Gamereactor internasjonalt Norsk / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português / Français / Nederlands
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
MEDLEMSANMELDELSE

Yooka-Laylee

En gruppe spillutviklere underlagt Rare Ware dro fra selskapet som bare mer og mer skled vekk fra det det engang var for så å ende opp i en tragisk rotebøtte. Denne gruppen dro fra det synkende skipet for å forme Playtonic Games. Dette var personer som hadde mye med min barndom å gjøre. De var nemlig grunnsteinene som bygget opp spill som "Banjo-Kazooie", "Conker's Bad Fur Day" og lignende. Gruppen ville lage et spill som var tro mot sine forgjengere på 90-tallet, en slags blåkopi. En pengeinnsamling ble satt i gang. Folk og fans var storfornøyde med prosjektet, og pengene strømmet inn. De sponet gjerne et selskap som ville lage et spill på den gamle måten ano 90-tallet. Med tiden viste det seg at dette spillet som fikk tittelen "Yooka-Laylee" skulle bli oppfølgeren til Banjo og den nebbete fuglen. Oppfølgeren vi så absolutt ikke fikk da Microsoft satt ved roret og pløyde ut "Nuts & Bolts". Nå sitter vi med en tro kopi av det gode 90-tallet. Playtonic har gitt oss det vi ba om, og hva får de? Kritikk. Klaging og syting.

Jeg klager ikke. La det være sagt. Jeg elsker spillet. Nærmere "Banjo-Kazooie" kommer man ikke. Utviklerne er tro mot spillene de en gang ga ut i form av grå kasetter. Det oser av de gode 90-åra. Likevel fikk spillet veldig blandet motakelse, hvorav det meste ironisk nok er negativ kritikk. Så negativ at jeg vurdere å droppe kjøpet. Heldigvis lot jeg meg ikke lure av de mange anmeldelsene som refset spillet. Nå sitter jeg her og kan bare ikke fatte hva de anmelderne har mellom ørene.

Likte du "Banjo-Kazooie" og lengter tilbake til hvordan det VAR å spille ved slutten av forrige årtusen, da er dette et spill for deg. Jeg blir dratt tilbake til den tiden. Jeg blir barn igjen. Det føles spennende. Ja, virkelig. Må nesten sjekke at det ikke er selveste Nintendo 64 jeg spiller på.
Selv om dette er en blåkopi så er det også finurlig vevd inn nye ideer her. Vi er tross alt i 2017, så mye har selvsagt skjedd. Likevel er jeg overassket over hvor tro Playtonic er mot seg selv. Jeg skulle bare ønske det var fler som forsto at denne type spill er rent gull. Vi ser ikke lignende spill nå for tiden. Jeg kan ikke fatte hvorfor.

Historien er like enkel som i Banjos univers. En ond skapning ved navn Capital B vil samle inn all verdens bøker i håp om å forme en bok som gir han makt til å herske over verden. Boksider, eller Pagies, er gyldne og et must for han å finne. Opp i alt dette blir kamelonen Yooka og flaggermusen Laylee blandet inn. De må samle inn sidene før det er for sent. Og i kjent collect-a-ton-stil ala "Banjo-Kazooie" oppleves dette som en fryd. Kanskje fordi jeg liker samlespill. Jeg nyter det å utforske verdener på leting etter samlegjenstander. Banjo samlet noter og brikker. Her samler du fjærpenner og sider.

Dette fører meg til verdenene. Det er fem av dem. Litt lite, men størrelsen på verdenene veier opp for dette. Det nye er at de også kan utvides etter man har samlet nok sider. Uansett; verdenene er godt formet og varierte. Jeg spiller dem om igjen bare fordi jeg liker dem så godt. Og det er så herlig når styringen er så god som den er. Det skal nevnes at selv om dette skal være tro mot 90-tallet, er jo grafikken betydelig mer vakker. Den er ikke like kantete og grumsete som før. Den er likevel vakker og gjør ingenting på inntrykket av det å minnes tilbake til da jeg satt i sofaen hjemme hos mine foreldre og spilte Nintendo 64 i 1998.

Yooka-Laylee, ukulele. Skjønner? Banjo-kazooie, banjo og kazooie. Skjønner? Instrumenter. Det måtte bare nevnes. I den sammenheng at komponisten bak "Banjo-Kazooie" også står bak dette spillets lydspor. Ja, og det merkes. Mange av melodiene bygger på både "Banjo-Kazooie" og "Banjo-Tooie". Det er en fryd for øret og jeg må innrømme jeg har spilt enkekte partier om og om igjen kun for å høre musikken. Lydene er også kjente, og særlig den gode, gamle taleeffekten hvor figurene nærnest bjeffer og jomer ut når det er dialog. Mange hater det. Jeg elsker det. Det er like genialt som på 90-tallet.

Holder spillet mål? Ja, det er lengdemessig perfekt for sin sjanger, og heller ikke langdrygt. Bosskamper som i gamle dager; utallige mange ganger man feiler og fortviles men holder motet oppe. Dette skal jeg greie! Og fy fela så godt det er når man greier det. Mestringsfølelse.
I spillet møter du selvfølgelig mange minnerike karakterer. I kjent Rare-stil (nå Playtonic) møter vi Trowzer, en rød slange med safarihatt, telefon og shorts! Ja, shorts. Vi møter ondskapens høyre hånd; en gal and som skal være en slags professor. Vi møter snakkende skyer, jabbende gruvevogner og en snømann som har mistet sin hatt. Jeg må også få legge til at dialogen ikke bestandig er barnevennelig. Blant metaforer kan man som voksen lett se seksuelle referanser og litt sadistisk kvalme rundt teksten, men det er vel ingen barn der ute som vil kunne se sammenhengen. Gjør de det så vet de vel allerede hvordan babyer blir til, for å si det slik.

Nå må jeg få benytte anledningen til å ramse opp andre folks negative holdninger og utsagn vedrørende dette spillet. Jeg må nesten le. Jeg kan ikke tro de som refser dette faktisk noen gang har kost seg med hverken "Super Mario 64", "Banjo-Kazooie" eller andre collect-a-ton og platformeventyr som ligger under samme oppskrift. De av dere som refser ned og sier dere elsket Banjo på 90-tallet må enten være lystløgnere eller glemsk. Det er jo for søren meg dette det handler om! Her får dere en blåkopi som dere ble lovt, så sier dere at det er for likt spill på 90-tallet. En utdatert oppskrift. Det var jo det Playtonic gikk inn for å lage. De ville kutte strengen mellom den tidens spill og dagens moderne spill. Se for deg at Nintendo gir ut et nytt 64-spill (med betydelig større innhold og minne) i år 2017. Da skjønner dere hvor landet ligger. Hva er egentlig en blåkopi for dere?
Annen hets går på at verdenene er så stor at man ikke vil finne frem. Rote seg vekk, rett og slett. Atter en gang; har de egentlig spilt "Banjo-Kazooie"? Jeg rotet meg aldri vekk, og gjorde jeg det fant jeg veien kjapt, selv om jeg fikk utvidet verdenene. Jeg er ikke blitt så senil enda, heldigvis.
Andre hater dialoglydene. Igjen og atter igjen; DETTE ER EN J×××A BLÅKOPI! Hva hadde de forventet? Det som mangler er vel at de misliker musikken også. Den har derimot fått tommel opp, så det er enda håp.
Spillet har dermed fått blandede terningkast. Alt fra 4 og oppover. Og dette av høyt respektive spillsider. Selvsagt frykter folk det værste? Skal jeg kjøpe det eller ikke? For å si det slik; jeg angrer ikke på kjøpet. Jeg likte faktisk Banjo på 90-tallet. Jeg liker gode, gamle collect-a-ton-spill som er slik de burde være. Gjør du også det, har du ingenting å frykte.
Siste boss mener anmelderne er både langdryg og vanskelig. Husker de egentlig helvetet rundt Gruntilda-kampen i det første Banjo-spillet? Igjen; blåkopi!

Likevel har også jeg noe småpirk som trekker ned toppkarakteren min til en 9-er. Det skjærer dypt, men slik er det. 9 eller 10, samme det, følgende refs fra min side gjør egentlig ingenting. Så se gjennom fingrene på den 9-eren.
Jeg må innrømme at fiendene er litt kjedelige. Ikke bossene, nei, de andre. Som i Banjo og Tooie så blir de litt døve og repeterende. Mulig Playtonic kunne gjort dette litt mere spennende. Mulig de virkelig har gått inn for å kopiere til nærmeste detalj og mulig det ble en liten bommert på akkurat det omerådet. Fiendene er ok, ikke topp, men helt ok.
Du møter raskt en Tyranosaur ved navn Rextro. Han lar deg spille retro arkadespill. Disse burde det vært litt mer retro-stil over. Det krasjer litt, da grafikken er lik resten av spillet. En liten detalj, og mest ubetydelig, men dog. Retrospillene er uansett gode og også morro å spille med andre på.
Det er fem verdener. Jeg må innrømme at det ikke hadde gjort noe med noen fler, eller mindre verdener og mere variasjon.

Der slutter min refs. Kan du leve med dette; løp og kjøp!

Så alt i alt er dette et spill jeg kan anbefale for dere som likte gode, gamle Banjo og gjengen. Ikke hør på all den krasse kritikken fra forstå-seg-på-fanatikere som ikke vet en dritt. Jeg pløyet meg gladlig gjennom spillet og håpet det ikke tok slutt. Det tok selvsagt slutt, men jeg plukker det fint opp igjen og spiller på nytt. Det gjør jeg sikkert om noen måneder også.

Samlet karakter: 9/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10