The Last of Us

Perfekt eller med mangler?

Naughty Dog er et kjent navn for de fleste PlayStation-spillere. De utviklet Crash Bandicoot-serien for den originale PlayStation-konsollen, Jak-serien for PlayStation 2, og Uncharted-serien for PlayStation 3. De har alltid lansert kun én spillserie for hver konsollgenerasjon, og dette har tydeligvis gitt gode resultater. Nettsiden Metacritic.com melder at alle utenom ett av spillene deres (Jak X: Combat Racing med 76) har fått gjennomsnittsomtale på 82/100 eller høyere. Som sikkert mange av dere har fått med seg vil The Last of Us øke gjennomsnittet. Men med hvor mye?

En historie om overlevelse og kjærlighet

Vi befinner oss i et ruinert og kaotisk USA. En giftig sopp har spredd seg over landet gjennom 20 år, og gjør de menneskene som puster den inn om til ultra-aggressive kannibaler med sopp voksende ut av huden. De få som fortsatt lever, og ikke er infisert av soppen, har samlet seg i mindre kolonier spredd over hele landet. Joel, spillets mannlige hovedkarakter, befinner seg i en av disse under starten av spillet. Her lever han av å smugle nødvendigheter til andre som befinner seg utenfor den strengt regulerte kolonien. Militæret regulerer nemlig hvem og hva som befinner seg i koloniene. De tester folk for spor av soppen, og maten rasjoneres til koloniens innbyggere. Om de finner infiserte personer skytes de enten på stedet, eller kastes ut av kolonien, alt etter hvor lenge de har vært infisert.

På den andre siden av loven befinner gruppen «Fireflies» (ildfluer) seg. Disse er radikale personer som er villig til å gjøre hva som helt for å overleve og finne en kur for soppen. Det er disse Joel tidlig må begynne å samarbeide med for å overleve. De har nemlig noe han trenger sårt, og for å få det må han smugle den fjorten år gamle Ellie til en annen by.

Dette blir langt fra noen søndagstur. Joel er ikke typen som liker å bli kommandert, så å måtte ha denne ung-jenta på slep gjennom den farlige naturen faller ikke i god smak. I starten er det slettes ingen hyggelig stemning mellom dem, og når de samtidig blir jaktet på av de infiserte og desperate overlevende skapes det en gripende berg- og dalbanetur av følelser. Naughty Dog har gjort en fantastisk jobb med å skape en naturlig utvikling av forholdet mellom de to hovedkarakterene. Jeg merket selv hvordan jeg først syntes dette virket som en irriterende liten dritunge, for så å gradvis få mer positive følelser for henne.

Men det er ikke bare disse to du vil stifte bekjentskap med gjennom denne reisen. Joel og Ellie vil treffe på andre overlevende, både vennlig- og ondsinnede. Og igjen har Naughty Dog gjort en fantastisk jobb med å gjøre disse troverdige og interessante. De har ulike grunner for sine reiser, og forskjellige moralske normer.

Når alle disse elementene er implementert på en så bra måte gjør dette verdenen så troverdig at jeg av og til glemte at denne historien var oppspinn. Såpass troverdig at jeg ved to anledninger kjente klumpen i halsen. Heldigvis er disse triste stundene godt blandet med mer lystbetonte øyeblikk hvor jeg tok meg selv i flire med karakterene. Mange har hevdet at spillet ikke ville kunne hevde seg mot The Walking Deads følelsesladde eventyr, men undertegnede ble mer engasjert av denne historien enn «pek og klikk»-spillet. Historien er den mørkeste av Naughty Dog hittil, men forhåpentligvis ikke den siste, for dette lyktes de med.

Ny standard for produksjonskvalitet

Som jeg også skrev i sniktitten min er The Last of Us et vakkert spill. Og jeg visste at de hadde brukt tiden siden demoen til å finpusse på presentasjonen, men at de skulle klare å pusse såpass godt kunne jeg ikke drømme om. Et penere spill har jeg aldri sett før. Det første en legger merke til er selvsagt hvor vakkert og godt animert spillet er. Å se hver minste lille svettedråpe i ansiktet til Joel, samtidig som han støtter seg mot en vegg med armen for støtte, er et skue som fikk meg til å faktisk måpe noen ganger.

Naughty Dog vet også at de har skapt et grafisk mesterverk, for de er ikke redde for å la kameraet gå tett opp til karakterene. Fra å zoome litt inn når du sniker, til å zoome helt inn på ansiktet til karakterene om du tar blir tatt kvelertak på. Da er det utrolig å se hvordan hele ansiktet gjenspeiler en fryktinngytende troverdig smerte. Dette gjør det litt vanskeligere følelsesmessig å drepe dem, siden du vil høre de trygle for livet eller skrike av smerte.

Disse utrolige detaljene finner man også i miljøet. Overalt finner man ruinerte bygninger hvor trærne ofte har vokst seg gjennom murene og treverket. Mursteiner, flasker, plakater, planker, løv, og rør er bare noen eksempel på hva som ligger spredd utover de enorme områdene du beveger deg i. Alt godt detaljert. Så detaljert at jeg i starten ikke visste hva jeg kunne bruke eller ikke. Ofte ser man at ting som ikke kan brukes har en lavere oppløsning eller er mindre detaljerte, men ikke her. Det eneste hintet man får er at de tingene man kan bruke har den klassiske Uncharted-glansen av og til.

Både Joel og Ellie skygger for øynene om solen skinner, kan falle sammen av smerte om de blir skutt, og støtte seg mot noe for å holde balansen. Og her snakker vi ikke om å se at armen går litt gjennom veggen om de støtter seg mot den. Det er neste slik at jeg ser rynkene som skapes på hånden når den møter veggen.

Når hånden din møter en gammel trevegg kan du høre veggen knirke, og om du er uheldig høre en klikkende lyd komme nærmere. Dette er en av spillets muterte fiender kalt «clickers». Velger du å knivstikke eller skyte disse vil du høre en forferdelig, på en god måte, lyd av metall som penetrerer hud. Dette er svært givende om man f.eks. bruker pil og bue, for da hører man virkelig skaden pilen gjør. Og når roen så har tredd inn igjen kan man høre fuglene kvitre, vinden blåse, eller Ellies plystring. Ikke en tone er ut av plass, og drar deg enda lengre inn i spillet. Musikk er brukt minimalt, og de få gangene den brukes er den der enten for å varsle om farer, eller for å skape en fullstendig gripende stemning. Instrumentvalgene stemmer godt overens med konteksten i spillet: minimalisme. Her hører vi ikke et gigantisk symfoniorkester, men gjerne en gitar, fiolin og en cello.

Utforske, snike, flykte og kjempe

Hva ville du gjort hadde du vært i Joel og Ellies sko? Sjansen er stor for at du får mulighet til å gjøre som du tenker. Det er ikke ofte du tvinges til å velge en bestemt fremgangsmåte. Men du må allikevel huske at spillet har fokus på realisme, og du må derfor rasjonelt. Velger du å gå inn med brask og bram er sjansen stor for at du vil gå tom for ressurser. Personlig valgte jeg den mer snikende fremgangsmåten. Jeg plukket opp flasker og murstein jeg fant, og brukte disse som distraksjoner ved å kaste de innen hørevidde for fiendene. Med en gang de hadde fokus på landingsstedet snek jeg meg videre til neste gjemmested. Og etter å ha sneket meg forbi horden av fiender kom jeg gjerne til et roligere område uten fiender. Her kunne jeg slå av noen ord med Ellie om jeg ville, og samtidig lete etter ressurser, tegneserieblader, og samleobjekter.

Velger du derimot å være av det mindre pasifistiske slaget må du prioritere hva du vil bruke ressursene dine på. F.eks. brukes de samme ressursene man bruker for å lage en molotov-flaske til å lage et medisinskrin. Og er du i kamp får du ikke mye tid å vurdere valget ditt på heller, siden spillet aldri går i pausemodus. Enten du ser over inventaret ditt, leser gjennom notater du har samlet, eller lager noe av ressursene dine fortsetter ting å skje rundt deg. Dette gjør det ekstra spennende om man går tom for ammunisjon eller andre våpen, siden du kanskje kan se fienden komme mot deg samtidig som du lager deg en ny kniv eller liknende.

Heldigvis kan det da hende at Ellie hjelper deg ved å skyte, eller kaste noe, mot fienden. Dette drar deg enda lengre inn i spillverdenen. Du kommanderer aldri Ellie til å gjøre noe, men hun reagerer realistisk på ulike situasjoner. Hun vil hjelpe deg med å finne gjenstander du kan bruke, distrahere eller kjempe mot fiender. eller fortelle deg en vits under de rolige stundene.

Selv om du har nok ammunisjon og våpen til å klare deg gjennom noen konfrontasjoner er kampene svært spennende. Fiendene er hver på sin måte utfordrende. De vanlige menneskene er som oftest veldig smarte, og klarer ofte å lure seg rundt meg. Mens de infiserte er mer rett på sak om de oppdager meg. Men også de består av forskjellige raser som prioriterer ulike måter å angripe på, så her lærer du raskt hvem du frykter mest. Om du frykter å komme i nærkamper med flere personer som kanskje har forskjellige slagvåpen, eller om du frykter skuddvekslingene mot vanlige mennesker.

Nærkampsystemet her er blitt forbedret siden Uncharted 3: Drake's Deception. Du bruker fortsatt kun én knapp for slag og én knapp for å unnvike eller gripe en fiende. Men nå har du mulighet til å gjøre flere forskjellige slag avhengig av hvordan miljøet rundt deg er. Slåss dere i et bibliotek f.eks. vil du kunne slå hodet til fienden i en bokhylle eller vegg. Eller så kan du finne deg forskjellige slagvåpen du kan bruke. Om det enten er et rør, et rør du har teipet en saks til for ekstra skade, planker med spiker i, eller andre «hverdagslige» slagvåpen. Det var også mulig å bruke miljøet som våpen i Uncharted 3, men ikke like stor grad. Noen vil kanskje mislike at du ikke kan unnvike slag fra noen som står bak deg om du slåss mot en flere personer. Personlig synes jeg dette bare er bra og realistisk. Jeg kontrollerer ikke en Batman med øyer på bakhodet, men en vanlig person med hovedfokus på fienden foran seg.

Uansett hvilken fremgangsmåte du velger vil du oppleve temposkifter. For The Last of Us er et lineært spill, og Naughty Dog bestemmer derfor tempoet i noen situasjoner. Du vil komme til å flykte fra infiserte, leke gjemsel med en snikskytter og mye mer. Disse tempoendringene fallt i god smak for min del, og passet perfekt i forhold til hva jeg hadde bedrevet minuttene før. Dette var noe jeg synes de ikke lyktes så godt med i Uncharted 3: Drake's Deception, men nå treffer de altså blink.

Det skal allikevel sies at jeg fortsatt har til gode å spille et spill fri for mangler og feil. Dette gjelder også i en bitteliten grad The Last of Us. Gjennom mine 20 timers tid med spillet var jeg vitne til kun to tekniske glipper. Disse var kun at Joel flyttet seg lynraskt fra en posisjon til en annen, så ikke noe alt for alvorlig. Noen vil også mislike noen av unntakene fra spillets fokus på realisme. Blant annet hender det ofte at fiender med skytevåpen ikke kan fratas ammunisjon når de er døde, og noen ytterst få ganger hendte det at fiendene så Ellie, men ikke reagerte på det. Jeg forstår hvorfor de har valgt å gjøre det slik, men noen kan nok irriterere seg over det.

En verdig avsluttning for PlayStation 3

The Last of Us er en nær perfekt «avsluttning» for denne generasjons konsoller. Naughty Dog har nok presset ut siste rest av kraft i PlayStation 3 for å skape et spill med så høy produksjonskvalitet. Både karakterer og miljøer ser fantastiske ut med sine små detaljer og flotte animasjoner. Du finner ikke noen nye spillmekanikker i spillet, men alt du finner er brukt og balansert til perfeksjonisme. Samtidig opplever du en fantastisk historie, som nok vil få mange til å føle med karakterene i spillet. Om du leter etter store deler av spillets samleobjekter når du spiller vil du bruke rundt 20 timer på enspillerdelen, noe som av min erfaring er det lengste i Naughty Dogs portefølje. Du vil nok bli overrasket over hvor fort tiden går, mye takket være flotte tempovariasjoner og flott historie, i alle fall ble jeg det. Har du noen ganger tenkt på hvordan du faktisk ville opplevd en slik apokalypse kan du kanskje finne svaret her. For selv med sine ytterst få tekniske glipper og realisme-glipper har skapt et nærmest perfekt spill, og er helt klart en klar kandidat til generasjonens beste spill.