en gruppe mennesker kommer til skogen for å undersøke om det fortsatt er liv i et gammelt vannkraftverk, et anlegg som kan gi nytt håp til menneskekolonien i San Francisco. Mistilliten og skepsisen er stor hos begge artene, og både Caesar og menneskenes ledere må tråkke forsiktig for å unngå at det hele ender i katastrofe.

Dersom du er blant dem som håper på mer monkey business etter å ha sett Rise, kommer du til å bli svært fornøyd med Dawn of the Planet of the Apes. Her er det først og fremst apesamfunnet og hvordan apene handler seg imellom som står i fokus. Apene har uten tvil et overlegenhetskompleks, men filmen stiller denne overlegenheten stadig mer i tvil. Denne utviklingen driver og bærer mesteparten av filmen, og når rulleteksten dukker opp kan man absolutt si at filmen blir godt båret av denne spenningen.

Apene og menneskene er tilsynelatende ganske forskjellige, men Dawn viser oss likhetene kanskje er større enn det man skulle tro. Begge arter ser på seg selv som overlegne i forhold til den andre, og begge arter er bekymret for hva den andre vil gjøre for å sikre sine egne interesser. Særlig interessant er det å se hvordan apene gjennom filmens gang ser ut til å havne i en del av de samme fellene og gjøre en del av de samme feilene vi mennesker har gjort så altfor mange ganger gjennom historiens løp. Noen ting endrer seg bare tydeligvis aldri.

Menneskene kommer i andre rekke i filmen, og det er egentlig like greit. I likhet med Godzilla sliter Dawn med å skape engasjerende menneskelige rollefigurer som jeg knytter meg til. Tilfellet er ikke like alvorlig som i Godzilla, men det er uten tvil menneskene som er filmens største svakhet. Delvis skyldes dette svakt skuespill, delvis skyldes dette rollefigurer som verken fremstår som dype eller overraskende, og delvis fordi menneskene til tider bare er stokk dumme. Ikke overraskende dumme, men fremdeles frustrerende dumme til tider.

Teknologien bak apene er fortsatt mektig imponerende, og det er vanskelig å tro at det ikke faktisk er levende aper vi snakker om når vi ser på lerretet. Antallet aper er dessuten langt høyere denne gang enn tidligere, uten at det går ut over effektenes kvalitet eller troverdighet. Øvrige spesialeffekter og kulisser er heller ikke å kimse av, og ekstra stilig er det å se hvordan naturen har tatt tilbake San Francisco i ekte The Last of Us-stil. Legger vi så til stemningsfull musikk med klare paralleller til de første filmene, snakker vi om en film der det er vanskelig ikke å leve seg inn.

Som en ekstra bonus får vi også en het potet i kåringen Årets filmskurk, uten av jeg vil si så mye mer om det...

Hadde man sansen for 2011-filmen, er det ingen tvil om at Dawn of the Planet of the Apes vil gi deg mer av det du vil ha. Til tross for svake menneskelige roller er filmen en solid dose sommerunderholdning det er lett å anbefale. Effektene imponerer fortsatt, musikken sitter som et skudd, og dynamikken innad i både menneske- og apeflokken gjør at dette er den perfekte unnskyldningen for å forlate sola i to timer.

PS: Ja, orangutangen Maurice er fortsatt med og er uten tvil den kuleste av alle apene, ikke minst fordi han minner ikke rent lite om The Librarian i Discworld.