Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Ori and the Blind Forest

Skrevet av: Babalu   2015-05-05

Det er alltid spenning knyttet til debuterende spillselskaper, og deres nyfødte kreasjoner. Moon Studios har sluppet sitt første verk, tilgjengelig for offentlighetens altoppslukende appetitt, ved det mystiske navnet Ori and the Blind Forest.

Moon Studios er et selskap bestående av utviklere fra tidligere AAA prosjekter, med én visjon for øyet, nemlig å skape spill som de selv vil elske å spille, og håper på at denne tankegangen vil friste andre til å følge i deres fotspor. En slik enkel filosofi preger Ori and the Blind Forest i aller høyeste grad, for av dette oser det kvalitet og glede.

Allerede ved første øyekast greier spillet å fange din fulle oppmerksomhet. Visuelt sett er det som å være en del av et levende maleri, fargerikt og magisk, som virkelig setter tonen for ditt kommende eventyr, og grafisk kan det sammenliknes med Rayman Legends, bare med et ekstra strøk med en magisk pensel.

Spillets utstråling er selve kjernen i den mektige starten på eventyret. Da en kraftig storm treffer skogen Nibel, faller Ori, et lite, kattelignende vesen ned fra Åndstreet (the Spirit Tree) og blåser langt avgårde. Han blir funnet av Naru, et annet mystisk vesen som på mange måter kan minne om en slags bjørn. Disse to stifter raskt et nært vennskap, og båndet dem imellom blir sterkt som stål. Men, i spillenes verden er det sjelden at alt er vel og bra, og når det viser seg at skogen visner, blir det opp til Ori å redde Nibel fra ødeleggelsene.

Mer enn dette vil jeg ikke si om selve handlingen, for dette er noe som må oppleves i sin reneste form. Historien er fortalt veldig enkel, men er elegant og flytende i sin framtreden. Det er ikke mye å finne av dialog i spillet, så fokuset er på å visualisere det som skjer. Dette fungerer utmerket, og akkurat som utsagnet «et bilde sier mer enn tusen ord», så vil dette kunne implementeres i dette formatet. Til tross for at spillets historie er veldig forutsigbar, så er den servert på en nærmest perfekt måte.

Samme positive tilbakemelding kan sies om musikken. Den driver spillet framover, og setter virkelig stemningen til de forskjellige områdene du besøker gjennom eventyret. Episk, muntert, vakkert, trist. Dette er alle aspekter ved musikken som krydrer opplevelsen og løfter den opp til nye høyder.

Men hva med spillet i seg selv? Er det like bra spillmekanisk og gameplaymessig? Det er det, i aller høyeste grad. Man kan trygt si at dette er en visjon konstruert med kjærlighet for faget, laget av folk som elsker spillformatet. Det låner ideer fra andre store spill, men når det er gjort på en slik følsom og omtenksom måte, da kan man ikke gjøre annet enn å ta av seg hatten å applaudere i ekstase. For i bunn og grunn er dette et metroidvania spill: Du utforsker et stort kart i 2D, hvor du underveis får nye oppgraderinger og ferdigheter, som gjør at du kan åpne nye områder i spillet (dette medfører også en del backtracking). Etter hvert som du blir flinkere og skaffer nye ferdigheter, så vil også flyten kunne endres dramatisk. For når man mestrer den enkle og gode kontrollen, så kan man komme seg gjennom områder på et blunk, og jeg vil anta at dette er et spill som speedrunnere vil omfavne med åpne armer.

Når det er sagt, så vil du mest trolig ikke rase gjennom spillet med lynets hastighet med det første. Ikke la deg lure av det søte ytret, for spillet byr på en real utfordring, og du vil nok merke mange frustrerende øyeblikk. Heldigvis så gjør spillets lagringsfunksjon at du enkelt kommer tilbake ved feiltakelser, og kan dermed prøve på nytt. Spillet er utstyrt med noen få langringstasjoner underveis, men de fleste lagringene gjør du ved å bruke såkalte «energy cells». I begynnelsen når du har lite med «energy cells» så kan dette virke litt frustrerende, spesielt om du skulle ønske å lagre etter et godt stykke med progresjon, men finner ut at du ikke har noen til disposisjon. Heldigvis vil du kunne samle flere og flere «energy cells» rundt omkring i skogen, slik at lagringen ikke blir noe vedvarende problem.

Så langt har jeg gitt spillet overveldende positive tilbakemeldinger, men sjelden er noe helt perfekt, og dette gjelder også Ori and the Blind Forest. Dets første ankepunkt vil jeg kalle en «gamedesigntabbe». Det er noen enkelte steder i spillet, hvor når du fullfører disse, ikke kan returneres til i ettertid. Dette betyr at om du ikke fant alle hemmelighetene når du var der første gang, så får du ikke muligheten til å prøve igjen. Svært irriterende om du liker å samle alt sammen, og jeg merket selv bitterheten ved dette, siden jeg i utgangspunktet hadde planer om å skaffe alt.

Noen vil kanskje påstå at dette ikke har så mye å si, siden spillet er relativt kort, så er det jo bare å kjøre en ny gjennomspilling. Dette bringer meg til neste punkt, nemlig lengden. Jeg har litt blandede følelser angående dette. På den ene siden føltes spillet alt for kort, for jeg var veldig sulten på mer når rulleteksten kom. Samtidig så er lengde i spill et nokså kompleks tema. Hvor langt et spill skal eller burde være, avhenger av mange faktorer, og det er ingen automatikk i at lengre spill har bedre holdbarhet. For på den andre siden så var lengden perfekt. Jeg vil anta at man bruker mellom 5-8 timer på første gjennomspilling, alt avhengig av hvor eventyrlysten du er. Spillet kan også bli litt repeterende, og da kunne et lengre format funket mot sin hensikt.

Men, når alt kommer til alt, så er dette et fantastisk spill. En hyllest til spillmediet, og en fin blanding av fortidens og nåtidens tanker. Et spill som vil bringe fram hele spekteret av følelser; fra glede og latter, til sorg og tårer. I den samme gryta slenger du inn litt inspirasjon fra Disney og Studio Ghibli, samt litt Rayman, Metroid og the Legend of Zelda, og du har en delikatesse du sent vil glemme.

Samlet karakter: 9/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10