Siren: Blood Curse

Forbidden Siren gjorde sitt inntog på Playstation 2 i 2004. Til tross for å være en skremmende opplevelse, slo spillet aldri helt igjennom, enten om det var spillet trege kontroller eller om det var andre stortitler som fikk all oppmerksomheten. Allikevel må spillet ha solgt nogenlunde siden dette ikke hindret utviklerne i å lage en oppfølger, Forbidden Siren 2, som havnet i butikkhyllene ett par år senere. Nå, i 2008, er tiden inne nok engang og denne gangen er det tid for japansk grøss på Playstation 3.

Siren: Blood Curse, bedre kjent som New Translation i Japan, er en nyversjon av det første spillet siden det holder fast på orginalens spillmekanikk. Men det kan samtidig oppleves som ett helt nytt spill siden det både er forandringer i både historie, kontroller, hovedpersoner, grafikk og omgivelser. Spillet er allerede lanser på Blu-Ray disk i Japan, mens i resten av verden er dette ett spill som blir lansert igjennom Playstation Store. Her kan man velge å laste ned hele spillet til en svært rimelig penge, 249,- eller å laste ned spillpakker med 4 episoder i hver.

Historien tar plass 3. August 2007, der vi følger ett amerikansk tv-team som har dratt til Japan for å undersøke legenden om Hanuda, en tidligere forsvunnet landsby som nå under mistenkelige omstendigheter har dukket opp igjen, der det skal ha skjedd en rekke skremmende hendelser 30 år tidligere. Historien utfoldes igjennom 12 ulike episoder, som igjen inneholder en rekke kapitler, der man tar kontroll over 7 forskjellige karakterer. Hver episode strekker seg alt fra 30 minutter til nesten 2 timer, så man burde få alt fra solide 12-15 timer ut av spillet. Alt for mye av historien skal ikke røpes, men den er spennende nifs og med ulike karakterer får man presentert historien i forskjellige perspektiv, noe som gjør en ellers enkel historie desto mer interessant. I tillegg får man følelsen av at man spiller hovedrollen i en populær tv-serie, siden hele opplevelsen er episodebasert og man får etter hver episode en liten snikktitt i hva som er i vente videre.

Noe som er skiller Siren: Blood Curse med andre spill i sin sjanger, er den spennende blandingen med skrekk og stealth. Det er her den unike sightjack-evnen som alle hovedpersonene har til rådighet kommer inn. Dette betyr at spilleren kan se igjennom shibitoenes øyne og dermed kan planlegge neste steg videre. Skjermen deles i to, der man kan se hva fienden holder på med, samtidig som man styrer sin egen karakter. Enten kan man velge å snike seg rundt fienden, etter å ha sett dens vante rute, se om de legger fra seg verdifulle gjenstander man trenger for å komme videre eller om det er flere fiender omkring. Til tross for at det som regel er kun en vei å gå, noe som gjør spillet nokså linært, får spilleren allikevel noe frihet til å velge hvordan man vil takle ulike situasjoner.

Mesteparten av tiden har man ett våpen til rådighet, alt fra minehakker, slegger, stekepanner, skalpeller, kjøkkenkniver, stålrør, videokameraer, spader & river til mer kraftfulle våpen som pistoler, hagler og rifler, som lades om ved å tilte PS3-kontrollen. Dessverre (iallefall for spillet hovedfigurer) er det skjeldent man finner ett gevær, så ofte må man benytte seg av diverse redskap man finner rundt omkring i landsbyen. Dette gjør kampene mer intense, der man må slippe fienden tett innpå for deretter å slå livskiten ut av de. I hektiske situasjoner blir man bedt om å riste i PS3-kontrollen da fienden kaster seg over deg eller slår deg over ende, for å komme deg tilbake på bena. Man kan avslutte med stil med mange ulike avslutningsmetoder som er svært blodige, tilfredstillende og ikke minst stilige å se på.

Som tidligere nevnt inntar man flere roller i spillets gang, alt fra ett fraskilt ektepar og deres lille datter, en lege, en kameramann og en tenåringsgutt som alle har havnet i denne skremmende landsbyen av ulike årsaker. En av de mer skremmende episodene er når man spiller den forsvarsløse lille jenta Bella, som er helt alene på ett tilsynelatende forlatt sykehus. Spilleren finner snart ut at det kryr av shibitoer og veien ut vil bli alt annet enn en enkel oppgave. Ulikt de andre spillbare hovedpersonene, kan nemlig ikke Bella bære ett våpen. Hun er forsvarsløs og alt hun har til rådighet er den trofaste lommelykta. Sykehusets korridorer er bekmørke. Veggene er skitne og gulvet er dekket med blodflekker. Man hører stønnende lyder og skremmende latter som får nakkehårene til å reise seg av skrekk. Pulsen stiger og man hører den lille jentas hjerte banker raskere for hvert skritt. Det rister i kontrollen og ut av intet kommer en sjanglende sykesøster, med blødende øyne, syk latter og en skalpell i hånden. Stående i ett lite sekund med ett skremmende blikk får hun øye på Bella og kommer stormende imot. Man har ingen våpen å forvare seg med, så andre midler må taes i bruk. Heldigvis inneholder spillets omgivelser forskjellige gjemmesteder som spilleren kan benytte seg av. Enten det er inne i skap eller under senger er det en mulighet til å slippe unna hvis man har shibitoer i helene. Spillet inneholder en rekke skremmende scener, så det er bare å belage seg på søvnløse sommernetter.

Det Siren: Blood Curse scorer høyest på, i tillegg til å ha mange spillbare karakterer som er med på å variere gameplayet, er spillets uhyggelige, blodige og skremmende atmosfære. Selv om det har ett stykke igjen til de store gutta grafiskt sett, både når det gjelder det tekniske og detaljnivået, er allikevel grafikken god. Både når det gjelder hovedpersonene, vel som de fryktelige shibitoene. Omgivelsene er for det meste gode, men noen er desverre litt blasse. Ett annet problem er også at enkelte deler av spillet er veldig mørke, noe som fører til at det av og til er vanskelig å se hvor man skal. Men det hele reddes av klam og skummel atmosfære, sammen med noen veldig gode skygge-og lys effekter som skaper en virkelig uhyggelig stemning.

Noe som er avgjørende i mange spill, og spesielt skrekksjangeren, er lyden. Her leverer Siren: Blood Curse til gangs. Stemmeskuespillet er på det jevne og de fleste gjør en god jobb. Noen overdramatiske og pinlige dialoger er å finne, men ingenting som på noen måte demper helhetsintrykket. Det er spillets musikk som er med på å skape den atmosfæren et skrekkspill krever. Vekslingen mellom skjærende, høye toner og dyster, uhyggelig, stemningsskapende musikk preger spillets lydspor. I tillegg er det urovekkende stillhet som kan være like så ekkelt, og skaper en følelse av at noe fryktelig venter på en rundt neste sving.

Mangelen på gode skrekkspill har vært stor på denne generasjons konsoller. Heldigvis har SONY og utviklerne SCEI gjort noe med nettopp dette. Til tross for at spillet er noe linært, har de har fått med mye av essensen i hva ett skrekkspill handler om. Det å føle seg "fanget", skremt og utilpass hele veien igjennom, i tillegg til å være på vakt hele tiden. Her er det ingen testeronfylte actionhelter, kun helt normale mennesker som har havnet opp i en svært kinkig situasjon. Og med det serverer de oss nifs, blodig og klaustrofobisk episodebasert skrekk til Playstation 3.

Grafikk: 7
Gameplay: 7
Lyd: 8
Holdbarhet: 7

+Skummelt, uhyggelig atmosfære, tv-serie-følelse, flere spillbare hovedpersoner, glimrende lys og skyggeeffekter, billig

- Noen korte episoder, delvis linært, enkelte sekvenser er FOR mørke