Assassin's Creed

Har utsatt denne anmeldelsen lenge, siden det er så mye å si om Assasins Creed mye bra, men også veldig mye "men...".

Historien tar plass i middelalderen, under det tredje korstog i det hellige land. Du spiller som Altair, ett medlem av Assasin-ordenen. Du går generelt stabby-stabby på det mesteren sier, og mer til, som skaffer Altair litt problemer. Men her er det en stor tvist nesten helt i begynnelsen av spillet som farger hele opplevelsen. Historien suger deg inn med konspirasjonsideer, og jeg digger den. Men den skinner mye mindre på andre gjennomføring og videre.

Målet i spillet er for det meste å samle nok informasjon til å prøve å ta livet av et utpekt mål. Men det er bare et par måter å samle denne informasjonen på, og det samme med hvordan du skaffer hjelp fra inbyggerne i verdenen. Det blir fort veldig kjedelig, til et punkt hvor du gir blanke i byens innbyggere og deres problemer, men bare gjør det som er nødvendig. Disse snikmordene er veldig morsomme, actionfylte og spennende, men det er alt for få av dem, rundt 9 i hele spillet.

Gameplayet er en miks av sniking og slåssing, men slåssingen er alt for enkel senere i spillet. Altair blir nemlig tidlig degradert, og får nye evner ettersom han får tilbake utstyret sitt fra mesteren. Ikke alt er like logisk her. Og når du lærer Counter-Attack, kan du egentlig slå en hel hær på egenhånd med litt timing og tålmodighet. All kamp og de fleste handlinger kontrolleres via enn eller maks to knapper brukt i tandem. Enkelt og intuitivt, men den lave vanskelighets graden gjør det for lett.

Snikingen er også veldig enkel, og vektlegges ikke nok, syns jeg. Altair går i en hvit drakt som gjør at du kan late som du er munk, for ikke å tiltrekke oppmerksomhet. Men da er du egentlig usynlig, som gjør at det føles litt teit. Du kan drepe en fyr, stå på liket hans, og aktivere forkledning ved å trykke A. Vips, helt uskyldig. Vaktene blir tilkalt, står der, ser seg forvirret rundt. Men nei, den tungt bevæpnede munken der kan jo ikke ha gjort det! Men du kan bli knuffet, og så fort håndfaltene dine ikke er i bønneposisjon, oppdaget!

Det er også noe som kalles sosial sniking i spillet. Altair tiltrekker seg lite oppmerksomhet hvis han går rolig gjennom mendgen, og han vil da snu seg unna folk. Litt mer mistenklig er det hvis du dytter folk litt rolig unna. Hvis du bestemmer deg for å jogge og holde B inne, vil du dytte folk agresivt, og de kan tryne. Da har som regel forkledning gått i dass.

Noe skal AC ha. Altair har bevegelser basert på free-running og klatring, og kan klatre på nesten alt i spillverdene som stikker ut mer en 5 cm fra en overflate. Så du kan klatre nesten overalt, løpe over hustak og lignende. Dette er skikkelig kult, og animasjonene er noe av det beste jeg har sett. Det kan bli noe bra jakter gjennom gatene og over hustakene fra vaktene i byen. Desverre er AIen korka, og greier du og komme deg ut av synet kan du gjemme deg i en høystakk eller sitte på en benk og se ned i bakken. All oppmerksomhet er da borte i løpet av ett par sekunder, og Altair er plutselig en mønsterborger.

Du spiller i tre byer og et slags ingenmannsland i mellom disse. Byene er best og fulet av detaljer. Ingenmannslandet er dritkjedelig, men heldigvis får du evnen til å warpe mellom byene etterhvert, så da spares du for det.

Det er mye mer å si om AC, små detaljer og feil, irritasjons momenter og gode øyeblikk, men som helhet er AIen varierende i kvalitet, grafikk og animasjon bra, og gameplayet veldig varierende, i tilleg til høy repetisjons faktor. Det er mye i spillet, og mye er bra. Men det er gjort mange dårlige design feil her som ødelegger litt av helheten, og spillet blir fort veldig repetivt.

Men en god spilloplevelse første gang. Slutten er åpen for en oppfølger, og jeg tror den har et stort potensial, hvis de tar litt av kritikken fra enern til følge.