Da jeg var liten felte jeg noen tårer til filmen The Secret Garden. Siden det tror jeg ikke det er noen filmer som har fått meg til å felle tårer.

Titanic er vel den eneste filmen som jeg kan huske ga meg en klump i halsen når jeg først så slutten av den men ellers så pleier jeg og være immun mot slike filmer...
Ellers så husker jeg at en venninne sa at hun ble på gråten hver gang Mustafa døde i Løvenes Konge og Simba ble jaget bort for noen år siden...

Citerer simidude:click... har spart mine manndoms tårer i et lite glass.
(bringer lykke)

Slenger meg på denne. Så den og tenkte at det skulle være nok en uskyldig komedie (noe den forsåvidt er), men hvilken moral som kommer frem. Sandaler spiller svært godt. Sa opp jobben i kassa på ICA for ikke lenge siden for å få mer tid til dame og familie, mye takket være denne filmen. Og viktigst fordi jeg var drittlei jobben da.

Hopper inn her også. Husker jeg satt meg ned med den og forventet en latterfull opplevelse hele veien igjennom.

Men dat ending D':

The Wild Bunch, en av de virkelige gode gamle klassikerene. Gren over deres last stand.

Til vanlig tror folk jeg er en iskald kjerring, men sett på en trist film, og jeg griner som en liten unge som noen har tatt godteriet fra :p

Det verste jeg vet, er filmer hvor folk dør eller må ta farvel av noe slag. Eller begge deler, såklart. Jeg tror jeg brukte 2,5 timer på å se "PS: I love you" for noen år siden, fordi jeg grein så fælt

Lords of the Rings Return of the King.

Spoiler:Husker jeg ble skikkelig lei meg når Frodo dro sammen med Gandalf.

Titanic
E.T.
The Green Mile
The Lion Kong

og den tristeste...King Kong. Klarer aldri å se de siste 30 minuttene.

Titanic
E.T.
The Green Mile
The Lion Kong

og den tristeste...King Kong. Klarer aldri å se de siste 30 minuttene.

De filmene er så oversentimentale at de dreper seg selv. De forsøker nærmest å tvinge seeren til føle seg triste, fremfor å la seeren få finne det ut selv.

De filmene er så oversentimentale at de dreper seg selv. De forsøker nærmest å tvinge seeren til føle seg triste, fremfor å la seeren få finne det ut selv.

+100

Citerer fantomena:Titanic
E.T.
The Green Mile
The Lion Kong

og den tristeste...King Kong. Klarer aldri å se de siste 30 minuttene.

De filmene er så oversentimentale at de dreper seg selv. De forsøker nærmest å tvinge seeren til føle seg triste, fremfor å la seeren få finne det ut selv.

Ikke enig med deg i det hele tatt
Titanic er jo i grunn ikke trist før på slutten, og Løvenes konge er kun trist når Mufasa dør. Det er jo hendelser som dukker opp, men som det ikke "bygges opp til" ved å legge inn "oversentimentale elementer".

Når det gjelder The Green Mile, så bygger jo filmen på empati, ikke "oversentimentalitet"

The Road er veldig trist syns jeg. Brokeback Mountain er også litt trist, men på en annen måte. Og så har vi A.I. Artificial Intelligence som jeg syns var veldig trist da jeg var liten men som jeg også bare har sett da jeg var liten. Alle disse filmene er triste, men ingen av dem slår Todd og Copper: To gode venner (originaltittel: The Fox and the Hound). Fy faen, her tror man at man ser på en koselig Disney film og så tar filmen tak i hjerterota di og røsker godt til. Huff. Det er nok den min favoritt Disney film og også den tristeste filmen jeg har sett.

Titanic er jo i grunn ikke trist før på slutten, og Løvenes konge er kun trist når Mufasa dør. Det er jo hendelser som dukker opp, men som det ikke "bygges opp til" ved å legge inn "oversentimentale elementer".

Det er egentlig ikke relevant om det bygges opp til eller om det er en episodisk greie, når det gjelder poenget mitt. Det jeg vil frem til er at virkemidlene i de filmene blir så overdramatisert at de mister sin tyngde. Følelsene føles påtatt og dermed falske. Løvenes Konge er et perfekt eksempel på hvor lette vi er å manipulere som barn, og hvilken illusjon om tristhet det skaper når vi nå vokser opp og ser den for nostalgiens skyld. Når det kommer til tristhetsfølelse stiller Løvenes Konge veldig svakt i forhold til f.eks. animasjonsfilmen Grave of the Fireflies, men vi ser nesten aldri at den blir nevnt.

Når det gjelder The Green Mile, så bygger jo filmen på empati, ikke "oversentimentalitet"

Den bygger litt på empati, men aller mest forsøker den å skape sympati - medlidenhet for hovedpersonen. Dette gjør den ved å demonisere de rollefigurene som er slemme mot ham, samtidig som de viser protagonistens sympati og naive godhet mot andre i fengselet.

Får bare være enig om å være uenig ;)

Når det kommer til tristhetsfølelse stiller Løvenes Konge veldig svakt i forhold til f.eks. animasjonsfilmen Grave of the Fireflies, men vi ser nesten aldri at den blir nevnt.

Vil si at Grave of the Fireflies stiller i samme båt. Å knuse uskyld må jo være den letteste måten å få fram tårer hos publikum på, og det er filmen så ivrig på å gjøre at det tar den fem minutter etter at filmen har begynt.

Vil si at Grave of the Fireflies stiller i samme båt. Å knuse uskyld må jo være den letteste måten å få fram tårer hos publikum på, og det er filmen så ivrig på å gjøre at det tar den fem minutter etter at filmen har begynt.

Ja, men den er tematisk sett satt til tid og sted som er mer alvorlig, realistisk og brutalt. Så selv om virkemidlene er tilsynelatende like, trekker Grave of the Fireflies det lengste strået pågrunn av det utilslørte.

Får bare være enig om å være uenig ;)

Som også er en fin måte å si at du er uenig med meg, men egentlig ikke har noen begrunnelse på hvorfor.

Ufine moderatorer? Så trivelig.

Jeg har jo sagt hvorfor jeg er uenig med deg. Fordi JEG synes at elementene du beskriver, ikke er en del av min oppfattelse. Om DU føler at det du føler blir påtatt og falskt, og tvunget på deg tidlig i div. av disse filmene, så skal du jo få all del få lov til å mene det. Betyr ikke at ALLE føler det slik, eller er nødt til å ta del i den meningen.
Ser ikke hvorfor jeg skal måtte forsvare det, det er jo ganske elementært.

Det er egentlig ikke relevant om det bygges opp til eller om det er en episodisk greie, når det gjelder poenget mitt. Det jeg vil frem til er at virkemidlene i de filmene blir så overdramatisert at de mister sin tyngde. Følelsene føles påtatt og dermed falske. Løvenes Konge er et perfekt eksempel på hvor lette vi er å manipulere som barn, og hvilken illusjon om tristhet det skaper når vi nå vokser opp og ser den for nostalgiens skyld. Når det kommer til tristhetsfølelse stiller Løvenes Konge veldig svakt i forhold til f.eks. animasjonsfilmen Grave of the Fireflies, men vi ser nesten aldri at den blir nevnt.

Er enig i det du sier om dette og hvordan utrolig mange filmer skaper en illusjon av emosjonell dybde ved hjelp av visuelle virkemidler og musikk. Det mest perfekte eksempelet er jo slutten på E.T, som bare blir helt latterlig og stiv og monoton når man fjerner musikken: http://www.youtube.com/watch?v=kWcg3cITkTI

Syntes likevel at dette er noe som kan være greit, for det kobles jo til hele idèen om musikk i film og hvordan det skal påvirke humøret vårt. Det er på en måte sleipt, og noen ganger godtar man det mer enn andre, men det er samtidig noe som godtas når det er gjort i god smak, og man har den "ekte" dybden og stemningen i selve filmen òg. Syntes både Løvenes Konge og Titanic har dette, selv om de smører tykt på og det er opplagt hvorfor. Vil heller ikke skrive de opp i sånn "tristeste filmscener", men det er mest fordi.... det blir så jævla opplagt, I guess.

Ufine moderatorer? Så trivelig.

Alt du snakker om er dine synspunkter, og det blir alt for subjektivt. Du kan ikke ha en diskusjon og svare på innlegg som det han skrev på en 100% subjektiv måte. Trenger objektivitet, konkret eller ei, for å diskutere kvalitet innen noe som helst.

Selv om The Heretic er hatverdig og jeg ikke nødvendigvis er enig med han så respekterer jeg han for å begrunne synspunktene sine og gjøre seg forståelig med hva han mener og hvorfor.

Jeg har jo sagt hvorfor jeg er uenig med deg.

Poenget er at det skal være en diskurs - en dialog. Jeg gjorde en påstand, du sa deg uenig, og jeg motargumenterte på det du var uenig i igjen. Fremfor å avslutte diskusjonen, burde man fortsette å motargumentere. Det at jeg svarer deg er min måte å si: Jeg vet at du er uenig, men jeg er uenig i det du beskriver du er uenig i igjen. Og her har du en begrunnelse på hvorfor. Alt kokes virkelig ikke ned til subjektivitet.

Om DU føler at det du føler blir påtatt og falskt, og tvunget på deg tidlig i div. av disse filmene, så skal du jo få all del få lov til å mene det. Betyr ikke at ALLE føler det slik, eller er nødt til å ta del i den meningen.

Jeg ønsker å belyse hvorfor jeg føler som jeg gjør om filmene, så kanskje andre kan innse at ikke deres synspunkt nødvendigvis er det beste. Diskusjon og meninger handler om å nyansere, ikke snevre ned og begrense. Jeg vil tvinge folk til å tenke, og den beste måten å gjøre det på er ved å provosere.

Ufine moderatorer? Så trivelig.

Takk. Jeg skal unnvære å ha meninger til neste gang.

Det mest perfekte eksempelet er jo slutten på E.T, som bare blir helt latterlig og stiv og monoton når man fjerner musikken: http://www.youtube.com/watch?v=kWcg3cITkTI

Enig. Musikk er kanskje det enkleste å falle for. Overdramatisk og episk musikk skaper ofte en illusjon om sympati eller antipati for karakterene på skjermen. Jeg beundrer filmer som klarer å være deprimerende, triste, psykologiske osv. uten å bruke tradisjonell orkestralsk hollywoodmusikk.

Syntes både Løvenes Konge og Titanic har dette, selv om de smører tykt på og det er opplagt hvorfor.

Altså, jeg må være enig med deg at enkelte filmer trenger å ha den musikken. Filmer som Titanic og E.T. ville jo vært dritt uten musikken, de ville ikke evnet å få fram noen følelser hos folk. Det er bare synd at enkelte filmer må hvile på slike virkemidler for å overleve.

Selv om The Heretic er hatverdig

lol.

Citerer Archana:Jeg har jo sagt hvorfor jeg er uenig med deg.

Poenget er at det skal være en diskurs - en dialog. Jeg gjorde en påstand, du sa deg uenig, og jeg motargumenterte på det du var uenig i igjen. Fremfor å avslutte diskusjonen, burde man fortsette å motargumentere. Det at jeg svarer deg er min måte å si: Jeg vet at du er uenig, men jeg er uenig i det du beskriver du er uenig i igjen. Og her har du en begrunnelse på hvorfor. Alt kokes virkelig ikke ned til subjektivitet.

Selvsagt vil du jeg skal fortsette å motargumentere, men om jeg da mener jeg ikke vil ta den videre debatten, så da blir det direkte ufint å komme med en kommentar som "men egentlig ikke har en begrunnelse på hvorfor".
Det var i utgangspunktet en situasjon som dette jeg ville unngå, nemlig å lage unødvendig drama.
Om noen velger å trekke seg, så mener jeg det er respektløst å kaste slikt etter folk, det blir som bruk av hersketeknikker.
Men for all del, du skal få belyse dine meninger alt det er verdt, jeg SER synspunktene dine og når du forsvarer dine argument er det helt greit selv om jeg ikke er enig med deg. Er attituden av det som følger som jeg reagerer på.
Sådet. /out.

så da blir det direkte ufint å komme med en kommentar som "men egentlig ikke har en begrunnelse på hvorfor".

Det er mulig du oppfatter det slik, men intensjonen min er å fremprovosere nye innlegg, ikke undergrave argumentasjonen din ved å se nedlatende på den. Derfor kan man si at det er en herseteknikk, men jeg utnytter den ikke på en måte som skal fremprovosere, ikke avslutte eller få meg selv til å virke bedre. Og se så, nå har vi fått en metadiskusjon, som i det minste er et steg nærmere det jeg vil oppnå enn å avslutte fullstendig.

Om noen velger å trekke seg, så mener jeg det er respektløst å kaste slikt etter folk, det blir som bruk av hersketeknikker.

Jeg synes det er respektløst at du tvinger meg til å være enig med å være uenig med deg. Jeg har lyst til å være uenig. Jeg vil være enig og da trenger man en diskusjon for å nyansere.

Men for all del, du skal få belyse dine meninger alt det er verdt, jeg SER synspunktene dine og når du forsvarer dine argument er det helt greit selv om jeg ikke er enig med deg. Er attituden av det som følger som jeg reagerer på.

Jeg synes også dette er respektløst. For jeg bruker tid på skrive fordi jeg har lyst til å skape en diskusjon, så blir jeg møtt med avslag. Du tok deg tid å svare på det første innlegget mitt, noe som jeg tolket som en innbydelse til diskusjon. Og når du avslutter det etter en runde føler jeg meg snytt for tiden min.

Om det underliggende poenget mitt ikke har blitt synlig nok, så skal jeg forklare det ytterligere:
Jeg bruker vanligvis ikke gå inn på at andre er respekteløse i en diskusjon, men jeg gjør det nå for å vise dobbeltmoralen som kommer frem i innleggene dine. Å begynne å trekke frem hva som er respektløst eller ikke i en diskusjon som dette hvor det åpenbart ikke er noen konkrete overtramp i forhold til normal diskusjonsetikk er å bagatellisere.

Heretic da. Hun prøver bare å avslutte diskusjonen, hun er uenig i det du mener angående filmene. That's it.

Ja, JEG er dobbeltmoralsk ;) snakk om å ikke feie for sin egen dør.
Men du må gjerne sitte og diskutere i det vide og det brede, at du føler deg snytt for tiden din er vel ærlig talt ikke mitt problem da. Når vi allerede skal opptre respektløse.

at du føler deg snytt for tiden din er vel ærlig talt ikke mitt problem da. Når vi allerede skal opptre respektløse.

Du leste ikke det siste avsnittet mitt? Det var et retorisk virkemiddel. Jeg bryr meg ikke om du var respektløs, jeg ville kun poengtere dobbelmoralen og bagatelliseringen.

Heretic da. Hun prøver bare å avslutte diskusjonen, hun er uenig i det du mener angående filmene. That's it.

Hvis du skal ha den holdningen der, hvorfor er du på et diskusjonsforum?

musikk

SOM jeg hater filmer som prøver å skape trist stemning og få seeren til å bli emosjonell og kanskje felle en tåre eller to ved hjelp av trist musikk ut av ingensteder. Som oftest i romantiske filmer og sånt. To folk blir kjent med hverandre, alt er fint, også kommer det:

"My father died when I was fourteen...."

Så kommer den jævla pianomusikken inn eller noe, og karakterene blir så lei seg og scenen dras ut så lenge at publikum får gått gjennom tristheten og tørket tårene. Er så helt på trynet som det er mulig å bli.


Når det er sagt, så vil jeg ikke si at musikken er hele grunnen til at jeg personlig gråter i for eksempel E.T. Det er storien, det er karakterene som gjør at jeg gråter. Du (jeg) ser det emosjonelle båndet mellom Elliot og E.T., og det er derfor det er så jævla trist når E.T. stikker. Musikken er selvsagt der, men det er linjen "Come with me" eller hva han sier som knekker meg. Jeg vil påstå at jeg ikke hadde blitt halvparten så emosjonelt investert i filmen hvis det bare hadde vært to uinteressante og underutviklede karakterer i stedet, selv om musikken hadde vært like så "tåre-lokkende", om du vil.

Så ja, selv om musikk er et virkemiddel, som brukes altfor mye, er det til syvende og sist storien og karakterene, og forholdet du har til de, som avgjør om jeg tyr til tårene.

Ghost Rider: Spirit of Vengeance var så dårlig at det var trist.