Gamereactor internasjonalt Norsk / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português / Français / Nederlands
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
MEDLEMSANMELDELSE

Xenoblade Chronicles X

Med Switch rett rundt hjørnet og således Wii U liggende på dødsleiet, vil jeg benytte muligheten til å se tilbake på spillet jeg hadde desidert mest forventninger til på sistnevnte konsoll. Litt på grunn av suverene trailere, men mest på grunn av mitt forhold til forgjengeren. Xenoblade Chronicles er fremdeles et spill jeg anser som et av de beste jeg noensinne har spilt. Hypen rundt X nådde derfor usaklige høyder, men i etterkant av lanseringen, har jeg ikke vært i nærheten av å trekke frem dette spillet i like stor grad som originalen. Hvordan mitt syn på spillet endte opp, får du vite her.

Xenoblade Chronicles X er en spirituell oppfølger til Xenoblade Chronicles og har i utgangspunktet fint lite å gjøre med originalen generelt. Det blir allikevel litt naturlig å trekke paralleller mellom spillene og den største forskjellen er nok hvordan spillene er bygget opp. Xenoblade Chronicles hadde en tilnærming som et lineært rollespill med en stor og åpen verden. X er derimot i grenseland til et MMO. Hovedpersonen i dette spillet, er en karakter du oppretter selv, både etter kjønn, utseende, stemmebruk osv. Selv valgte jeg Adam Howden, stemmeskuespilleren til originalens hovedperson Shulk, siden han tydeligvis har lagt fra seg noen sitater i dette spillet også. Etterhvert merket jeg at det var på grensen til ukomfortabelt. Det skal dog sies at utenom en og annen setning under kamp, holder karakteren din helt kjeft. Du besvarer heller spørsmål fra andre NPC'er med typiske ja/nei svar.

Handlingen i dette spillet, sentrerer seg rundt en krig mellom to alien raser. Kaoset deres foregår rett ved jorden og forårsaker massive ødeleggelser på planeten. Menneskene blir derfor nødt til å flykte og roter seg naturligvis inn i tumultene til romvesenene. Skipet krasjlander dermed på planeten Mira, hvor karakteren din vekkes av Elma. Elma er medlem i organisasjonen BLADE, en gruppe soldater som vier sitt liv til å forsvare menneskenes nye tilholdssted "New Los Angeles". Mira er nemlig en planet med et rikt mangfold av ulike skapninger, mange av dem relativt hissige. Men livet på Mira er ikke det eneste som truer, da det viser seg at romvesenene som ødela jorden, fremdeles er ute etter menneskene. Menneskeheten kastes dermed inn i nok en heftig kamp for overlevelsen.

Historien i det originale Xenoblade, er noe av det som trakk spillet opp til det nivået jeg personlig mener det ligger på. Isolert sett er historien i X nokså god, men sammenlignet med originalen, ligger den dessverre flere steg etter. Dette skyldes først og fremst en pacing som tidvis er grisetreg. Oppgavestrukturen i spillet, er bygget opp ved at man ikke kan gå videre i hovedhistorien, før man har gjennomført visse sideoppdrag. Noen av disse naturlig nok mer spennende enn andre. Karakterene i X når heller ikke persongalleriet i Xenoblade Chronicles til knærne, selv om de klarer å engasjere deg noe fra tid til annen. Erfaringsmessig føler jeg det er vanskelig å skape særlig med følelsesmessige relasjoner til stumme protagonister, noe dette spillet ender opp som nok et eksempel på.

Er det to områder X sidestiller seg og delvis også overgår originalen på, er det gameplay og omgivelser. X har i likhet med sin forgjenger, en åpen verden, som til gjengjeld også er hinsides stor. 5 ganger større ifølge utvikleren og det er jeg faktisk tilbøyelig til å tro på. På bakkeplan føler du deg som et insekt blant ruvende fjell, frodige skoger, ørkenlandskap så langt øyet kan se, for ikke å snakke om de enorme monstrene som vandrer rundt på planeten. Jeg tror knapt jeg har sett en større verden i et spill noen gang og det er imponerende at de har klart å dytte dette inn i den kanskje ikke fullt så kraftige Wii U. Men en slik verden bringer også med seg visse utfordringer, særlig når det gjelder navigasjon. Ja, oppdraget peker meg i retning over de skyhøye fjellene der borte, men å komme seg dit kan være et tiltak uten like. Ganske tidlig får du heldigvis tilgang på en Follow Ball, en liten flyvende energikule som vil peke deg i riktig retning. Og da finner man stort sett frem til slutt. Spillet endres også betydelig i det du får tilgang på selve hovedretten i spillet: Skells.

Gameplaymessig baserer spillet seg mye på det vi ble kjent med i originalspillet. Kampsystemet er sanntidsbasert og bygget opp ved at du beveger karakteren din fritt, samtidig som du velger mellom en rekke evner, kalt Arts, som karakteren din så utfører. Dette er i og for seg en oppskrift som også er brukt mye i MMORPG's. X tar dette et steg videre med tilgang til flere Arts, mulighet til å bytte mellom "klasser", samt at du kan veksle mellom avstand og nærkampvåpen. X lar deg også tilpasse karakteren din med et solid utvalg utstyr du enten finner rundt omkring i verden, ved å drepe monstre, eller oppnår ved å utføre oppdrag.
Et lite skår i gleden er derimot menyene, som er i overkant rotete. Faktisk er det ofte ganske vanskelig å se hvilket utstyr som er bedre enn annet og oversikten over oppdrag er heller ikke voldsomt brukervennlig.

Kampsystemet er i grunn fremdeles like givende som det var i originalen, da du fremdeles må tenke litt strategisk og ikke bare mose knappene mest mulig. Noen Arts skader mer avhengig av hvor du er plassert i forhold til fienden, mens andre kanskje øker skaden til en annen Art, helbreder karakteren din osv. Å finne og ta i bruk riktig Arts er et spennende forskningsprosjekt. Men der X virkelig tar gameplayet til et nytt nivå, er ved tidligere nevnte Skells. Dette er roboter du får tilgang på litt inn i spillet og som du selv kan navigere rundt i verden, både på land,men også i lufta. Med en spillverden på Mira's størrelse, endres naturligvis opplevelsen drastisk i det du setter deg inn i en Skell. Utforskingen gjøres til en lek og selv om det for mange er dette området de vil velge å utnytte Skells mest mulig, har de flere bruksområder. Skells kan nemlig også brukes mot fiender, noe som åpner for enda heftigere kamper som etterhvert også tas opp i luften. Kort fortalt så er det her X skinner på sitt beste og det er en relativt nyskapende og stilig opplevelse.

Et annet punkt som er uunngåelig å sammenligne, er musikken. Jeg kan og har vel også brukt de aller fleste superlativer for å beskrive lydsporet i Xenoblade Chronicles og akkurat i forhold til det, er ikke X sitt lydspor like minneverdig. Dog er det, nok en gang, litt urettferdig å dra denne sammenligningen. X har en helt annen setting, atmosfære og tilnærming enn Xenoblade Chronicles og skiller du spillene fra hverandre, er ikke musikken i X så aller verst. X legger fokuset sitt på orkestrerte låter, mange av dem med relativt tung vekt på rock og med innslag av tekster på rap. Denne snedige krysningen hørtes nokså merkelig ut til å begynne med, men etterhvert som låtene fikk satt seg, ble de ganske fengende. Særlig i kampene mot større fiender.

Grafikken har ellers fått en liten oppgradering. Omgivelsene er slående vakre og teksturene har også fått en finpuss. Det største "problemet" i Xenoblade Chronicles var nok nettopp dette, der særlig ansiktene til karakterene, kanskje ikke var de aller peneste. Det skal sies at ansiktsanimasjonene fortsatt er ganske stive og lipsyncen fremdeles ikke virker å være helt optimal for engelske stemmer. Personlig plager det ikke meg så mye, noe det heller ikke gjorde i originalen.

Det er vanskelig å unngå sammenligninger mellom Xenoblade Chronicles og X, selv om de ender opp som to ganske forskjellige spill. På sett og vis var kanskje ikke X helt det jeg forventet, men jeg kan heller ikke si jeg er skuffet av den grunn. Det er bedre å være glad for det man faktisk fikk servert og alle feilene X måtte ha, får meg bare til å sette pris på originalen enda mer. Og mange feil er det strengt talt ikke å finne i X. Historien og karakterene begrenses kanskje litt av inngangsvinkelen til spillet, karakterene ser fremdeles litt snodige ut og verdenen virker tidvis noe mot sin hensikt. Den er likevel imponerende stor og fantastisk å utforske i setet på en Skell. Kampsystemet er fortsatt givende og gameplayet generelt krydres godt av mange tilpasningsmuligheter og flersifrede antall sideoppdrag. Til syvende og sist er jeg også glad for at Nintendo har valgt å satse videre på disse spillene, både ved å inkludere karakterer i spill som Smash Bros., relansere spill på eShop og New Nintendo 3DS og sist, men ikke minst å lage en ny oppfølger på Nintendo Switch. Kjenner jeg meg selv rett, så kommer jeg nok til å være relativt hypet på det også, når den tid kommer.

Samlet karakter: 8/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10