Sitter nå i båten, og kjeder meg egentlig en god del. Fant dermed ut at jeg skal skrive en historie for å få tiden til å gå! Dette er altså intet mesterverk, men bare noe jeg skrev for å ha noe å finne på.


Jeg våknet av at noen nappet meg i halen. Uten å kikke ned, lukket jeg øynene igjen. Plutselig grep vedkommende tak i halen min, og dro meg ned fra treet jeg hadde ligget i. Jeg tumlet ned og traff bakken med et smell, og rettet et anklagende blikk mot personen som nå sto ovenfor meg. Det var byens premieidiot; lederen over byvaktene. Han het Aldur, og var en tjukk mann med rødt hår og krøller. Han så konstant sint ut og smilte aldri. Ingen likte ham egentlig, og vi snakket stadig nedlatende om ham bak ryggen hans.
I dag kom han hit for å plage meg, rett og slett fordi jeg, etter hans ord; "Skaper oppstyr ved å sove i dette treet, midt i byens markedsplass." Ja det var sant, treet jeg sov i var det store eiketreet i bysentrum. Vanligvis foretrakk jeg å være i skogens trær, men dette treet hadde svært mange behagelige greiner å sove på.

"Arya, hvis du ikke forsvinner herfra i løpet av noen få strakser blir jeg nødt til å få noen av mine vakter til å ta an prat med foreldrene dine."
"Du våger ikke! Sist du "tok en prat" med mine foreldre slo du dem halvt i hjel! Du våger ikke!" ropte jeg, og stormet forbi ham og inn i en bakgate.

Aldur, samt en stor del av resten av byens befolkning, mislikte meg og min familie. Vi var annerledes. Min far var en fande, mens min mor var et menneske. Jeg er derfor halvt menneske, halvt fande. Noe mesteparten av byens befolkning ikke syntes noe om. Jeg og mine foreldre levde i byen Elur, og jeg hadde bodd her hele livet. Far hadde møtt mor for sytten år siden på en skogstur, da mor og hennes venninner var på tur etter mørkets frembrudd. Det var egentlig ikke lov å gå utenfor Elurs bymurer etter at solen hadde gått ned, men mor og vennegjengen hadde gjort det. De hadde plutselig blitt angrepet av banditter, men far hadde reddet dem alle. Han var, som sagt, en fande, og var overmennskelig sprek og sterk. Uten store strabaser slo han alle bandittene bevisstløse, og samtidig kapret mors hjerte.

Et par uker etter dette flyttet far inn hos mor, og jeg ble skapt. Jordmoren i byen syntes jeg var heslig. Jeg lignet mye på et vanlig menneske, men jeg hadde spisse ører, som en rev, på toppen av hodet i stedet for menneskeører, samtidig hadde jeg en lang, sort pjuskete hale. Fander hadde hår i alle slags farger, far selv hadde rødt hår og rød hale. Jeg var derimot sort. Noen halvfander ser ut som mennesker, men har fandens atletiske kropp og evner, mens andre ser ut som fander men har ingen av fandenes krefter. Jeg var en blanding. Jeg så ut som en fande, men hadde også beholdt fandenes krefter. Samt fandenes rampete tankegang. Den hadde jeg arvet i massevis. Jeg hadde også arvet smidigheten, sprettenheten og farten til en fande, samt at jeg hadde evnen til å forstå de fleste dyrespråk.
Det var derfor jeg, på min sekstende bursdag, sov oppe i eiketreet midt i byen. Det var en salgs rampestrek, og jeg følte alltid en slags fryd over å gjøre noe jeg visste jeg ikke fikk lov til. Dette hadde da selvsagt vagt misnøye hos vaktene i byen, men det var ikke vanskelig å sno seg unna.

Jeg var ei jente, men ingen typisk jente. Jeg brukte en skjorte med hette og bukse, samt bar et par kniver i beltet. Menneskene i byens syntes egentlig at det var uakseptabelt at ikke jenter skulle kle seg i kjole eller skjørt, men uansett hvor mye mor maste på meg, nektet jeg å ta det på. Uansett, det var på grunn av dette jeg ikke fikk noen typisk jentegave til bursdagen heller. Da jeg kom hjem etter Aldurs skjennepreken, ventet foreldrene mine spent, og overrakte meg gaven. Det var en vakkert utsmykket øks. Det var lett, liten og skarp, samt perfekt balansert. Det var egentlig ikke lov for privatpersoner å eie sverd eller slike økser i byen heller, det var kun lov for vakter eller krigere, men mine foreldre hadde nå uansett aldri fulgt byens regler til punkt og prikke. Jeg takket mor og far, og løp lykkelig ut av huset for å teste ut øksa. Jeg festet den i beltet, klatret opp på nabohuset, og deretter hoppet over bymuren.

Jeg hadde fått byarrest for et par dager siden, da jeg ble tatt i å slåss mot en gjeng pøbler. Det var de som hadde terget meg, og klaget over at jeg var annerledes, men da jeg angrep dem var det selvsagt jeg som fikk straff.
Jeg spurtet mot skogen i en fart få mennesker kunne holde, og brydde meg ikke da guttene som voktet byporten ropte etter meg og sa at jeg skulle stoppe. Jeg snudd meg rundt, smilte trassig, vinket til dem, og løp videre.

Jeg elsket skogen. Spesielt denne skogen. Den var kalt Dyrskog, og inneholdt alle slags trær, planter, dyr og andre skapninger. Det var til og med rykter om at noen hadde sett en drage her inne. En drage som ikke kunne fly fordi den hadde mistet den ene vingen. Jeg hadde personlig aldri sett den, men jeg hadde sett mange rare og fantastiske skapninger. Et par ganger hadde jeg til og med fått øye på et par troll som sto kjeftet på hverandre, en annen gang løp jeg nesten på et forsteinet troll midt inne i en lysning. Det var nemlig slik at hvis ikke troll kom seg inn i de mørke hulene sine for soloppgang ble de forvandlet til stein, og ble stående i samme stilling i tusenvis av år.

Jeg lurer på om jeg også har hørt alver inne i Dyrskog. Jeg har aldri sett dem, men jeg har hørt en latter og sang som eventyrerne i bypuben stadig fortalte om. Jeg elsket å høre på historiene til eventyrerne, og drømmet om å bli med dem. Dessverre hadde ingen av de jeg hittil hadde møtt, ønsket å ta meg med på eventyr.

I dag møtte jeg på en stor, mannevond ulv. For det meste holdt rovdyrene seg unna meg, men denne ulven hadde visst hatt en dårlig dag. Den snerret et par ganger til meg, før den stormet fram med et brøl.
Vanligvis tenkte jeg at en slåsskamp kunne være riktig så underholdende, men denne gangen var det en slåsskamp på liv og død. Det var ikke noe jeg hadde opplevd før. Jeg kastet meg unna med et skrik, og trakk knivene. Så kom jeg på den nye øksa mi, satt den ene kniven i sliren, og grep øksa med høyre hånd. Der sto jeg med kniv i den ene hånden, og en øks i den andre. Ulven brølte på nytt, og jeg hørte på lyden at den ikke hadde det godt. Den angrep meg ikke fordi den var sulten, men fordi den følte at jeg var truende. Så ble jeg var en liten bevegelse til venstre, og kikket i den retningen et kort sekund. Der så jeg to små ulveunger, klynkende borte ved et tre. Da forsto jeg at dette var en mammaulv, og den ønsket kun at jeg forlot dem. Vanligvis hadde jeg hørt dem før jeg så dem, for jeg hadde en utmerket hørsel, men i dag hadde jeg vært uoppmerksom, og snublet rett inn i dem. Ulven hoppet fram igjen, og denne gangen slo den meg overende. Jeg falt på ryggen med den store ulven oppå meg. Den glefset etter ansiktet mitt, og laget et kutt i det venstre øret mitt. Dette gjorde meg sint, og jeg angrep den selv. Egentlig burde jeg ikke ha skadet ulvemoren, for ulvevalpene kunne ikke klare seg selv, men hvis jeg ikke angrep nå, ville jeg dø. Hånden min med kniven var fastklemt mellom magen min og ulven, og jeg kunne ikke lee på den. Høyre hånde mi brukt jeg til å dytte ulvens hode vekk fra meg så godt jeg kunne. Jeg kunne ikke få inn noe angrep. Plutselig kneet jeg ulven opp i magen, og den løftet seg i et øyeblikk opp fra meg. Da hogg jeg til med øksa, og kjente at den gled inn i nakken på ulven. Den ga fra seg et vræl, og prøvde å rive bort øksa med tennene. I forsøket bet den meg i hånden, og jeg glapp øksa. Så stakk jeg kniven min, som nå ikke var fastklemt lenger, rett inn i den andre siden av ulvens hals. Den ulte på en forferdelig måte, og falt over meg. Jeg vippet den av meg, og ble liggende å pese. Etter en stund satte jeg meg opp, og lente meg mot en trestamme for å inspisere skadene. Jeg hadde et risp på låret, fått revet av en liten bit av det ene øret, og et stort blødende sår i den høyre hånden. Det var forferdelig smertefullt, og jeg greide knapt å tenke på noe annet.

Jeg kikket nok en gang omkring meg, rundt i den vakre lysningen og den skyfrie himmelen. Det eneste som ødela idyllen var den skadende hånden min og den døde ulvemoren. Jeg oppdaget at valpene snuste på moren, og begge to satte samtidig sammen i et synkronisert og sørgmodig ul. Begge to ulte lenge, før de startet å slikke moren på snuten. De klynket, og prøvde å dulte borti henne. Til og med småbite i morens ører. Ingenting hjalp, og moren var like livløs. De la seg klynkende ned ved siden av henne.
Jeg var selv svært lei meg, men prøvde å fortelle meg selv at jeg hadde handlet i selvforsvar. Det var kanskje dumt av meg å ikke følge med på omgivelsene, det var ganske så uvanlig av meg.
Etter noen minutter heiste jeg meg vaklende opp på beina, plukket opp den ene kniven fra bakken og grep øksa. Så satt jeg begge deler i beltet. Jeg startet å gå ut av lysningen, før jeg kom på ulvevalpene, og kikket tilbake. De så så små og uskyldige ut, samtidig forferdelig ensomme og lei seg ut. De stirret på meg med et nysgjerrig blikk, uten å vite at det var jeg som var skylden i at moren deres var død. Jeg bjeffet noen beroligende ord til dem, på ulvemålet, og plukket dem opp, en under hver arm. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre med dem, og jeg tvilte på at jeg lovlig kunne ta vare på dem inne i Elur.

Likevel gikk jeg mot byen, forsiktig så ikke vaktene skulle se eller høre meg. Siden jeg var halvt fande kunne jeg bevege meg nærmest lydløst på de fleste underlag. Jeg tok en omvei, og fulgte ikke hovedveien mot byen. Den var uansett altfor trafikkert, og det var mange reisende på veiene. Tviler på at noen kom til å ignorere en jente på seksten år, med hale og reveører, som bar på en liten ulvevalp under hver arm. Jeg tviler på at det var noe man så hver dag.

Jeg nådde bymuren uten å bli sett av noen, men fant ut at det ville bli vanskelig å komme over den fire meter høye muren med ulvene i hendene. Egentlig, det ville være umulig. Jeg satte dem ned med en ordre om at de skulle vente her og ikke gå fra dette området. De bjeffet til svar, og så seg redde om.

Jeg klatret opp muren så raskt som noen, men den skadde hånden min hindret meg i å gjøre det like kjapt som vanligvis, heiste meg opp, og hoppet over til det strådekte hustaket rett ved siden av meg. Deretter løp og hoppet meg fra tak til tak, helt til jeg nådde huset mitt. Uten å gå inn hovedinngangen til huset vårt, slang jeg meg inn vinduet til rommet mitt i andre etasje. Foreldra mine hørte meg ikke. Det var lett å hoppe fra nabohuset og inn vinduet, det var ikke mer enn halvannen meter. I Elur var bygningene satt tett sammen, både for å spare plass, og for at bygningene skal forsvare hverandre for vær og vind. Mange av husene hadde flate tak, og når det, en sjelden gang, var snø, hendte det stadig at snøen falt gjennom taket.

Lagt til 2012-07-23 18:51:
Gamereactor godtar ikke all teksten min, så del 2 kommer sannsynligvis snart!

Sett mye på Game of Thrones?

Faktisk ikke sett en eneste episode!