Gamereactor internasjonalt Norsk / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português / Français / Nederlands
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
film-anmeldelse

Rogue One: A Star Wars Story

Kraften er ikke sterk med Rogue One: A Star Wars Story. Den fokuserer nemlig på dem som ikke kan bruke Kraften, nærmere bestemt fotsoldatene i Opprørsalliansen...

14. desember 2016 er en historisk dato i Star Wars-sammenheng. Det er nemlig datoen hvor vi for første gang har fått en Star Wars-spillefilm på kino som ikke regnes som en episode. Inn på lerretet kommer Rogue One: A Star Wars Story, som etter planen skal bli den første av mange sidehistorier i Star Wars-universet.

Dette er en annonse:

Slike historier er slettes ikke uvanlig for dem av oss som har gravd litt dypere i Star Wars-universet gjennom årenes løp. Bøker, tegneserier og spill har fortalt oss mange slike historier, selv om flesteparten av dem etter Disney-oppkjøpet ikke lenger er en del av den offisielle kanon. Rogue One: A Star Wars Story er derimot første gang vi får en slik historie i form av en spillefilm på det store lerretet, og markerer derfor et viktig skille i Star Wars-sammenheng. For første gang skifter vi fokuset bort fra Skywalker-slekten, jedier og den store kampen mellom den lyse og den mørke siden av Kraften, og fokuserer derimot på en helt annen side av den galaktiske stjernekrigen: Fotsoldatene, hvis innsats i den store konflikten gjerne er større enn jediriddernes (du vet, siden de er som deg og meg og ikke kan bruke Kraften).

Rogue One: A Star Wars Story
I Rogue One: A Star Wars Story følger vi historien til Jyn Erso (Felicity Jones), datteren av Dødsstjernens hovedingeniør // Photo: IMDb

Vi møter Jyn Erso (Feliciy Jones), en ung kvinne med en ikke helt ubetydelig bakgrunn. Hennes far, Galen Erso (Mads Mikkelsen), er nemlig hovedingeniøren bak Dødsstjernen, det kommende supervåpenet til Imperiet som skal holde all opposisjon i sjakk gjennom ren og skjær frykt. Opprørsalliansens kamp ser ut til å gå mot slutten, helt til en Imperie-pilot (Riz Ahmed) hevder at han har hoppet av og har med seg en beskjed fra Galen, en beskjed som vil avsløre avgjørende detaljer om Dødsstjernen. Mangt fører til mye, og en gruppe med rufsete helter blir til slutt gruppen Rogue One som setter ut på en reise for å stjele tegningene til Dødsstjernen, slik at Opprørsalliansen kan avsløre supervåpenets svakhet.

Star Wars-filmene har ofte hatt fokus på de største og mest episke delene av konflikten, med lyssabelkamper og jediriddere og det hele. Rogue One: A Star Wars Story stiller seg i sterk kontrast til dette. Ikke bare forsøker filmen å skildre fotsoldatenes perspektiv, man får også se en side ved Opprørsalliansen man sjelden ser ellers, nemlig den tvilsomme. Som Obi-Wan ville sagt det: sannheten handler om perspektiv. Handlingene til Alliansen kan sees på som heltedåder av noen, men som terroristhandlinger og brutalitet av andre. I filmen gjelder ikke dette bare Alliansen i sin helhet, men også hovedpersonene vi får følge.

Rogue One: A Star Wars Story
Orson Krennic (Ben Mendelsohn) er mannen som har gjort Dødsstjernen til sitt livsverk, og som ikke vil la noe eller noen stikke kjepper i hjulene for ham. // Photo: IMDb

Mye av filmen står og faller på dynamikken mellom Rogue One-gruppemedlemmene. Man har mange gode prestasjoner fra flere av skuespillerne, og det er vanskelig å ikke få sansen for Donnie Yens tolkning av Chirrut Îmwe eller Felicity Jones' fremstilling av Jyn Erso - og la oss for all del ikke glemme filmens store stjerne, droiden K-2SO, som Alan Tudyk sørger for blir den beste Star Wars-droiden siden HK-47 i Star Wars: Knight of the Old Republic. Det er dessuten forfriskende å se at Rogue One-medlemmene er såpass forskjellige.

Samtidig føler jeg at denne faktoren aldri sitter like godt som den burde, og at det finnes flere filmer med en gruppe tvilsomme hovedrollefigurer som jeg føler gjør en langt bedre jobb med å skape et bånd mellom gruppen og publikum (De syv samuraier og Serenity er de to første eksemplene som popper opp). Dynamikken sitter ikke helt, og for min egen del føler jeg den satt langt bedre hos trioen Finn, Rey og Poe i The Force Awakens. Filmen har også noen rollefigurer en kunne klart seg fint uten, slik som Forest Whitakers rollefigur Saw Garrera (en rolle hvor han henter mer enn bare litt inspirasjon fra sin tidligere rolle som Idi Amin). Jeg savner også et langt større fokus på et annet dynamisk og svært spent forhold i filmen, nemlig det mellom Galen Erso og Orson Krennic (Ben Mendelsohn), mannen som har gjort ledelsen av Dødsstjernen til sitt livsverk. Kan hende jeg blir blendet av å nettopp har lest Star Wars-boka Catalyst, som kartlegger mye av bakgrunnshistorien mellom de to, men jeg føler filmen kunne tjent på å utbrodere dette litt mer.

Rogue One: A Star Wars Story
Photo: IMDb
Rogue One: A Star Wars Story
Photo: IMDb
Dette er en annonse: