Alone in the Dark (2008)

Da Jon Cato høvlet over spillet som en grim og ondskapsfull plenklipper tenkte jeg som så at jeg måtte se selv hva dette var for noe. Så jeg hentet en Alone in the Dark spesialversjon og satte meg ned foran skjermen.

Det første jeg legger merke til er at jeg ikke ser en forB. dritt, alt er ufokusert og jeg skjønner straks at dette er meningen. Dialogen jeg hører er uinteressant og jeg lytter bare halvveis mens jeg fånyttes vrir styrespakene rundt for å se meg om.
Senere blir jeg plukket opp, de skal visst ta meg med på taket og drepe meg. Noe skjer og plutselig har jeg styringen, men det betyr ikke at jeg ser noe fordi.
Jeg får imidlertid senere en Achievement som belønner meg for å ha spilt første kapittel i blinde. Jeg jubler ikke så alt for høyt av den grunn.

Jeg finner blunke-funksjonen som jeg ser for meg at kommer til å vinne alle bosskampene for meg senere i spillet, hvis ikke vil den vel egentlig bare være helt idiotisk, kanskje Atari bare fant ut at de hadde en funksjon for lite for spaken? Ikke vet jeg.

Jeg trasker rundt og leker meg med spillets "uskripterte" fysikk, det er litt gøy i starten men det er ikke akkurat McGyver jeg spiller heller, så jeg fortsetter reisen min gjennom det ødelagte huset.

Det ordentlig morsomme er at jeg blir jaget av sprekker som flerrer opp veggene og river hele bygningen i fillebiter, snart henger jeg hundre meter over New Yorks gater med små lekebiler uten noen som helst fysikk bumpe inni hverandre og fly veggimellom (usynlige vegger).
Jeg klatrer rundt på bygget på en tilsynelatende endeløs jakt på noe slags vis å komme meg ned på bakken på.

Puslespillene du må løse, eller rettere sagt; de fysiske gåtene, er særdeles underholdene og jeg koser meg gløgg der hvor de tester kreativiteten min, men det er liksom ikke nok med det.

Etter å ha funnet en gammel skrott av en mann og en vill, sint skrikende ung dame får vi kjørt ordentlig racer-taxi gjennom husets kjeller. Alle hus i New York av typen boligblokker har nemlig parkeringshus under seg hvor en kan råkjøre noe så inn i hampen fort! Jeg vil flytte til New York, tenk deg gleden ved å parkere bil!

For ikke å spore helt av med min ironiske, verbale applaus til Ataris mystiske banerekkefølge skal jeg forklare den første skikkelig store skuffelsen.

Etter å ha blitt begått skremselsforsøk på i underkant av hundre ganger kommer vi endelig ut av racerparkboligen vi har somlet oss gjennom, vi får en skikkelig patetisk cutscene som bygger opp for at vi parkerer ved en politibil og får LITT bakgrunnsinformasjon.

DET GJØR VI IKKE NEI!

Vi får se en kort cutscene hvor vi ser en gate, så skal vi kjøre som om vi har satan og hele hans hær av kaklegale djeveldyrkere etter oss. Gatene rundt oss smuldrer opp og det er ren refleks som gjør at jeg kommer meg de hundre meterne fram til svingen, hvor bakken gjør et passelig kast på seg og slynger toybox drosjen min spinnende opp i lufta.
Vi forsøker på nytt og kommer omtrent 50-100 meter lenger for hvert forsøk. Snart får jeg en ny achievement; for å ha kjørt 10 miles med et kjøretøy. Det tilsvarer DRØYE 16 kilometer, og det er pokkern meg ikke til takke for racerparken jeg høvla zombier i tidligere.

En kommer som sagt senere til Parken, men jeg har ikke giddet å utforske det neste spennende kapitelet i Alone in the Dark enda, for all spenningen tok nesten knekken på mine hemninger og en flod av raseri var i ferd med å bryte demningen og slå ihjel både Xbox, TV og spill. Dermed avsluttet jeg for å ta en kort pustepause, gi dere denne anmeldelsen og deretter fortsette til det ukjente.

Spillet er herlig helt til du får fokus på omverdenen, og interessant til du får styringen. Kameravinklene er usammenlignbare i negativ forstand og førstepersons-moduset er svært udynamisk og kjedelig.
Spillet er typen som lover stort og gir deg fulle fem helt til det går i sånn passe svinfort hastighet rett i dass.

Jeg er lei av spillet, og det er bare etter å ha krøpet ut av en forfallende bygning og kjørt 16 stakkarslige kilometer. Helt til jeg satte meg i bilen lovte spillet 6/10 grunnet at det er en interaktiv film som tidvis var okey. Jeg vurderte en svak femmer da jeg kjørte rundt i kjelleren og ble jaget av morderiske sprekker, men etter å ha blitt kastet rundt på som en filledokke av hoppende veier i en elendig racerdrosje havnet jeg imidlertid på en treer.

Jeg er kanskje typen som tidvis er i godt humør og er snill, men dette spillet er den største hodepinen siden, tja, Naruto: Rise of a Ninja.

Hvis noen etter å ha lest denne anmeldelsen har lyst til å kjøpe en spesialversjon av spillet med Soundtrack, artbook, figur og DVD (samt spillet uheldigvis) kan dette arrangeres. Send meg en privat beskjed eller skriv i gjesteboken min om dere har lyst på. Jeg kommer ikke til å utsette dere for en høy pris, nok at én begår den tabben.

Helvettes-spillet fra dusteby!