Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Transistor

Lever det opp til Bastion?

Utvikleren Supergiant Games ble verdenskjent i 2011 med sitt kritikerroste Bastion-spill. Spillet fikk generelt mye skryt for sin sjarmerende grafikk og lydbilde, men enkelte mente historien var dårlig og spillet manglet variasjon. Kan superkjempene forbedre disse punktene i Transistor, eller faller de for gamle synder?

En ny vri

Du starter knelende foran et lik penetrert av det legendariske sverdet kalt Transistor. Hva som har skjedd får du ikke svar på med en gang, men like etter hører du en stemme. Hvor kommer den fra? Jo, sverdet. Det viser seg nemlig at sverdet har absorbert bevisstheten og stemmen til sitt offer. Han sier at de må komme seg vekk for å finne ut hvordan denne situasjonen kunne oppstå. Takket være noen minutter, med utforskning, senere finner du ut litt mer om hva som har skjedd. Den rødhårede damen du kontroller heter Red, og er en kjent sangerinne i byen Cloudbank. Tidligere på kvelden ble hun angrepet av en gjeng roboter kalt The Process som kontrolleres av en gruppe kalt Camerata. Da de mislyktes med attentatet gikk de videre til en av hennes nærmeste venner. Mannen som nå lever gjennom sverdet. Mannen og Red har tydeligvis hatt et nært forhold, for gjennom historien mimrer han ofte tilbake til romantiske og minneverdige øyeblikk. Begge er usikre på hvorfor Camerata gruppen har forsøkt, og delvis lyktes, i å drepe dem. De får allikevel ikke mye tid til å fundere på dette siden robotene raskt finner dem, og så er jakten igang igjen.

Mesteparten av spillets historie fortelles gjennom små informasjonsbiter du kan finne i miljøet. Det være seg plakater om Red sine konserter, nyhetskiosker og andre som har falt offer for Camerata sine planer. Sverdet kan nemlig prate med andre døde personer du finner spredd gjennom byen. Red og vennen hennes er nemlig ikke de eneste gruppen har vært ute etter. Du finner stadig liket av berømte personligheter som har blitt myrdet av de utsendte robotene, og det er tydelig at gruppen ikke dreper på måfå. Alle er de kjente personer som har hatt innflytelse nok til å endre visse aspekter med byen. Det å fortelle historien gjennom disse informasjonsbitene fungerer meget fint. Blant annet siden det lar deg gå så dypt inn som du selv ønsker. Om du kun ønsker å komme deg gjennom så fort som mulig er det meget få historieelementer som tvinges på deg. Personlig fant jeg historien engasjerende, og var stadig på utkikk etter de interaktive miljøene som kunne gi mer informasjon. Etterhvert som jeg fant mer og mer informasjon fikk jeg vite mer om både Red, byen, Camerata og hva det egentlig er som foregår. Historien er godt oppbygd, og det var fasinerende hvordan jeg stadig fikk en bedre forståelse for hva som var på ferde. Alt er ikke skrevet svart på hvit så det skal bli spennende å se om andre har samme tolkning av historien som meg.

Varmt og koselig

Spill som betraktes som "indie" har med å være ganske enkelt utformet hva grafikk angår. Det er derfor meget viktig at selve designet er meget bra, i alle fall for en som er så opptatt av presentasjonaspektet som meg. På dette punktet ble jeg positivt overrasket over Transistor. Spillet lykkes i å gjøre omgivelsene fasinerende og levende, til tross for små ressurser. For som skjermbildene over viser fokuserer de på varme og stemningsfulle farger. Dette fikk meg ofte til å bare slappe av og nyte opplevelsen. Å bevege seg gjennom de futuristiske omgivelsene, som designmessig kan minne om Blade Runner-filmen, blir aldri kjedelig. Hvert kvartal føles ulikt og karakterene levende, til tross for å være så små. Man kan se at Red strever med å håndtere det tunge sverdet om hun løfter det over hodet for et sterkt angrep. Supergiant Games har igjen lyktes med å skape en levende og troverdig verden med såpass begrensede ressurser.

Det eneste punktet jeg gjerne skulle sett forbedret er variasjonen blant fiendene. Jeg kan forstå at det er begrenset hvor mange ulike typer de kan lage med et såpass minimalistisk design, men de kunne i alle fall hatt ulike detaljer og farger innenfor hver enkelt type. Slik hadde man ikke blitt like fort lei av å se prikk like roboter på skjermen over lengre tid. Dette er dog en bittelite minus i et eller perfekt ytre.

Lyddesign er det heller ikke mye å si på. Mest siden det er brukt minimalt. Red mistet stemmen etter å ha blitt angrepet av The Process så den eneste stemmen man hører gjennom spillet er følgesvennen hennes. Vedkommende har en rolig og behagelig stemme, noe som bygger opp mot resten det visuelle. Musikken går for det meste i ett med det som skjer på skjermen, og det flyter så godt sammen at jeg personlig nesten ikke la merke til at den var der engang. Dette er virkelig et spill det er koslig å spille på mørke kvelder.

Enkelt, på godt og vondt

Når du ikke er i kampsituasjon beveger du deg gjennom Cloudbank kvartal for kvartal. Innenfor for hvert område står du fritt til å utforske i det tempoet du vil. Du kan dermed finne små utkiksposter, plakater, lik og nyhetskiosker som du kan bruke til litt av hvert. I nyhetskioskene kan du f.eks. velge å kommentere en nyhetssak for å lære deg Red å kjenne, eller så kan du finne et utkikkspunkt hvor Transistor mimrer tilbake til et tidligere stevnemøte. Det lønner seg dog å være våken, for plutselig kommer du over en gruppe fiender. Da kommer det som oftest opp vegger fra bakken som du kan bruke som dekning, og så er spenningen i gang.

Transistor bruker det jeg vil kalle et semi-turbasert kampsystem. Med en gang kampen starter dukker det opp en måler øverst på skjermen. Denne kan brukes om du trykker inn R2 for å stoppe tiden og gå inn i modusen kalt "turn()". Velger du å ikke gjøre det vil kampene foregå i sanntid, noe som for all del fungerer fint, men som raskt kan bli vanskelig når skjermen er full av mange og vanskelige fiender. Med en gang du trykker på R2 vil tiden stansen og alt du foretar deg tømmer den tidligere nevnte måleren. For hvert skritt du tar tømmes den litt etter litt, og avhengig av hvilket angrep du utfører tømmes den enda mer. De sterkeste angrepene vil f.eks. kunne bruke opp nærmest halvparten av måleren. Frykt ei, finner du ut at du har gjort noe dumt under denne planleggingsfasen trenger du bare trykke inn L2 for å kansellere det siste du gjorde. Da fylles måleren opp igjen, og du kan endre taktikk. For å utføre planen trykker du bare på R2 igjen så utfører Red kommandoene du har gitt lynraskt. Avhengig av hvor mye av måleren du har brukt for å utføre angrepene må du så vente en liten stund før du kan angripe igjen. Da gjelder det bare å finne dekning, og gjerne lokke fiender akkurat dit du vil ha dem(f.eks. komme deg bak dem siden slag bakfra gjør ekstra skade) når måleren er full igjen. Personlig har jeg aldri vært overbegeistret for turbaserte spill siden det ødelegger tempoet, men med Transistor sitt system er du i konstant bevegelse og får derfor aldri disse dødpunktene.

Etter hver kamp får du erfaringspoeng som kan brukes til å forbedre Reds ferdigheter. Men her har Transistor en litt egen og spennende vri på det. De oppgraderingene du velger kan enten brukes som et helt eget angrep, som en bonuseffekt til et angrep du allerede har, eller en passiv egenskap for Red. For eksempel kan det være at du får en funksjon du kan bruke slik:

Angrep: et langdistanseangrep som kan penetrere fiender og videreføres til andre som står like bak.

Bonus til eksisterende angrep: funksjonen gir isteden en ekstra dimensjon til det vanligste angrepet ditt(slå sverdet ned i bakken for minimal skade). Ved å bruke funksjonen på ett av dette angrepets åpne oppgraderingslommer kan du f.eks. gjøre at skaden fra angrepet blir sterkere, eller bruker opp mindre av måleren slik at du kan gjøre det flere ganger under "turn()".

*Passiv egenskap for Red: plasserer du isteden funksjonen i lommen for passive egenskaper kan den f.eks. gi deg et skjold som reflekter enkelte fiendeangrep.

Avhengig av hva du velger vil ferdighetsmåleren i pausemenyen fylles opp. Denne begrenser hvor mange oppgraderinger og angrep du kan ha samtidig. Slik vil du dermed ikke kunne bruke noen utrolige sterke funksjoner uten å f.eks. ofre et basisangrep slik at du kun har tre isteden for fire. Personlig fant jeg det utrolig gøy å eksperimentere med ulike funksjoner, og fant ofte nye favoritter.

For å få flere erfaringspoeng får du også med jevne mellomrom mulighet til å oppgradere robotene i The Process. Det kan f.eks. være et oppgradering som gjør at du tar mer skade fra angrepene deres, men samtidig får 2% mer erfaringspoeng når du dreper dem. Disse oppgraderingene kan du installere på de samme områdene du personifisere angreps- og bonusutvalget ditt så om du ønsker å teste en kombinasjon du er usikker på lønner det seg kanskje å deaktivere disse oppgraderingene akkurat der.

Som regel er det dog ikke nødvendig siden du ikke straffes særlig hardt for å "dø" i spillet. Her snakker vi ikke å falle død om, for så å sendes tilbake til sist lagringspunkt. Isteden får du opp en melding på skjermen som varsler deg om at du nå har mistet et av basisangrepene og dets funksjoner. Dem får du ikke tilbake før du har oppsøkt et viss antall lagringsstasjoner. Dermed kan du fint "død" tre ganger, men allikevel fortsatt knuse fienden siden du fortsatt har favorittangrepet ditt. Høres kanskje litt enkelt ut, og det er det. Personlig døde jeg aldri nok til å måtte starte helt på nytt. Enkelte vil nok finne dette litt kjedelig, men da er det bare å pøse på med oppgraderinger til fiendene for å øke vanskelighetsgraden. Eller så kan du begi deg ut på spillets utfordringsrom hvor du blir satt til å løse strengt regulerte utfordringer. Det være seg å drepe alle fiender på skjermen iløpet av en "turn()", eller drepe alle fiendene innen tidsfristen. Alle fungerer fint både som utfordringer og som lærings/treningsarenaer.

Konklusjon

Atter en gang har Supergiant Games lyktes med å skape et fasinerende og særegent univers. Både grafikk og lyd passer perfekt for rolige spillkvelder alene i leiligheten. De varme fargene og den rolige musikken gjør at man virkelig lever seg inn Red og Transistors eventyr. Når kampene i tillegg er mer fartsfylte enn andre turbaserte spill slipper spillet sjelden taket i interessen din. De få gangene det vil kunne skje skyldes det nok enten at kampene kan føles ensformige etterhvert på grunn av lite variasjon på fiendene, eller at spillet ikke er særlig utfordrende siden du ikke straffes særlig hardt for å dø.

Det er tydelig at de har tatt til seg mange av tilbakemeldingene de fikk for Bastion, men variasjonsdelen er altså noe de fortsatt må pusse litt på. Transistor er allikevel et meget underholdende spill, og vil nok få mange fans blant både gamle indie-tilhengere og spillere som er nysgjerrig på hva utviklere i den delen av bransjen kan skape med sine begrensede ressurser.

Samlet karakter: 8/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10