Test: Sony HMZ-T1 Personlig 3D-display

Førsteinntrykket mitt med den personlige 3D-displayet var ikke spesielt godt. Etter å ha rotet rundt med vinkelen, skrudd og dratt i bøyler og romstert på stillbare puter hadde jeg endelig klart å få den til å sitte stødig på hodet. Stødighet er en ting, vekt er en annen. For selv om den bokstavelig talt sitter støpt til hodet, skaper vekten ubehagelige problemer.

Med en vekt på 600 gram, blir det svært raskt ubehagelig å ta i bruk produktet. Jeg opplevde etter rundt fem minutter med bruk svak irritasjon. Etter et kvarter med bruk begynner vekten å bli ubehagelig på panna og bøylene rundt hodet klemmer som om de var festet med strips. Når det begynner å nærme seg en halvtime med bruk finner jeg meg selv stirrende i bakken og med handa til hjelp for å avlaste vekten. Til slutt etter tre kvarter trengte jeg en god pause og fikk også et svært synlig rødt merke i panna.

Hodepinen som dukket opp under bruk har ingenting med teknikken eller 3D-effekten å gjøre, den kommer som følge av dårlig bruksdesign: stropper som sitter for stramt, harde puter og plastikk og vekta som konstant vil bøye hodet ditt fremover. Det gjør det vanskelig å konsentrere seg om å spille og man orker ikke se ferdig en film før man gir seg over av smerte. Produktet er fantastisk i små doser, men etter litt bruk blir det altså et frivillig torturredskap til å se film med. Dette høres krast ut, men det er harde fakta og jeg kan nesten ikke få sagt det tydelig nok.

Om vi trosser ubehageligheten og ser på 3D-displayet for teknikken den besitter, kan man ikke la seg annet enn å imponere. Skjermene består av to OLED-paneler, HD-oppløsning, spektakulær 3D og virtuell surroundlyd i 5.1 kanaler. Sammen blir dette det nærmeste man kommer en autentisk kinoopplevelse i et så lite apparat.

OLED-skjermene i innretningen har et utrolig kontrast- og fargeforhold som sammen med HD-oppløsning skaper et krystallklart bilde bare et par centimeter unna deg. Den virtuelle størrelsen skjermene skaper tilsvarer det å se på en 750 tommers skjerm med en avstand på 20 meter. Kvaliteten og størrelsen dette utgjør gir meg lyst til å se absolutt alt jeg vanligvis ser på, bare gjennom dette apparatet, være det seg filmer, serier eller spill.

Selv har jeg aldri hatt problemer med 3D, men vet mange opplever smerter eller ubehageligheter ved lang bruk. Jeg kan tenke meg at dette ikke er endret med 3D-displayet til Sony, men vit at du som takler 3D til vanlig også vil takle dette apparatet. 3D-kvaliteten er udiskuterbart bra. Det er like omfattende som en kinoopplevelse med et stort lerret og høykvalitets 3D-briller. Kvaliteten gjelder ikke bare film, men også spill som er kompatibel i 3D.

Av 3D-kompatible spill har jeg bunkret meg i diverse remakes, både God of War 1 og 2, samt Ico og Shadow of The Colossus. Tross den utdaterte grafikken til disse spillene, er det likevel ikke noe å skorte på 3D-effekten. Skjermenes klarhet og sterke kontrastforhold gjør det enklere å skille mellom objekter både i spill og film. Dette utgjør en gunstig bruk av 3D-effekten.

Et problem som utarter seg både i andre og tredje dimensjon, er at jo lenger vekk fra midten av skjermen du ser, jo større tendenser har bildet til å bli uskarpt. Dette har ikke mye å gjøre med at fokuset på bildet er dårlig, men at det blir krøll for øynene når man sitter med to OLED-paneler så nærme. Det medfølger knapper til å stille på fokus for hvert øye, men det blir likevel ikke optimalt.

Noe som overrasket meg positivt under bruk var lydkvaliteten til de innebygde hodetelefonene. De virket i utgangspunktet skrøpelige, både fordi de er små i størrelse, de sitter relativt løst, beskyttelsen på putene faller av noen ganger og hele oppsettet føles som litt mye billigplast. Men du verden for en lydkvalitet. Det er nok absolutt ikke optimalt å bruke hele apparatet til å lytte på musikk, men til film og spill leverer de små hodetelefonene ytterst klarhet og et formidabelt og dynamisk lydbilde. Det høres rett og slett ut som om man sitter i en kinosal.

Uansett hvor kul denne saken høres ut på papiret, så er den ikke like fantastisk som man gjerne skulle håpe på. Den er en fryd å bruke så lenge man holder ut, men det at man må pine seg gjennom bruk etter en kort stund ødelegger dessverre all moroa. Om de største problemene hadde vært fikset ville det ikke rådet noen tvil. Inntil da blir det å fortrekke en vanlig skjerm.