Test: Razer Imperator

Razer har sluppet nok en spillmus i toppklassen til markedet. I likhet med forgjengeren Razer Mamba har denne en lasersensor i stand til å yte hele 5600 dpi. Denne gangen har de derimot gått bort fra muligheten for å benytte musen trådløst, uten at dette vil skuffe majoriteten av spillere. Til gjengjeld er musen også vesentlig billigere enn sin forgjenger.

Razer Imperator har ikke gått noe tilbake hva gjelder ytelse eller spesifikasjoner fra monstermusen Razer Mamba. Som vi begynner å bli vant med fra de fleste produsenter skilter også Imperator med 1000 Hz polling rate, altså at musen sender signal hvert millisekund. 5600 dpi begynner også å bli en standard, men er fremdeles noe av det ypperste du kan på markedet. Det er i tillegg eget minne ombord i musen for lagring av makroer, profiler og instillinger.

Nok en gang har Razer prydet produktet sitt med et inspirerende navn. Imperator var en tittel gitt til romerske generaler etter særs vellykkede slag. Tittelen er også utspringet for keisertittelen Emperor, og den ble brukt av flere engelske konger. Navnet fatter derfor umiddelbar interesse hos en strategispiller som meg selv. Likevel er det musens egenskaper og funksjoner som først og fremst skal vurderes her.

Med stort sett de samme funksjonene og spesifikasjonene som den imponerende Razer Mamba er det ingen grunn til at Razer skal trå feil. Som engelskmennene sier er det ingen grunn til å fikse på noe som alt fungerer, og Razer Mamba fungerte såvisst ypperlig.

Laseren som musen er utstyrt med, og som Razer skryter av at er 3,5 generasjon (hva nå enn det måtte bety), gir uovertruffen presisjon. Ved hjelp av den medfølgende programvaren og knappene for løpende endring av dpi, kan man midt i kampens hete velge mellom opptil fem valgfrie dpi-instillinger. For ytterste presisjon som snikskytter kan man stille dpi helt ned i 100. Sitter du derimot i bakke-til-luft-forsvarsverker med tung manøvrering kan 5600 dpi faktisk komme godt med for å klare å følge fiendtlige luftbårne farkoster som suser forbi. Løper du rundt som menig i et skytespill vil selvsagt 5600 dpi være altfor følsomt i de fleste situasjoner, da hvert minste rykk i musehånden vil snu soldaten 180 grader rundt. Men den presise lasersensoren gjør likevel skytespill særlig fornøyelig ved å tilføye ekstrem presisjon ved lavere dpi-instillinger.

Teflonføttene med stor flate på undersiden av musen gjør at den glir jevnt på de fleste underlag. Ellers kunne dårlige museføtter fort ødelagt for fordelen man oppnår ved å ha såpass høy dpi.

Knappene for justering av dpi er denne gangen plassert like bak musehjulet. Mens Razer Mamba hadde knappene fremme i hjørnet av venstre museknapp, har Razer altså denne gangen valgt å gå tilbake til den konservative plasseringen. Det blir på den måten noe vanskeligere å nå knappene, og justering av dpi blir noe mindre tilgjengelig i de aller heteste øyeblikkene på den digitale slagmarken. Til gjengjeld er det mindre sannsynlighet for utilsiktede hastighetsjusteringer og mulig å gjenkjenne knappene uten å ta øynene av PC-skjermen.

Den kanskje største endringen Razer har gjort denne gang er utforming og ergonomi. De har gått bort fra det tradisjonelle, og satser i stedet på mer avrundet form. Denne tilnærmingen til den utformingen Logitech har på sine G-serie-mus gir bedre støtte for håndleddet. Musen hviler fint i hånden om man som meg spiller med hele håndflaten hvilende på musen, og ikke bare fingerspissene.

Razer er heller ikke de første til å fokusere på hvordan tommelen ligger langs musen, noe flere produsenter har adressert i det siste. Men ved siden av at venstresiden av musen er utformet for bedre støtte til tommelen, har Razer kanskje den mest originale tilnærmingen til denne problematikken.

Razer har nemlig latt de to makroknappene ved tommelen være justerbare. Dermed kan spilleren nå ved hjelp av en mekanisme på undersiden av musen dra disse to knappene frem eller tilbake for å tilpasse posisjonen til knappene nøyaktig etter eget ønske. Med mine lange fingre fant jeg denne funksjonen ganske praktisk, og jeg endte med å plassere makroknappene litt lenger fremme enn der de vanligvis er. Om noe skulle pirkes på når det kommer til denne funksjonen, må det være at knappene er noe tynne, som igjen forringer grepet for tommelen en smule.

Denne musen er vesentlig lettere enn Razer Mamba. Det har trolig noe med at denne ikke trenger å tynges av et batteri, siden den får strøm fra PC-en via USB. Det kan også skyldes at materialene er noe lettere i en mus til halvparten av Mambas pris.

Det er veldig individuelt om man vil ha musen lett eller tung. Mange løfter musen mye når de spiller, og da er en lett mus en fordel. Musens konstruksjon og materiale føles iallefall solid nok, og den lave vekten oppleves ikke som noen ulempe. Tvert imot.

Programvaren er som vanlig fullspekket med funksjonalitet. Det er stort sett den samme programvaren som for andre av Razers mus, og her kan man i intuitive menyer opprette flere profiler som man kan svitsje mellom underveis via en knapp på undersiden av musen. Det er også her man konfigurerer funksjonaliteten for de syv knappene som alle kan programmeres til ønskede makrofunksjoner. De fem dpi-stadiene for hurtigsvitsjing mens man spiller stilles inn her, og også lysene i musen kan endres.

Jeg liker måten Razer navngir produktene sine, og det kan ikke påstås at de gjør skam på navnene. Razer Imperator lever absolutt opp til de andre musene fra Razer og står heller ikke tilbake for andre produsenter. Imperator er i det store og hele en blåkopi av den rå forgjengeren Mambas funksjonalitet, og hvis du ikke vil savne muligheten for å spille trådløst, er Imperator absolutt et godt og rimeligere valg. Spiller du med hele håndflaten hvilende på musen, kommer Imperator med en ergonomisk forbedring fra Mamba.
Funksjonen for justering av makroknappenes posisjon gir også merkbar effekt for musens ergonomi og tommelens forfatning. Dette gir absolutt tommelen opp fra oss.