Gamereactor internasjonalt Norsk / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português / Français / Nederlands
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
film-anmeldelse

Silence

Martin Scorsese har jobbet med å lage film av boka Taus Himmel i 27 år. Resultatet er filmen Silence, som kanskje er en av årets mest tankevekkende filmer...


Religion er kanskje ett av de vanskeligste tema å fremstille på troverdig vis på film. Ikke bare handler det om å unngå karikaturer og overdrevne fremstillinger, men publikums holdninger til tematikken er også mildt sagt varierte. Dermed står man ofte i fare for å havne i en av to grøfter: Enten får man karikaturer av onde prester og religiøse mennesker som nærmest blir på grensen til det parodiske (som Birkebeinerne eller Da Vinci-koden), eller så får man filmer som blir så overdrevne i sin fremstilling av det religiøse budskapet at de samtidig glemmer å lage god film, og vel så ofte ender opp med å kommunisere dårlig teologi i samme slengen (som War Room eller fjorårets nyversjon av Ben Hur).

I dette landskapet trer Martin Scorsese inn. Scorsese er slettes ingen hvem-som-helst i filmsammenheng. Med filmer som Mean Street, Taxi Driver, Gangs of New York, The Departed og The Wolf of Wall Street har mannen med oppvekst i Little Italy preget filmbransjen de siste 40 årene. Nå er Scorsese aktuell med filmen Silence, og Scorsese-kjennere vet at dette er ikke «bare en film» for regissøren. Faktisk har det tatt mannen så langt tid som 27 år å gi ut filmen fra han først begynte å jobbe med den.

Silence
I Silence følger vi historien om jesuittmunkene Rodrigues og Garupe som reiser til Japan for å finne sin læremester, fader Ferreira (Liam Neeson). // Photo: IMDb

Filmen Silence er basert på boka av japanske Shūsaku Endō, som på norsk har tittelen Taus Himmel. Boka er skrevet på bakgrunn av katolikken Endōs erfaringer med å leve i klem mellom to kulturer: Katolsk kristendom på den ene siden, og den japanske enhetskulturen på den andre. Dragningen mellom to motsetninger og aldri kunne å finne roen er nok gjenkjennelig for den ikke-praktiserende katolikken Scorsese, som i sin tid faktisk vurderte å bli prest.

Historien i Silence er en historisk fiksjon og finner sted i Japan i år 1640, og her må vi ha litt av den historiske konteksten på plass. Japan ble etter lang tid med stridigheter omsider samlet under ett styre under generalen (shogun) Tokugawa Ieyasu i 1604. Med Tokugawa ble det innført et militærstyre (shogunat) som slo ned på alt annerledes og fremmed, og landet ble stengt for kontakt med omverdenen, en merkantilisme som skulle vare i 250 år. Japan ble introdusert for kristendommen gjennom jesuittmunken Francis Xavier i 1549, og på starten av 1600-tallet anslår man at landet hadde så mange som 300 000 kristne. I 1614 ble imidlertid kristendommen totalforbudt i landet, og kristne som ikke frasa seg sin tro ble forfulgt, torturert og drept. En gang i året måtte alle japanere innom sitt lokale tempel og tråkke på et Kristus-bilde, en fumi-e, for å bevise at de kunne spotte kristendommen og ikke tilhørte den kristne tro.

Dette er en annonse:

Det er i denne konteksten vi følger de to jesuittmunkene Rodrigues (Andrew Garfield) og Garupe (Adam Driver). De to unge munkene tar seg inn i et lukket Japan for å finne sin læremester, fader Ferreira (Liam Neeson), som ryktet sier skal ha spottet Gud og falt fra. Rodrigues og Garupe kan ikke tro ryktene er sanne, og reiser til Japan for å verifisere informasjonen, vel vitende om at de selv kan lide martyrdøden i Japan. Under ledelse av den lite tillitsvekkende og alkoholiserte Kichijiro (Yôsuke Kubozuka) tar de seg fra Macao til Japan. Her kommer de i kontakt med lokale undergrunnskristne, men havner også i klammeri med myndighetene, især den lokale inkvisitoren Inoue (Issei Ogata).

At de selv kan møte prøvelser og eventuelt død er både Rodrigues og Garupe vel innforstått med. Det de derimot ikke er forberedt på er hvor langt japanske myndigheter er villige til å strekke seg for ikke bare å forfølge kristne, men knekke dem. For Rodrigues blir dette en ekstra sterk troskamp hvor han må kjempe med Guds taushet, for midt i lidelsen opplever Rodrigues Gud som fullstendig taus og fraværende.

Silence
Rodrigues (Andrew Garfield) og Mokichi (Shin'ya Tsukamoto) lever ut sin kristne tro i det skjulte, vel vitende om at den kan koste dem begge livet. // Photo: IMDb

Det er først og fremst Rodrigues' historie og kamp med Gud som skildres i både boka og filmen, og det er også her Scorsese retter mesteparten av sitt fokus. Fokus på karakterutvikling og den enkelte rollefigurens historie fremfor non-stop action har ofte kjennetegnet regissørens filmer, og Silence er intet unntak. Det hele krever desto mer av skuespilleren, men Andrew Garfield mestrer på utmerket vis å skildre Rodrigues' indre følelsesliv, troskamp og fortvilelse. Det er en meget annerledes Rodrigues vi ser mot slutten av filmen enn i starten, og filmen går tett innpå hvordan selv en prest kan kjempe med anfektelse, tvil og oppriktig sinne mot Gud.

I ekte Scorsese-stil tar dette derimot tid, og filmen vil nok oppleves lang for mange med sine to timer og førti minutter. Ikke minst vil dette være en utfordring for mange seere med tanke på at filmen konsentrerer seg mer om enkeltpersoner enn den overhengende handlingen. Her er det lite action og cliffhangere å spore, og flere seere vil nok oppleve det hele som sakte-TV som kan gi selv NRK hard konkurranse.

Samtidig kommer man ikke bort ifra at filmen treffer en høyst aktuell nerve, og er dermed kanskje en av årets viktigste rent tematisk sett. Religionsforfølgelse er en like aktuell problemstilling i 2017 som i 1640, ikke minst med grupperinger som IS og Boko Haram i nyhetsbildet. For oss i trygge Norge blir det hele en fjern problemstilling, men filmen skildrer meget godt hvor smertefullt og vondt det må være at ikke bare en selv blir forfulgt og torturert, men at også andre må lide for din tros skyld. Filmens utfall åpner også opp for diskusjon og samtale, hvor man kan grunne mye på hvorvidt hovedpersonenes handlinger og avgjørelser er riktige eller ikke.

Silence
Silence er en estetisk vakker film, men historien skildrer en brutal historisk setting. // Photo: IMDb

Filmens eneste Oscar-nominasjon var for beste bilde, og det er absolutt på sin plass. Silence er, tross sin grusomme tematikk og skildringer av både tortur og død, en særdeles vakker film. Her dveles det mye over både natur, landskap og enkeltpersoner. Det er et vakkert og mystisk Japan vi blir vitne til, hvor regn, tåke, sol og frodige landskap virkelig skildrer landet fra sin beste side. Samtidig er det også mye mørke, skitt og gjørme som viser kummerlige kår og understreker de elendige forhold som filmen tar opp. På toppen av dette er Silence hvor tausheten brukes flittig som effekt, noe som først og fremst kommer til uttrykk gjennom den heller fraværende filmmusikken. Verken Scorsese eller hans trofaste samarbeidspartnere skuffer her.

Silence er med dette kanskje ikke en film alle og enhver vil falle pladask for, men som likevel fremstår som en av årets viktigste filmer rent tematisk sett. Filmen blir verken for karikert eller for religiøs, men skildrer konfliktfylte kristne på en måte som plasserer Silence i samme kategori som The Mission fra 1986 og Des hommes et des dieux (Om guder og mennesker) fra 2010. Det er en vakker og brutal film til ettertanke, diskusjon og refleksjon.

08 Gamereactor Norge
8 / 10
+
En vakker og brutal film som på troverdig vis skildrer en brutal historisk kontekst og de indre kamper settingen medfører.
-
En lang film som ikke vil passe for alle.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene
Dette er en annonse: