Jeg har vært litt stille nå en periode - men nå som sommeren nærmer seg og jobbens hektiske hverdag begynner å avta - så er tiden inne for å spille og skrive litt. Jeg skal innrømme at jeg har fått spilt et par spill siden januar, men det er ikke der fokuset mitt har vært dessverre. Som mange andre spilte jeg da for å slappe av - og tro det eller ei - men det å spille for å anmelde et spill føles faktisk mer som jobb enn underholdning. Det har dere kanskje selv erfart når man bestemmer seg for å skrive en brukeranmeldelse; det er en del arbeid å skrive en god og oppsummerende anmeldelse.

Uansett, det jeg ville skrive litt om var Watch Dogs og hvordan dette spillet har klart å omvende meg. Jeg startet spillet svært kritisk. Jeg likte konseptet som Ubisoft har introdusert, men følte at spillere verden over var snytt for grafikken de skrøyt av på E3. Ryktene om at Ubisoft hadde skrudd ned grafikken på PC-versjonen for å matche konsollene hjalp lite på innstillingen min, selv om Ubisoft har svart at dette ble gjort for å gjøre spillet mer stabilt og gi en bedre spillopplevelse.

Det hjalp heller ikke at jeg i starten følte at jeg ble druknet i ting som skjedde i spillet og at jeg til stadigheter ble forstyrret av mennesker fra Internettet som på død og liv skulle stjele hva enn jeg hadde av viktig informasjon på mobilen min. Muligens alle selfie-ene mine. Jeg er tilsynelatende like flink til å finne hackeren som angriper meg, som jeg er til å finne nøklene mine når jeg skal haste til T-banen for å rekke jobb. Hver eneste gang jeg blir hacket blir jeg avbrutt i å hindre kriminalitet, snikkikke på andre mennesker, gå til kafeen for en runde merkelig sjakk eller bare går rundt og hacker tilfeldige folk - noe som gjorde meg gretten.

Ikke nok med det så blir jeg gruset når jeg hacker andre: Jeg blir oppdaget merkunderlig raskt, hvorpå jeg umiddelbart får en form for panikk som får meg drept svært raskt. Om ikke den andre spilleren skyter meg i ryggen så vil jeg på rekordtid løpe utfor en kant og falle til min død. Hver. Eneste. Gang.

Likevel klarte jeg etterhvert å se hvor innholdsrikt og bra Watch Dogs egentlig er. Etter en svømmetur i en av Chicagos skitne vassdrag ble jeg imponert over hvor ekte vannet oppførte seg og hvor troverdig hele scenen var. I solnedgang og i uvær får man se denne digitale byen fra sine beste sider og det er mange ting som spiller bra sammen og gir et imponerende totalbilde.

Når det er sagt kan jeg ikke dølge det faktum at spillet gir deg en del merkelige opplevelser. Etter å ha fått et hjertelig takk fra offeret etter at jeg har pasifisert gjerningsmannen i en situasjon som med 95% sannsynlighet ville endt vesentlig verre, får sistnevnte åpenbart et illebefinnende i det han skal tusle avgårde for å handle en macchiato. Han snur seg, ser den bevvistløse mannen og roper overrasket "SOMEONE CALL THE POLICE!!! THERE'S A BODY OVER HERE!!!" før han løper panisk avgårde. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte - men heltefølelsen tok raskt slutt.

Spillet fortsetter å kaste slike små ulogiskheter på deg: Mennesker som ikke klarer å gå mellom en bil og en lyktestople ender opp i en evig sirkeldans. Hukommelsen til folkemassen er så dårlig at de kan skrekkslagne løpe vekk fra det samme like flere ganger. Stolper av tre deler seg alltid opp i like mange biter når du krasjer i de - og paller, tregjerder og en del andre gjenstander er tydligvis utrustet med en ladning nitroglyserin for å utrydde seg selv ved sammenstøt. Når du fullfører et oppdrag eller blir ferdig med å forfølges av politiet droppes bildeoppdateringen betraktelig slik at spillet hakker noen sekunder.

Trass i alle disse merkelighetene spillet byr på så blir totalopplevelsen veldig bra. Grafikken er for det meste svært pen og det har aldri vært mer herlig å se vinden blåse i trærne og rive i frakken din mens regnet øser ned. Aiden er nok kanskje ikke akkurat den personen som byr på seg selv - men karakterene rundt ham har mye karisma og igjen er totalbildet ganske bra. Selv folket i byen er mer unik enn hva man har sett i mange spill, siden man kan se informasjon om samtlige.

Jeg startet svært Watch Dogs svært negativ, men nå etter et ti-talls timer inn i spillet (jeg gjør _mange_ side-missions) er jeg blitt litt glad i byen og hva den byr på.

Forøvrig kan dere jo lese Mortens anmeldelse av Watch Dogs.

Må si meg enig. Spillet er morsomt, men har en del tekniske teitheter, hvorav den jeg har reagert mest på er bilenes tendens til å alltid være mer eller mindre parallelle med veien. Jeg mener, det er vanskelig å gjøre en barrel roll, f.eks. Der man i GTA etter å ha kjørt skjeivt over et hopp ville fått bilen til å spinne i alle retninger og landet på bagasjeluka, holder bilen i Watch Dogs seg stabil i lufta, før den lander på alle fire hjul. Virker veldig unaturlig.

Og ikke heng dere opp i at jeg sammenlignet GTA og WD. Det var ikke poenget her.

Har forøvrig fått ganske dreisen på å hacke andre. Synes kanskje det er det morsomste med hele spillet. Men fy søren så stresset jeg blir når jeg selv blir hacket.

Har faktisk ikke tenkt over hva den norske tittelen ville blitt. Trodde dette dreide seg om noe helt annet!

Jeg tror ikke norsk tittel ville ville blitt vaktbikkjene eller vakhundene. Har ikke samme gode klang som Watch Dogs. Kanskje "Vokterne", jfr utrykket "hvem skal vokte vokterne"? Tricky.

Jeg var ganske giret på dette en god stund, men jo nærmere vi kom lansering, desto mer og mer mistet jeg bare lysten på det. Kan hende jeg plukker det opp etterhvert, men for øyeblikket ville det i så fall havnet langt ned på prioriteringslisten.

Jeg følte egentlig akkurat det samme som deg, Glorfindel, men jeg forhåndsbestilte og glemte litt at jeg hadde gjort det før pakken lå i posten. Jeg angret litt med en gang, men nå vil jeg si at jeg gleder meg til å spille det når jeg kommer hjem fra jobb.

Joelspeanuts: Har du noen hacker-tips? Jeg sliter fortsatt med å hackes i tide og utide.