Strategist: Syntes det er interessant at du skriver om en frykt for å EKSISTERE etter døden, istedenfor ideen om å slutte å eksistere, som er det jeg får inntrykk av at skremmer folk flest. Ideen om å ikke eksistere, og ikke vite at man ikke eksisterer. Men hva enn jeg mener så er jeg enig i at et evig liv ikke er særlig.. appellerende. Ett par hundre år ekstra, sikkert kult. Et par tusen, begynner å bli kjedelig. Millioner... kill me. Evigheten er lang indeed.

JollyH: Søkte rundt og fant de fleste trådene du linker der (utenom min egen og Zook sin, som er de to som virker verdt å ta hensyn til..), men tenkte at de der tar for seg litt... andre vinkler på det hele. Syntes uansett dette er en interessant ting å lage tråd om og ta opp igjen either way, selv om jeg tydeligvis kunne og burde gjort mer research i forkant.

Det som jeg kan tenke på mest angående døden er faktisk ikke når jeg dør, men hvordan. Det er tilsynelatende uendelig mange måter å dø på, og jeg håper bare jeg går vekk på en rimelig ålreit måte. Det å drukne må være helt jævlig, for eksempel.

Noen spesielle måter du kunne tenkt deg å dø på? Husker jeg satt og lurte på det. Drukne frister niks. Bilulykke frister niks. Spist av et dyr kunne vært ålreit, men jævla smertefult. Påkjørt av tog kunne òg vært helt ok tror jeg, for da hadde jeg ikke hatt noen andre å skylde på enn meg selv.

Må si meg uenig at det eneste som er sikkert i livet er at vi på ett eller annet tidspunkt skal dø, til tross for at alle andre erfaringer tilsier det. Mest sannsynlig, ja, men det kan ikke konstateres med fullstendig sikkerhet.

Uansett, døden i seg selv er ikke noe jeg frykter. Det som skremmer meg er at døden kan inntreffe på ett tidlig stadium i livet, og savnet som pårørende og kjente kommer til å bli utsatt for, gjør døden til grufull sak.

Du tror ikke døden er absolutt? Vet ikke selv om et eneste unntak på noen som har klart å lure døden, utenom de av oss som fortsatt er i live. Ikke at jeg tilsier at du tror du kan lure døden selv, men for meg virker dette som den mest sikre tingen i hele livet. Er uansett enig i det du sier om foreldre, og jeg håper virkelig ikke jeg dør før foreldrene mine nettopp på grunn av dette. Det hadde vært ganske kjipt.

Men tanken på å ikke leve lenger, hvertfall på dette punktet i livet, er ganske skremmende. Alt jeg da ikke vil oppnå, som jeg har brukt hele livet så langt på for å komme fram til...

Husker at jeg var redd for å dø etter en arbeidsdag hvor jeg hadde båret rundt på planker i 10 timer, for jeg ville ikke at alt skulle ha vært forgjeves. Hadde jeg dødd da hadde jeg blitt jævlig sur.

Hva om man kommer i en forferdelig ulykke og plutselig tar man helomvending og gjør alt for å klamre seg til livet.

Skjedde med meg. Drukna nesten når jeg var liten. Traumatiserende greier. Kunne ikke ha svømming på skolen resten av året, for jeg fikk ikke puste når jeg var i vannet. Husker ikke helt hva jeg rakk å tenke mens jeg var under vann, men det inkluderte noe ala "okay nå dør jeg".

Syntes det er en større tragedie med døde barn enn alt annet (såklart) fordi jeg ikke føler at barn har fått "tid til å forberede seg", ikke tid til å akseptere døden and such. Folk flest er vel enige i at døde barn en stor tragedie, men det er ihvertfal min grunn til dette.

Man kan aldri vite hva som skjer etter døden, men jeg tror ikke på noen metafysisk, religiøs oppstandelse. Det jeg derimot ikke kan vite, er hvordan det evigvarende universet vil utvikle seg, om det har en slags syklus, eller om alle de komponentene som utgjør meg en gang langt inn i fremtiden settes sammen igjen.

Det er en far-fetched tankegang, jeg vet. Men jeg liker ikke tanken på å aldri eksistere igjen, så da lever jeg i håpet om at universet på et eller annet naturlig vis gjenføder meg.

Er enig i tankegangen og har tenkt slik mye selv, men sannheten er at jeg er skeptisk til at "jeg" er en absolutt eksistens. Som Strategist òg påpeker her, i tilfelle ved igjenfødsel eller videre eksistens er det meget sansynlig at "du" er borte, at man ikke har noen hukommelse av sitt tidligere liv. Å glemme alt er i mine øyne som å dø i seg selv. Dersom jeg får vite at i alt jeg opplever denne uken vil være 100% glemt neste uke vil jeg se på dette som en slags form for døden hos det som er "meg" i den forstand at alt jeg opplever og føler denne uken vil være borte for alltid.

Er likevel med på tankegangen om at dette kan skje med tanke på hvor ufattelig gigantisk universet er and such og hvor lite vi faktisk vet om noe som helst på noen som helst måte, men i likhet med religion ser jeg ikke noe grunnlag for å velge å tro på noe av dette. Velger av den grunn heller ikke å holde meg på håpet om at det du sier er riktig.

Alle dør en eller annen gang, så nei, jeg er ikke red for å dø.

Citerer fantomena:Er jeg redd for å dø? Nei.

Tror du ville vært ganske redd for å dø hvis du hadde hengt i et råttent tau utenfor et 1000 meter høy stup.

Jeg har vært redd for å falle, men ikke dø, å ha falt ned så langt hadde gjort veldig vondt.

Er ikke redd for å dø. Går ikke rundt å tenker på at jeg kommer til å dø av å gå ned denne trappa osv. Det blir for dumt. Jeg vet jo at jeg kommer til å ende opp død en dag. Tenkte selvfølgelig at jeg kom til å dø når jeg satt på i en bil som kjørte 200km/t i en tunnel. Det var jo ikke så kjekt.

Noen spesielle måter du kunne tenkt deg å dø på? Husker jeg satt og lurte på det. Drukne frister niks. Bilulykke frister niks. Spist av et dyr kunne vært ålreit, men jævla smertefult. Påkjørt av tog kunne òg vært helt ok tror jeg, for da hadde jeg ikke hatt noen andre å skylde på enn meg selv.

Vanskelig spørsmål. Når jeg tenker på dette, tenker jeg mest på hvordan jeg ikke vil dø, enn hvordan jeg vil dø. Men jeg kunne godt tenkt meg å leve til jeg blir 90+ år, og sovne stille inn. Jeg mener, det er behagelig og smertefritt. Det er faktisk den eneste måten jeg har lyst til å dø på, sånn egentlig. Jeg har ikke lyst til å ha en vond og ukomfortabel død, med andre ord.

Spist av et dyr kunne vært ålreit, men jævla smertefult.

Det å bli spist av en hai er noe av det jeg frykter mest. Bare se det for deg; jævelen kommer rett mot deg med munnen åpen, og den gjør seg ikke ferdig med deg før den kanskje har revet vekk bein og armer...og da lever du fremdeles. En av grunnene til at jeg bare bader i badebasseng når jeg på ferie er fordi jeg er redd for haier. FAEN ta Jaws.

Går ikke rundt å tenker på at jeg kommer til å dø av å gå ned denne trappa osv. Det blir for dumt.

Går ikke rundt og tenker sånn, men det hender jeg tenker på hva i huleste som skjer etter døden. Men dette er jo, faktisk, umulig å forutse.

Å glemme alt er i mine øyne som å dø i seg selv.

En av grunnene til at jeg liker tanken på gjenfødelse, selv om jeg tror det ikke skjer, er nettopp det at jeg blir ny, og ikke meg selv. Høres egentlig ganske sært ut det jeg sier nå, men jeg vil mye heller leve et nytt liv, uten noen som helst ide om at jeg faktisk har eksistert under andre omstendigheter tidligere enn å ha et evig mørke. Minnet om meg vil jo ikke bli glemt, håper jeg.

Ikke egentlig, siden det ikke er vits å være redd for noe som uansett kommer til å skje.

Jeg ville jo ikke husket noe som helst fra mitt forrige liv, så for alt jeg vet, hadde jeg aldri levd en gang tidligere. Det ville ikke vært evig mørke, men et nytt liv som føles som det første. Og jeg ville mye heller tatt det enn å bare se svart.

Hva er det egentlig som "gjennfødes" dersom du A: ikke husker noe, og B: ikke har den samme personligheten? Jeg ville ikke kalle det gjennfødelse. For din personlighet, for "deg" ville det vært helt sort selvom en eller annen diffus substans av deg fremdeles levde videre i en nyfødt. I så måte kan vi si at alt gjennfødes. Etter jeg er død vil molekylene i kroppen min nyttes i nye skapninger. Kanskje i en plante eller i et dyr. En del av meg vil finnes i millioner av skapninger og rundt i naturen. Dersom jeg legges i en kiste vil det selvsagt ta en del år før jeg er tilstrekkelig råtnet dog.

Men det kan jo også være bra; oppleve ting jeg ikke har muligheten til å oppleve i dette livet (hvis jeg blir gjenfødt som en jente blir jo livet totalt snudd på hodet) og jeg får nye opplevelser. Det eneste er at jeg ikke kommer til å huske noe fra det forrige livet.

Altså er det teknisk sett ikke deg lenger. Men dersom du lever evig, uten å "gjennfødes" så vil det si at du skal gå rundt i en eller annen alternativ verden totalt uten mål og mening. For i evigheten er det ingenting du skal "rekke". Jeg tviler dessuten på at de holdes oppdatert med siste nyutgivelser av spill i paradis. Man kan aldri vite, men tror du Gud er i stand til å konstruere en Playstation 3?

Eventuelt, kanskje Gud velger selektivt de menneskene som kan hjelpe ham å bygge underholdningsmaskiner osv. Så du blir bare nødt til å vente til en Playstation-ingeniør dør.

Vi skal alle dø endag! (Vell ingen lever 4ever så lenge du ikke finner ungdomskilden eller en gal forsker klarer å finne livets elexir)

http://www.frozendeadguy.com/

Er jeg redd for å dø? Nei.

Hykler.

Syntes det er en større tragedie med døde barn enn alt annet (såklart) fordi jeg ikke føler at barn har fått "tid til å forberede seg", ikke tid til å akseptere døden and such. Folk flest er vel enige i at døde barn en stor tragedie, men det er ihvertfal min grunn til dette.

De har heller ikke fått tid til å lære å savne livet dog. Kommer selvsagt litt an på hvilken alder barna er i. Men nyfødtes dødsfall, er om enn uhyre tragisk, ikke så langt annerledes enn onani. Det er potensielle bevisstheter.

De har heller ikke fått tid til å lære å savne livet dog

Savner døde folk livet?

2deep4me

Helt serriøst så er jeg ikke redd for å dø. Om jeg faller ned fra et 1000-meters stup eller ei så er jeg jo selvsagt redd. Men jeg går ikke rundt å tenker på at jeg skal dø.

Citerer Strategist:
De har heller ikke fått tid til å lære å savne livet dog
Savner døde folk livet?

2deep4me

Nei. Dårlig formulering. Det jeg mente var at de er ikke utviklet bevisstheten til et punkt der de har tanker om døden. Altså. Det er ikke grusomt for dem å dø på noe vis.

Jeg er helt klart redd for å dø, men det er for meg en bra ting for det gjør meg til et menneske. Det jeg frykter mer er å bli så gammel at jeg ikke lenger frykter døden. Det kommer sikkert til å skje veldig gradvis, men om jeg ikke lenger frykter døden, da har man også akseptert døden og gitt opp livet og det er for meg en veldig skummel tanke.

Vi har alle våre teorier og myter om hva som vil skje etter døden!

Kan vi ikke dele våre teorier om hva som skjer etter døden (Selv om Helvete og Himmel er ganske så *store* teorier) å jeg respekterer alle typer teorier selv om de er idiotiske

Velll min teori er at: Du bare forsvinner når du dør! (Lettere sakt: DNA/Følelser og alt forsvinner inni i deg og du... vell du eksisterer ikke lengre! Alt er svart (kanskje ikke svart engang) kanskje ingenting du er bare helt borte! Thast It

Husker at jeg var redd for å dø etter en arbeidsdag hvor jeg hadde båret rundt på planker i 10 timer, for jeg ville ikke at alt skulle ha vært forgjeves. Hadde jeg dødd da hadde jeg blitt jævlig sur.

Tror du misforstod litt. Alle har jo drømmer, mål de har satt seg, ting man vil oppleve. Det er tanken på å dø før jeg har oppfylt mine drømmer som er skremmende. Det er jo slik at man har hørt folk si "Nå kan jeg dø lykkelig". Jeg kan ikke dø "lykkelig" før jeg har "gjort det jeg skal" i dette livet.

Hva er det egentlig som "gjennfødes" dersom du A: ikke husker noe, og B: ikke har den samme personligheten? Jeg ville ikke kalle det gjennfødelse. For din personlighet, for "deg" ville det vært helt sort selvom en eller annen diffus substans av deg fremdeles levde videre i en nyfødt. I så måte kan vi si at alt gjennfødes. Etter jeg er død vil molekylene i kroppen min nyttes i nye skapninger. Kanskje i en plante eller i et dyr. En del av meg vil finnes i millioner av skapninger og rundt i naturen. Dersom jeg legges i en kiste vil det selvsagt ta en del år før jeg er tilstrekkelig råtnet dog.

Interessant poeng, tenkte faktisk ikke på at selv om jeg lever videre som en komplett annen person, vil fremdeles liket mitt råtne under bakken eller asken min ligge i en urne. Det som ville blitt gjenfødt er jo i bunn og grunn sjelen min, og selv om en "ny meg" ville bli født, kan det vel egentlig ikke karaktiseres som en "gjenfødelse", for selve ordet kan jo beskrives som meg, den jeg er nå, blir født på ny. Noe som 100% sikkert ikke vil skje. Men jeg synes likevel at gjenfødelse en en rimelig interessant tanke, selv om vi klart har forskjellige synspunkt her.

Jeg kan ikke dø "lykkelig" før jeg har "gjort det jeg skal" i dette livet.

Hva er det du skal?

Ser ikke helt poenget med tråden, alle er redd for å dø. Om en person hadde løpt mot dere og tatt opp en pistol, hadde ikke dere vært redd for å dø? Om en diagnose hadde vist at dere var livstruende syke, kreft som et eksempel, hadde dere ikke vært redd for å dø?

Ingen kan dø lykkelig, det er bare noe mennesker sier for at venner, bekjente og familie skal føle seg litt bedre og håndtere sorgen litt enklere. Selv når mennesker sier at de er klar for å dø, tenker på syke mennesker som har vært forberedt lenge, så vil de fortsatt være redd. Dette gjelder ikke absolutt alle, det er de som har så mye fysisk og/eller psykisk smerte i livet at de ser på det som en lettelse å dø.

Helt serriøst så er jeg ikke redd for å dø. Om jeg faller ned fra et 1000-meters stup eller ei så er jeg jo selvsagt redd. Men jeg går ikke rundt å tenker på at jeg skal dø.

Vel, du tenkte nettopp over et scenario hvor du ville dødd og du sier selv at du ville vært redd om dette skjedde. Viser ikke dette bare at du er redd for å dø?

Hva er det du skal?

Oppnå mine drømmer, leve livet...

Alt er svart (kanskje ikke svart engang) kanskje ingenting du er bare helt borte! Thast It

Godt poeng. Svart er noe vi sanser, men etter døden vil vi ikke sanse noe som helst. Så å si at alt er helt svart etter døden er et omgripelig litterært bilde, men ikke en fundert antakelse.

Velger av den grunn heller ikke å holde meg på håpet om at det du sier er riktig.

Er ikke noe jeg tror på, det er en av mange tanker som popper opp i hodet mitt. Jeg vil gjerne gjenfødes når jeg dør til et nytt liv hvor jeg man starter fra scratch, jeg er dog en realist og et fornuftsvesen, og tror dermed ikke på en metafysisk gjenfødelse med sjel eller en 'himmel' eller 'helvete' hvor jeg får plass etter døden. Jeg er ganske så empirisk av meg, og mange av mine kognitive funksjoner fungerer slik at jeg "ikke tror før jeg får se det", dog jeg kan skape teorier ut fra det jeg observerer om ting jeg ikke vet. Man har ikke noe å tape på det å tro en liv etter døden, man blir ikke akkurat skuffet om det viser seg at det er feil. Oppfatter meg selv som åpen og jeg dedikerer ikke livet til trascendens.

å dø er da ikke noe stress.
tenk å bare være borte forever, er vel som å sove. vel bortsett fra at du ikke drømmer, fordi du har jo ingen bevissthet.

evig ro DDD

å dø er da ikke noe stress.
tenk å bare være borte forever, er vel som å sove. vel bortsett fra at du ikke drømmer, fordi du har jo ingen bevissthet.

Ahhh, herlighet!!!1

Urgh... Vil ikke dø :/ Får egentlig en skikkelig uggen følelse av å lese denne delen av forumet! Vet ikke helt jeg, gjenfødelse høres ille ut, tenk å leve uten å huske en dritt... Husker ihvertfall ingenting om mitt liv som sauebonde. Himmelen? I all evighet? Evigheten er en lang tid som tidligere nevnt. Helvette? Himmelen, bare litt tortur/pining. Ingenting? Verste jeg kan tenke meg, tenk å ikke eksistere mer. Vi skal nok alle dø en gang men jeg blir nok aldri klar for det med mindre jeg får en slags åpenbaring! Kanskje det beste hadde vært om jeg ikke ble født og jeg hadde sluppet denne piningen.

Høres kanskje litt depressiv ut men det er det nærmeste jeg kommer sannheten som kalles min tankegang/bevisthet. (Kom kanskje ut litt feil )

gjenfødelse høres ille ut, tenk å leve uten å huske en dritt...

Nettopp derfor jeg personlig mener det er en interessant tanke, det blir rett og slett en helt ny begynnelse.

Det kommer strengt tatt an på hvordan jeg dør. Er ikke redd døden i seg selv. Å hoppe foran toget er nok ikke ønskelig. Det gjeller egentlig for alle selvmordsmetoder, så jeg gidder ikke å ramse opp noe mer.

Jeg er redd for at hvis jeg dør smertefullt, så må jeg ligge i ro i ei kiste, uten å kunne bevege meg, og føle akkurat den smerten jeg følte akkurat da jeg døde. Derfor er meg som gamling på ei seng mer å foretrekke, men det er ikke noe jeg vil gå rundt å tenke på.

Siden livet er så kort, hvorfor diskutere døden egentlig? Vil det hjelpe? Kanskje noen blir mindre redd for å dø når de snakker med andre, men jeg skal iallefall ikke snakke mer om det. Jeg synes denne tråden ble for trist. Jeg vil egentlig bruke minst av tiden jeg er i live på, til å snakke om døden. Men det fristet litt å trykke. Siden jeg først var her måtte jeg jo kommentere!

Du tror ikke døden er absolutt? Vet ikke selv om et eneste unntak på noen som har klart å lure døden, utenom de av oss som fortsatt er i live. Ikke at jeg tilsier at du tror du kan lure døden selv, men for meg virker dette som den mest sikre tingen i hele livet. Er uansett enig i det du sier om foreldre, og jeg håper virkelig ikke jeg dør før foreldrene mine nettopp på grunn av dette. Det hadde vært ganske kjipt.

Jeg mener at vi ikke kan vite at noe kommer til skje, uansett om det gjelder døden eller ikke. Basert på erfaringer kan du forvente at det kommer til å skje, men du kan ikke med absolutt sikkerhet vite det.

Citerer Ollimolli:
gjenfødelse høres ille ut, tenk å leve uten å huske en dritt...


Nettopp derfor jeg personlig mener det er en interessant tanke, det blir rett og slett en helt ny begynnelse.

Gjenfødelse er så skrudd...Som du påpeker Predator blir det en ny start, men du får jo ikke noe ut av den nye starten når du ikke vet hva som gikk galt i det forrige livet. Hvorfor bli gjenfødt hvis du ikke kan få noe ut av det?

Ser ikke helt poenget med tråden, alle er redd for å dø. Om en person hadde løpt mot dere og tatt opp en pistol, hadde ikke dere vært redd for å dø? Om en diagnose hadde vist at dere var livstruende syke, kreft som et eksempel, hadde dere ikke vært redd for å dø?

I slike situasjoner er alle redde for å dø, instinktivt. Jeg tror frykten som diskuteres er frykten for hva som skjer etterpå, og frykten for å opphøre og eksistere. Selv har jeg tenkt å skrive en jævla god slektsgransking som mine etterkommere kan studere. Dette vil føre til at min ætt vil huske hvem jeg er.

Jeg har funnet en forfar fra 1570. Han het Joen Nordgård og var tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-oldefaren min. For meg, er ikke denne personen mer enn et navn i slektstreet, noe som vil si at den personen han var, ikke lengre huskes, noe som kanskje har fjernet hans identitet og eksistens, med unntak av navnet og hans etterkommere.

Fun fact: Joen Nordgård bare en av 8192 stamfedre fra tolv generasjoner bak, noe som vil si at han sikkert er felles stamfar for over halve Steinkjer Kommune. Det er litt artig.

Selv er jeg ikke redd for å dø, da jeg ser på døden som en ganske distant hendelse. Jeg gidder heller ikke å fundere for mye over hva som skjer før man dauer, da det viktige er hva man utretter før man dør.