Test: NES Classic Mini

Få selskaper kan skryte på seg å vekke nostalgien hos folk flest som Nintendo. Det kommer godt med for selskapet denne høsten, for noe må de ha å selge når de velger å nedprioritere sin hjemmekonsoll Wii U i påvente av lanseringen av Nintendo Switch til neste år (joda, de lanserer Pokémon om et par uker, men selskapet må nok ha noe mer på lager for å gå i pluss). Inn kommer derfor NES Classic Mini til unnsetning for å redde noe av regnskapet.

For mange av dem som vokste opp med TV-spill på 80- og 90-tallet vil Nintendo først og fremst være forbundet med NES, eller Nintendo Entertainment System som forkortelsen står for. Den grå klossen virker kanskje kjedelig og uinspirerende for dagens generasjon som vokser opp med glattpolerte iPhone og UHD-skjermer, men mang en gammel traver kan nok fortelle nostalgiske historier om hvor mange timer med magi de klarte å hale ut av Nintendos lille grå og en rusten billedrørs-TV.

Å skulle dra frem en gammel NES og spille på den i dag er derimot ikke like enkelt. For det første er det mange som ganske enkelt har kvittet seg med retro-utstyret. For det andre, og kanskje mer avgjørende, er det ikke helt uproblematisk å koble en såpass gammel konsoll opp til moderne TV-skjermer. Skulle du først klare det må du belage deg på elendig bilde (selv til 8-bitgrafikk å være) og trege responstider. Det blir med andre ord stadig vanskeligere å introdusere dagens unge for kulturarven, med mindre man tyr til ulovlige emulatorer eller til Nintendos egen Virtual Console-tjeneste på Wii U eller 3DS. Uansett blir den slags fort et kompromiss, siden man ikke får de samme håndkontrollene som før. Dessuten vil entusiastene fortsatt mase om trege responstider, både på emulatorer og Virtual Console.

Som et svar introduserer Nintendo NES Classic Mini, en boks som ligner en superkomprimert NES og som kommer med 30 forhåndsinstallerte spill og HDMI-utgang. Nostalgiske barn av 80-tallet vil trolig bli svært glade over å se denne herligheten under juletreet i år, og selv kidsa må nok innrømme at den lille boksen er litt søt. For NES Classic Mini er om ikke annet en nett, liten og nesten koselig maskin som får plass i håndflaten din. Sammenlignet med den originale NES er den en ekte miniatyr, og jammen meg er den ikke stort større enn en New Nintendo 3DS XL, den store utgaven av Nintendos moderne håndholdte.

Selve oppkoblingen går som en lek. Konsollen har utganger for HMDI og USB. Kobler du USB-kabelen til TV-en din har du strømtilgangen du trenger, og etter det er det bare å slå på maskinen. Når du derimot kommer så langt at du skal sette deg ned og kose deg med herligheten, kommer du derimot noe til kort. Bokstavelig talt. Kabelen til håndkontrollen er nemlig absurd kort - nærmere bestemt omtrent 75 cm, noe som er en tredjedel av den originale kontrollerens lengde. Drømmen om å spille fra sofaen går dermed fort i vasken med mindre du skaffer deg noe forlengerutstyr på egenhånd.

Når alt dette er tatt hånd om er det bare å skru på konsollen, hvor du umiddelbart blir tatt med til menyen hvor alle 30 spill presenteres på rekke og rad. Spillene kan sorteres etter blant annet utgivelse eller produsent, slik at det er lett å finne frem. Vil du lese manualene til spillene, må du derimot fiske frem en mobil eller et nettbrett. Fremfor å inkludere manualene i selve maskinen, får du opp en QR-kode som du må skanne med en QR-leser.

Hva selve utvalget angår, vil dette være et felt hvor uenighetene vil være store. De fleste er enige om at Nintendos største og umiskjennelige klassikere som Super Mario Bros., Metroid og The Legend of Zelda hører hjemme her. Det er også moro å se Nintendo inkludere spill som Punch-Out!! og StarTropics - sistnevnte er interessant rent spillhistorisk sett, da dette er et spill fra Nintendo selv som kun ble produsert og lansert for det vestlige markedet. Går man mer i sømmene kan man derimot begynne å diskutere utvalget. Balloon Fight er for eksempel en vakker hyllest til avdøde Nintendo-sjef Satoru Iwata, som var med på å programmere spillet, men spillet har ikke holdt seg godt. Donkey Kong hører naturlig hjemme i samlingen, men man kan spørre om det da er nødvendig å inkludere Donkey Kong Jr. i samme slengen. Arkadespillet Mario Bros. føles også unødvendig å inkludere, med tanke på at spillet tross alt er inkludert i Super Mario Bros 3. (som selvfølgelig er med i utvalget av spill).

Utvalget hadde ikke vært så avgjørende hadde det bare vært mulighet for å legge til flere spill i ettertid. Denne muligheten finnes imidlertid ikke, ettersom spillet verken har nettilgang eller UBS-inngang, hvilket gjør spillutvalget desto viktigere. Når sentrale klassikere som DuckTales, Mother, Tetris, Batman: Return of the Joker og Dragon Quest mangler, blir det desto mer irriterende at spill som Tecmo Bowl har fått plass. Personlig skulle jeg også sett Mega Man 3 bli inkludert over Mega Man 2, men det er smak og behag.

De 30 spillene som er installert er altså de 30 spillene du får. Da flere av dem er konverterte arkadespill, blir utvalget og det totale antallet spilletimer man får heller begrenset. Dette, pluss at du bare får med én håndkontroller til en maskin som inkluderer flere spill som er best i flerspillermodus, gjør at man sitter med følelsen av at NES Classic Mini er litt for dyr. Ikke mye, men en hundrelapp billigere ville gjort seg.

Med alt dette sagt har NES Classic Mini flere spill som åpner opp for timevis med spilling og underholdning, som fortsatt makter å imponere til tross for de tekniske begrensningene spillene hadde back in the day. Flere av arkadespillene klarer dessuten å holde deg hektet den dag i dag. Under testfasen har jeg for eksempel brukt litt mer tid på Pac-Man og Galaga enn jeg tør innrømme. I tillegg kan maskinen skilte med flere plattform- og eventyrspill som vil være i stand til å holde deg underholdt i mangfoldige timer. Mario- og Zelda-spillene er åpenbare kandidater i den forbindelse, men også spill som Kid Icarus, Final Fantasy, Kirby's Adventure og Castlevania åpner for storstilt moro.

En liten teknisk detalj mange kanskje ikke vet, er at NES-spillene som ble sluppet på PAL-formatet (altså TV- og konsollformatet her i Europa) hadde lydfiler som gikk omtrent 17 % tregere enn NTSC-versjonene. Kort forklart var årsaken at man måtte foreta justeringer av bildepresentasjonen for å konvertere spill fra NTSC til PAL, men at man ikke tok seg bryet med å justere lydfilene i samme slengen. Heldigvis er ikke dette tilfellet med NES Classic Mini, og musikken blir nå presentert i sitt originale tempo slik seg hør og bør. For gamle spillere vil det kanskje føles uvant, men for dem som har lyttet til musikken på eksempelvis YouTube i nyere tid vil dette være et absolutt pluss i boka.

En åpenbar svakhet mange spill led av på den tiden var mangelen på lagringsmuligheter. Ofte måtte man notere ned passord som man plottet inn i menyen neste gang man startet opp spillet før man kunne fortsette der man slapp. Med NES Classic Mini er dette en saga blott. Ved å trykke på Reset-knappen fremme på konsollen går du tilbake til konsollens hovedmeny, og progresjonen din kan da lagres i tilknytning til spillet. Hvert spill kan romme opptil fire lagringsfiler.

Den største frynsegoden med NES Classic Mini er likevel muligheten for å velge mellom tre forskjellige billedpresentasjoner: Pixel Perfect, 4:3 og CRT Filter. Pixel Perfect benytter den samme teknologien Nintendo bruker til SNES-spill på New 3DS, hvor hver piksel presenteres som presise rektangler. Bildet på skjermen blir da fullstendig rektangulært, men du verden så skarpt og vakkert bilde det gir. 4:3-filteret gir deg derimot det originale bildeformatet, men fortsatt med en skarphet som tåler dagens øyne. CRT Filter er derimot for dem som vil gå ordentlig old-school. Her får spillene et lag med flimring og horisontale streker over seg, slik at det hele ser ut som en gammel billedrørs-skjerm. Selv om de fleste trolig vil gå for ett av de to første filtrene i lengden, er det unektelig moro å skifte til CRT Filter en gang iblant for nostalgiens skyld.

Uansett hvilket filter du velger er det verdt å nevne at responstiden er langt mer presis på NES Classic Mini enn det en ofte møter i emulatorer eller ved å koble opp gamle maskiner til moderne TV-skjermer. Du gjør derimot lurt i å skru av eventuelle fargefiltre du enn måtte ha satt på TV-en din (THX, Cinema etc.), ettersom dette kan forsinke responstiden en smule. Det er også noen ørsmå forskjeller å spore mellom eksempelvis CRT Filter og Pixel Perfect, så for den hardbarkede entusiasten kan det være lurt å eksperimentere litt frem og tilbake.

Totalpakken man får med NES Classic Mini er med andre ord god, samtidig som den har sine betydelige svakheter og begrensninger. NES Classic Mini er først og fremst en gavepakke til nostalgikerne, folk som vil oppleve en solid dose spillhistorie, eller dem som bare vil ha en enkel måte å spille noen av NES-spillene sine på en moderne TV. Presentasjonen er fin og konsollen er enkel i bruk, samtidig som den lider litt under et underlig utvalg av spill, manglene på nettilgang og en ekstremt kort lengde på håndkontroll-kabelen. Hvorvidt det hele er verdt den veiledende prisen på 799 kroner må være en individuell vurderingssak.

Nå er det bare å vente på at Nintendo annonserer SNES Classic Mini med spill som Chrono Trigger, Super Mario World, Super Metroid og Final Fantasy VI. Nintendo, my body is ready!