Rainbow Six: Vegas

Med Rainbow Six: Vegas beviste Ubisoft at det fortsatt var liv i Rainbow Six-serien. HHH har pakket maskinpistol, håndgranater og en stilig hjelm, og dratt på terroristjakt i Las Vegas!

Rainbow Six: Vegas (R6V) ble en massiv suksess da det ble lansert sent i 2006. Min personlige mening er at spillet ligger kvalitetsmessig på linje med/over giganten Gears of War, som kom omtrent samtidig. Etter en serie middelmådige R6-spill, klarte endelig utviklerne å forandre serien i en positiv retning.

Den tidligere protagonisten Ding Chavez er nå byttet ut med den hardbarkede elitesoldaten Logan Keller. Historien sparkes i gang i Mexico, hvor Logan og hans to medsoldater Kan og Gabriel er på sporet av terroristen Irena Morales. Etter noen tutorials og intense, urbane skuddvekslinger faller man i et bakhold, Kan og Gabriel blir tatt til fange, og man står plutselig på bar bakke. Når man endelig reddes i sikkerhet, får man vite at terroristene har iverksatt et storslått angrep på Las Vegas. Det innebærer selvfølgelig en tur innom den fargerike byen.

Man blir hele tiden matet med informasjon gjennom en liten skjerm i hjørnet av skjermen, som sender nyhetsinnslag eller rapporter fra dine venner i helikopteret. Interaktive sekvenser spiller en stor rolle i historieformidlingen. Nå skal det sies at historien er ganske forutsigbar, men det er heller ikke der hovedfokuset ligger. Man redder gisler, desarmerer bomber, rappellerer inn vinduer, og andre ting man kunne forvente seg fra et anti-terrorist-lag. Spillet er dessverre ikke spesielt langt. De fleste spillere ville nok ha rundet det før 10 timer var gått. Men heldigvis går det an ¨å spille i en såkalt Terrorist Hunt-modus, som plasserer deg (og kanskje noen venner du har på besøk) på et brett med en gjeng terrorister. I løpet av en gitt tid skal du/dere renske brettet for bad-guys. Brettene man kan velge mellom er varierte, og hvert brett krever ulike taktikker. Jeg har dessverre ikke testet spillet over nett, så der kan jeg ikke si min mening. Men det er gøy å spille på delt skjerm også, så om du har noen som vil spille med deg er du sikret flere timer med utsøkt spillglede.

Den første timen (hvor man befinner seg i Mexico) er etter min mening bortkastet og unødvendig. I mine øyne er det spillets definitive akilleshæl. Men så snart man slippes løs i Las Vegas, blir alt så mye bedre. Det er utrolig mye mer tilfredstillende å drepe terrorister i luksuriøse penthouse-leiligheter og kasinoer, enn i skitne bakgater i Mexico. Aien til dine medsoldater er upåklagelig, og de tar dekning, backer hverandre opp i kritiske situasjoner, og følger alltid dine order til punkt og prikke. De har en tendens til å gjenta seg selv ("Stacking up", "Tango neutralised" etc.), men dette fungerer likevel fint, ettersom du hele tiden blir oppdatert om hva som foregår rundt deg. Fiendens AI fungerer også som den skal. De gjemmer seg ofte, gir hverandre dekningsild og andre nødvendigheter. De er dessverre ikke så veldig agressive, og man dør sjelden av noe annet enn en granat eller et bakholdsangrep utført av en haglebærende terrorist.

Miksen mellom standard, arkadebasert FPS, og kalkulerende strategi er perfekt, og gjør gameplayet hinsides strømlinjeformet. Kontrollen sitter som støpt, og er trolig noe av det nærmeste man kommer perfeksjon. Man kontrollerer sine medsoldater Kan og Gabriel, og senere Jung og Michael, smertefritt tundt med A-knappen. Left trigger aktiverer det eminente cover-systemet, og man tar dekning bak en vegg, et gjerde eller en belelig plassert Enarmet Banditt. Når man går i dekning bytter kameraet elegant fra førsteperson til tredjeperson.

Det finnes to forskjellige fremgangsmåter i dette spillet: Assault og Infiltrate. Selv liker jeg godt Assault-stilen, som heller mer mot Rambo-aktig atferd, men om gisselsituasjoner eller andre spesielle tilfeller skal løses uten problemer, må man ofte bruke Infiltrate, for å snike seg innpå fienden, kaste en flashbang eller to, og "nøytralisere" fienden. Ordet "drepe" finnes ikke i Team Rainbow's vokabular.

Litt mer om spillets taktiske aspekter: Spilleren har et såkalt "Snake cam" til rådighet, en finurlig og uvurderlig gadget som man smetter inn under dørsprekker for å få et overblikk over neste rom, for så å legge de nødvendige planene. Man skulle likevel av og til ønske at man hadde større valgfrihet. Man får tross alt bare tre valg når man vil gjennom en dør, og de forskjellige lokalene har sjelden flere enn to innganger. Men likevel passer dette perfekt for nye spillere (som meg selv), men garvede R6-spillere kan trolig føle seg litt vingeklippet. Likevel er det utrolig morro å sende medsoldatene inn én vei, mens man selv stormer rommet fra en annen vinkel. På den måten blir de fleste rom relativt lette og underholdende å forsere.

Spilleren får leke med et stort utvalg av våpen, granater og "attachments". Det finnes et våpen til enhver situasjon, selv om man etterhvert oppdager at sniper-rifla blir passe meningsløs. Dette er tross alt et spill hvor de fleste skuddvekslingene foregår i trange rom, ikke på en diger slagmark. Det finnes en mengde forskjellige granater, alt fra vanlige frag-granater og flashbangs, til C4 og den høyst interessande eksplosiven som setter fyr på fienden. Det er godt mulig jeg er litt sadistisk nå, men det er alltid en fryd å sette fyr på en håndfull fiender på denne måten.

Grafikken og fysikken er meget fin. Miljøene, fiendene og våpnene er alle detaljerte, varierte og vellagde. Eksplosjoner har akkurat den innvirkningen på et menneskelig legeme man kunne forvente seg, og er alt i alt meget realistisk. Det finnes dessverre ingen ødeleggbare miljøer (bortsett fra å skyte gjennom ruter, sprenge bort en kontorstol og andre mindre fysikkprivilegier), og det er ikke mulig å skyte gjennom vegger. Spillet fryser også en del ganger, spesielt om man spiller på delt skjerm. Kvaliteten på grafikken blir også merkbart svakere når man spiller multiplayer.

Om du er ute etter en heftig, intens og likevel strategi-krevende spillopplevelse, er dette et veldig godt alternativ. Spillet er utvilsomt et av de beste fra 2006, og det ligger også et hestehode foran oppfølgeren. Det halter på noen punkter, men den helhetlige opplevelsen gjør dette til et spill de fleste bør ha i samlingen sin.

Pluss: God story-mode, enda bedre flespiller. Strømlinjeformet gameplay og smart kontrolleroppsett.
Minus: Bugs, Mexico-oppdraget, ikke så taktisk som jeg hadde håpet på.

Grafikk: 8
Gameplay: 9
Lyd: 8
Holdbarhet: 8

8/10