Gamereactor internasjonalt Norsk / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português / Français / Nederlands
Gamereactor
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
MEDLEMSANMELDELSE

Nier: Automata

Noen ganger er man så heldig å støte på en spillopplevelse litt utenom det vanlige. Et spill som gjerne treffer midt i blinken og nærmest oppleves som feilfritt. For meg er Metal Gear Solid et slikt spill. Xenoblade Chronicles er er slikt spill. Assassin's Creed: Black Flag i 2013, var et slikt spill. Det disse spillene har til felles, var at de dukket opp litt ut av ingensteds. Det samme gjorde i grunn NieR: Automata. Jeg hadde vel hørt navnet en og annen gang, uten å tenke noe særlig mer over det. Den 30-minutter lange demoen som ble lansert i desember, skrudde derimot forventningene opp flere hakk. Og at hovedspillet innfridde, herser det lenger liten tvil om.

NieR: Automata finner sted i en fjern fremtid, hvor jorden er tatt over av maskiner og de resterende menneskene har flyktet til månen. Deres teknologiske fremskritt har derimot latt dem konstruere iterasjoner av seg selv gjennom androider, som sendes til jorden for å ta opp kampen mot maskinene. Den seriøse og småkalde kampandroiden 2B og den litt mer spøkefulle og livlige scannerandroiden 9S, blir begge rekruttert av androidenes forvarsstyrke: YoRHa. Sammen legger de ut på oppdraget om å rydde jorden for de innvaderende maskinene. Men maskinene er mer enn de hjernedøde blikkboksene de gir seg ut for å være. De har begynt å utvikle seg til noe mer. De er nå farligere, smartere og mer uforutsigbare enn noengang...

Historien i NieR: Automata virker kanskje ikke så revolusjonerende og det kan gå noen timer før du begynner å bli virkelig interessert i den. En gjennomgang tar om lag 9-10 timer, men da har du fullført litt under en tredjedel av spillet. NieR: Automata er nemlig bygget opp på en måte at det legges til mer og mer materiale for hver gang du spiller. Du får først muligheten til å spille som 2B og følge historien fra hennes synsvinkel. Etter det gis den samme muligheten med 9S og etterhvert også A2, en androide som er nokså lik 2B i spillestil. På denne måten føles hver gjennomspilling ganske unik, selv om noen deler fremdeles er helt identiske. Du får allikevel lyst til å spille gjennom spillet flere ganger og det MÅ du også, om du har lyst til å få med deg hele historien, samt låse opp alle sluttene. Spillet har nemlig totalt 26 slutter, hvorav fem av dem er hovedslutter, mens de resterende er tulleslutter som du låser opp ved å løse hendelser på ulike måter gjennom spillets gang. Jeg kan med trygghet si at det er vel verdt å låse opp særlig de fem hovedsluttene, for slutt nummer fem (eller E) er virkelig noe for seg selv.

Det er nemlig noe med historien i spillet som fengsler enormt. Spillet leker med virkelighetsbaserte temaer som eksistens, moral, tilhørighet, følelser osv. Det får deg til å tenke, til å lure, til å søke etter mer. Spillet har en stemning som er ganske melankolsk og du begynner etterhvert å føle sympati for androidene, selv om de kanskje ikke virker fullt så interessante i starten. Men selv om spillet bærer et nokså dystert preg, klarer det å få deg til og trekke på smilebåndet også. Dette takket være en del relativt sære innslag. Jeg har ikke mye kjennskap til regissør Yoko Taro fra før, men han kunne jaggu vært nært beslektet til en mann ved navn Hideo Kojima. Og dette festlige særpreget er også med på å gjøre historien så interessant som den faktisk er.

Man kan skryte mye av historien i et spill, men et medie som videospill må attpåtil være morsomt å spille. NieR: Automata er definitivt det. Platinum Games' velkjente voldsballett fra spill som Bayonetta og Metal Gear Rising: Revengeance er tilbake i finfin stil. Androidene beveger seg raskt og smidig, noe som lar de smette unna ethvert angrep. Kontrollsystemet er svært responsivt, hvor du kan avbryte alle igangsatte "komboer" ved å bruke dodge-knappen. Og det behøver det også å være, da kampene i Nier: Automata er heseblesende så det holder. I det ene øyeblikket går du fra hack-and-slash til "bullet hell" i fugleperspektiv, for så å bli et arcadespill, lignende det legendariske Space Impact på Nokia 3310. Disse sømløse overgangene har jeg aldri opplevd i noen spill tidligere og fellesnevneren er at det er gøy! Gameplayet får en variasjon man kanskje ville savnet om spillet var et rent hack-and-slash. Dette byr naturligvis også på en del heftige bosskamper.

Tidvis, da særlig på én karakter, blir det kanskje litt vel mye arcade, men ellers er spillet rimelig balansert på nettopp dette punktet. I tillegg har du med deg din trofaste support via en "pod", du kan bruke til å skyte prosjektiler på fienden med konstant ammunisjon. Podene kan også tilpasses med diverse spesialangrep, som kraftige laserskudd eller barrierer for å hindre skade. Vanskelighetsgraden kan også endres når som helst i spillet. Easy vil nok for mange være en eneste stor faceroll og Normal krever heller ikke altfor mye. Hard stiller derimot litt større krav til timing og strategi under kamp, mens på Very Hard blir du "1-hitet".

Selv om spillet i all hovedsak er et actionspill, så bikker det også over på grensen til et RPG. Karakterene dine kan f.eks. styrkes ved å sette inn ulike "datachips". Dette kan være alt fra hva du vil skal vises på skjermen, til økt skade, mindre ladetid for angrep, økt bevegelseshastighet osv. Mulighetene er i hvert fall mange. Du kan dog ikke bytte ut absolutt alt av utstyr, men du kan samle en del ulike våpen du kan veksle mellom i kamp. Noen våpen er klassifisert som små, de er ofte raske og gjør mindre skade, mens store våpen er den rake motsetningen. Du kan enkelt bytte mellom ulike våpensett du setter opp selv og animasjonene til karakteren vil forandres noe etter hvilken type våpen du bruker. Og det må nevnes at animasjonene er griselekre. Det er bare noe merkverdig vakkert med måten de kvinnelige karakterene iført høye hæler, danser mellom fiendene og deler ut juling.

Omgivelsene du beveger deg rundt i, er bygget opp etter et delvis open-world konsept. Du kan gå fra et område til et annet uten lastetid, men de er samtidig relativt begrenset i forhold til spill som TES: Skyrim, Zelda: Breath of the Wild og Final Fantasy XV. Og i en tid hvor fokuset på at verdenskartene bare skal være større og større, er det egentlig ganske deilig. Sideoppdrag finnes i flersifrede antall og mange av dem byr på et møte med enda flere snåle karakterer enn de du møter i hovedhistorien. Grafikkstilen matcher atmosfæren godt og bærer et nokså grått og småkjølig preg. I forhold til teksturer og oppløsning, er nok ikke dette spillet i toppsjiktet for hva du kan finne på markedet og så fartsfylte kamper som NieR: Automata tilbyr, går også tidvis litt ut over bildefrekvensen. Men for en som har flere grafikkbegrensede spill på favorittlisten, kan jeg trygt si at dette ikke plaget meg stort. Både grafikkstil og karakterdesign er mer enn tilfredsstillende nok for min del. Det er det tekniske askpektet som har hovedrollen i dette spillet, ikke hvor mange piksler de har klart å dytte inn i det.

Sist, men ikke minst, kommer man ikke unna dette spillet uten å snakke om musikken. For gud bedre for et lydspor. Komponist Keiichi Okabe veksler mesterlig mellom adrenalinpumpende spor under kamper, til rolige og følelsesladde låter rundt omkring i verden. Jeg hørte et par av låtene i hjel etter å ha spilt demoen, men de klarte allikevel å bringe frem frysninger på nytt i hovedspillet. Jeg kan allerede nå fastlå at det er noe av den beste musikken jeg kommer til å høre fra spill i år og muligens også på en god stund generelt. Og for å pirre nostalgien, skrur spillet over i 8-bit på arcademodusen. Det er fantastisk. Stemmeskuespillet er også upåklagelig, der særlig maskinene ofte fikk meg til å glise bredt.

For mitt vedkommende er NieR: Automata et spill uten irriterende feil eller vesentlige mangler. Historien er vanvittig godt skrevet, med et særpreg som virkelig er til å bli fascinert av. Persongalleriet er mer enn godkjent og spillet byr på en tress-is av et gameplay som nærmest er umulig å gå lei. Som rollespillentusiast er muligheter for tilpasninger alltid et pluss, i tillegg til at musikken er himmelsk. Jeg kan se for meg at det er et spill som ikke vil passe for absolutt alle, men for meg matchet det virkelig som hånd i hanske. NieR: Automata er et spill jeg sent, eller forhåpentligvis aldri kommer til å glemme.

Samlet karakter: 10/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10