Captain America: Civil War

Marvel-skuta har holdt seg stødig på vannet, selv om den tilsynelatende har hatt feil kurs noen ganger. Årsaken kan muligens være at den har såpass mange passasjerer ombord, og det er derfor en lettelse å se at skuta endelig har fått den rette kaptein til å styre den tilbake på rett kjøl. Captain America: Civil War er en av Marvels beste filmer - og kanskje den mest nødvendige.

Én ting må jeg innrømme først som sist - jeg er forferdelig lei superhelter. Eller, rettere sagt, jeg VAR lei superhelter. Til å begynne med føltes superhelt-trenden ut som en velsignelse mer enn en forbannelse - så heldige vi var som endelig fikk se barndomsheltene komme til live i en tid hvor filmskaping aldri har vært bedre.

Etter hvert ble det imidlertid for mye av det gode, og Marvel sine frittstående filmer har hatt varierende kvalitet de siste årene. De ble med årene i overkant forutsigbare i filmstilen. Jeg var derfor en av personene som sukket da Marvel annonserte den ufattelig lange listen over frittstående filmer som kommer de neste årene - og Captain America-serien var ikke akkurat den jeg ønsket meg mest. Men jeg tok feil, og med Captain America: Civil War ga Marvel meg grunn til å gi dem enda en sjanse. Hvem skulle tro det ville være gjennom filmen til ingens favoritthelt at Marvel beviste på nytt at de vet hva de driver med?

Jeg vil ikke røpe for mye av historien i Captain America: Civil War, men et viktig poeng er at dette er en oppfølger. Har du ikke sett Captain America: The Winter Soldier eller Avengers: Age of Ultron vil mye ved denne filmen være fremmed. Som trailere og plakater forteller oss oppstår en «krig» innad i Avengers-gruppen. Denne «krigen» kommer av to ting - det ene er fortsettelsen av ting vi så i The Winter Soldier og Age of Ultron, og det andre er et pålegg fra FN om hvordan og når Avengers skal faktisk samles.

Om du har sett Watchmen kjenner du kanskje til denne problemstillingen om hvorvidt superhelter bør eller ikke bør holdes ansvarlig for skader og dødsfall som skjer i deres hender. Det er en moden problemstilling som vil resonnere spesielt hos oss «voksne» i kinosalen. Men jeg skal ikke skryte opp filmen på grunn av en moralsk interessant problemstilling - det er tross alt en superheltfilm vi snakker om, og dette poenget er bare et pluss. Det som virkelig gjør Civil War bra er nemlig at filmen også er fryktelig underholdende. Punktum finale.

En av Civil War sine største styrker er hva Marvel har feilet med utallige ganger - årsaken til at superheltene kjemper så hardt. I rivaliseringen mellom DC og Marvel er det én ting Marvel aldri har helt klart å få grep om, både i tegneseriene og i filmene - nemlig fiendene. Marvel sine fiender har aldri vært fantastiske, og gjennom filmene har dette inntrykket blitt forsterket. Når det er sagt har de lært av sine feil. I Civil War er det ingen ansiktsløse skurker som vi fort glemmer eller ikke bryr oss om. Det er ingen Ultron eller Thanos, eller hærene de brakte med seg. For selv om de kjemper mot utenforstående krefter (inkludert en ny karakter spilt av Daniel Brühl), er det heltene selv som ender opp som sine egne største fiender, og dette får Civil War til å skille seg ut. I motsetning til eksempelvis Age of Ultron, der historien ekspanderte til flere mindre fortellinger som vi egentlig aldri fikk noen svar på (vi må tydeligvis vente på neste film for å finne ut hvorfor Thor tok en dukkert i en mystisk dam), holder Civil War seg tett til historien. Den bruker ikke altfor mye tid på meningsløse sidehistorier.

Dette med sidehistorier kunne veldig lett skje med så mange helter på rollelisten, men regissørene Joe og Anthony Russo klarer å balansere historiene perfekt. De mest kjente heltene er tilbake, men de nyeste karakterer får også tid i søkelyset, spesielt Falcon (Anthony Mackie) og Scarlett Witch (Elizabeth Olsen). Mackie spesielt skilte seg ut, og viste oss hvorfor Falcon er en viktig del av gruppen - litt som Hawkeye klarte å overbevise oss om i Age of Ultron.

Black Panther (Chadwick Boseman) blir også introdusert i Civil War, og tar del i en av de kuleste actionsekvensene i filmen. Han deler skjermen med Winter Soldier (Sebastian Stan) og Captain America (Chris Evans), og en haug av politifolk de har på slep.

Balansegangen mellom heltene må ha vært ekstra tøff å treffe i denne omgang, med tanke omfanget av helter i én og samme film. Flere av dem har tross alt etablert seg som hovedpersoner i egne filmer, så hvem skal vektlegges mest? Russo-brødrene har vært flinke med å gi hver helt genuine grunner for å være der - både under filmens kampscener og generelt. Den eneste som kanskje virket litt «out of place» til tider, var Vision (Paul Bettany), som brukte mesteparten av tiden på å være barnevakt for Scarlett Witch. Om du gledet deg til å lære mer om Vision enn hva Age of Ultron gav oss blir du kanskje skuffet, for der alle de andre karakterene har fått enda mer dybde, er Vision fortsatt et mysterium enn så lenge.

Civil War ga oss også et nytt perspektiv på Captain America og Iron Man (Robert Downey Jr.), både sammen og separat. Den ga oss en ny dybde i personlighetene deres, og forholdet mellom dem og Winter Soldier gav oss noen av filmens mest spennende scener. Spesielt en flott slåssescene mellom trekløveret i klassisk Marvel-stil, var vanskelig å ta øynene vekk fra. Som en helhetlig filmopplevelse kan Civil War veldig enkelt sammenlignes med den første Avengers-filmen, men fokuset på Captain America gjør at den aldri blir «Avengers 3».

Men selv om Civil War er et stort, morsomt rabalder av action, spenning og ren moro, er den langt fra en perfekt film, og en av filmens overraskende feil er antallet storslåtte actionsekvenser. Det er fint at Marvel prøver å skille Captain America fra The Avengers, men når man ser den store mengden helter på skjermen var det vanskelig å ikke forvente nye scener som de vi så i den første Avengers-filmen. Russo-brødrene tok derimot noen interessante valg når det kom til kamerabruk som dessverre ofte ikke fungerer. Mange av scenene er filmet med middels bredde, noe som gjorde at vi «mistet» følelsen av at det foregikk en større kamp rundt. Selv om scenen på flyplassen, som vi fikk se deler av i traileren, er helt fantastisk, er det andre deler av filmen som kunne vært like store, men som føles mindre. Mye praktiske effekter blir brukt i filmen, og mye av slåssingen er så ekte som den kan bli - men hadde regissørene vist oss disse scenene fra et videre perspektiv hadde alt virket mye mer storslagent.

Joss Wheadons slag i New York vil kanskje gå ned i filmhistorien som en av tidenes mest minneverdige scener, og en som Civil War ikke prøvde å gjenskape eller overgå. Dette er ikke nødvendigvis en dårlig ting, men en liten del av meg ventet likevel på enda flere storslagne scener som den på flyplassen. Så om du forventer et siste slag som minner om New York-oppgjøret kan du bli skuffet.

Er det én ting mange har sett frem til med Civil War, så er det selvfølgelig å se Spider-Man tilbake på storskjermen - og han er akkurat slik man vil ha han. Tom Holland gjør en flott jobb og er overbevisende i rollen, selv for personer som meg som i skjul savner Tobey Maguires eksentriske sjarm. Én ting som derimot skuffet var selve introduksjonen hans. Den er veldig blass og på mange måter burde nesten introduksjonen vi fikk gjennom traileren vært introduksjonen hans i filmen.

Introduksjonen av de andre heltene i den første Avengers-filmen eksempelvis var ikke noe å stusse på fordi vi allerede hadde møtte de fleste av dem - her virket det veldig som om Russo-brødrene tenkte «alle vet jo hvem han er, så kanskje ikke noen vits i å skape noe stort ut av det?» Ja, vi vet hvem Spider-Man er - og derfor burde faktisk introduksjonen hans vært større. I stedet for ser vi ham for første gang i filmen som en klønete Peter Parker, med en lite dose bakgrunnshistorie og nærmest et far-og-sønn-øyeblikk mellom han og Tony Stark, men ikke på en bra måte.

Peter Parker sin introduksjon er på mange måter en «brems» i filmen, som leder meg til en annen svakhet. Tempo-problemer i Marvel-filmene er ikke noe nytt, og mange har kritisert hvordan Marvel ofte holder seg til én og samme formel. Ikke bare er Civil War i overkant lang med sine 2 timer og 30 minutter (pluss to scener etter rulleteksten du virkelig bør bli sittende for å se), tempoet hopper fra pulserende og actionfylt til stillestående til høyt igjen. Disse hoppene gjør filmen oppstykket, og oppbyggingen mot de største øyeblikkene kan virke litt stresset. Dette er imidlertid bare småplukk, for selv om midtpartiet har et par dødpunkter blir de fort glemt når kampen på flyplassen braker løs - for igjen, den er helt rå!

Ser man bort fra småplukket, tempoforandringer og rare kameravalg, må man likevel applaudere Russo-brødrene. Captain America: Civil War er underholdende, spennende og ufattelig morsom, og vil gjøre at du igjen forelsker deg i alle superheltene. Balansen mellom alle heltene er så bra som den kan bli, med tanke på at det er hele tolv av dem som slåss på ett tidspunkt. Og igjen, siste gang jeg lover - flyplasscenen er fantastisk.

Captain America er kanskje ingens favoritthelt, men Civil War vil bli manges favoritt Marvel-film - inkludert min.