Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Grand Theft Auto IV

Plattform: PS3, Xbox 360 (PC)
Sjanger: Action
Utvikler: Rockstar North
Utgiver: Take Two
Aldersgrense: 18 år
Testet versjon: PS3-versjonen

Grand Theft Auto er spillserien som på godt og vondt er en av markedets mest beryktede serier. Politikere hater den, spillere elsker den. Rockstar gjorde noe helt nytt med GTA spillene. De gav deg en hel verden, og slapp deg løs i den fri til å gjøre hva du måtte ønske.

De to første utgivelsene i serien ble aldri særlig godt mottat. Det endret seg med seriens tredje kapittel. I treeren var alt snudd opp ned. 2D var byttet ut til fordel for 3D og for første gang hadde et GTA-spill en ordentlig historie. Friheten kunne ikke sammenlignes med tidligere spill og Rockstar oppfant fenomenet som i dag er kjent som "Free-Roam". Det vil si en verden hvor du kan gjøre hva du vil. Du kan kjøre enhver bil du kan finne og du kan gå nesten hvor du vil. Det finnes ikke et individ i hele byen du ikke kan skyte eller lemleste med et balltre. Ingen rettningslinjer er lagt fra utviklerenes side. Dette var som sagt noe nytt blant datidens spill. Mange har prøvd å etterape Rockstar siden da, men ytterst få har klart å lage noe som i det hele tatt kan minne om et skikkelig free-roam spill.

Siden treeren har det kommet tallrike oppfølgere. Den fantastiske, 80-tallsinspirerte byen Vice City dannet grunnlag for Tommy Vercettis eventyr i oppfølgeren. San Andreas, med sine tre byer og veldige landskap var Carl Johnsons "nabolag" i den femte utgivelsen i serien. Deretter fulgte vi Tony Cipriani i Liberty City, fem år før treeren utspilte seg i samme by. Den nyeste utgivelsen, bortsett fra fireren, tok i bruk samme oppskrift som Liberty City Stories. Bortsett fra at mr. Cipriani og Liberty City var byttet ut med Vice City og Victor Vance.
Endelig har jeg kommet frem til GTA IV. Det nyeste og mest kritikerroste spillet i serien. Det er verdt å nevne at spillet holder hele 98 av 100 på Metacritic.com, men er jeg enig?

Historien i GTA IV er langt mer alvorlig og dyster enn i tidligere spill. Spillet starter ved at Nico Bellic, en øst-europeisk krigsveteran, stiger av av et lasteskip en mørk natt på Liberty Citys møkkete havn. Hans fetter, Roman, møter han med åpne armer og et stort smil. Roman, som lenge har sendt skrytebrev til Nico om sine flotte sportsbiler, damer og toppleiligheter, plasserer Nico i en lettere slitt taxi og tar han med hjem til leiligheten sin. Synet som møter Nico da han trer over dørterskelen er en leilighet mindre enn taxien de kom i og mer dritt og møkk enn nabolaget den ligger i. Damene finner man kun i bladene på senga og sportsbilene er sporløst forsvunnet. Det viser seg raskt at Roman er på kant med både den ene og den andre skyteglade gangsteren og det er nå opp til Nico å rydde opp.

De første ti timene er historien virkelig engasjerende og du kan aldri vite med sikkerhet hvordan tingene vil utvikle seg i neste oppdrag. Spillet skinte som bare det, men som med alt annet varte det ikke evig. Etter hvert dabbet historien av og ble med ett uengasjerende og repeterende. Den samme oppskriften ble gjenntatt i stort sett hvert eneste oppdrag. Kjør til A, drep B, drep CDE for å komme deg unna og kjør til slutt tilbake til A eller muligens det nye F. Det ble ganske enkelt kjedelig mot slutten av historien.

Grafikken i spillet er det faktisk fint lite å utsette på, med tanke på størrelsen på byen. Grafikken er en god del bedre enn i andre spill av samme type og jeg ville tro at den er så godt som optimalisert uten at det går ut over størrelsen på byen.
En av tingene GTA IV etterhvert har blitt kjent for er den ekstremt avanserte Ragdoll-fysikken. Den er noe av det beste som noensinne har blitt vist i et spill og alt beveger seg hundre prosent naturlig. Du får nesten dårlig samvittighet da du kliner uskyldige pensjonister og gravide kvinner utover panseret og det hele ser så, vel, bra ut. Det enorme arsenalet spillet tilbyr av biler og andre former for kjøretøy oppfører seg alle svært naturlig i motsetning til tidligere, da det å kjøre noe som helst var latterlig enkelt. Slik er det ikke lenger, men det gir da en desto større tilfredsstillende følelse å mestre kjøringen til det fulle.
Det eneste som ikke er særlig bra med fysikken er at Nico har en tendens til å tro at han kan fly hver gang du kjører rett inn i en eller annen form for hinder i stor fart. Enten det er en politibil eller en sementkant flakser han ut av frontruta og stopper ikke før han treffer noe. Han kan faktisk sprelle og sprette bortetter veien i flere hundre meter hvis intet befinner seg i hans vei. Dette blir for dumt, og det gir meg følelsen av at Rockstar ikke gadd å fikse på det, da umulig kunne ha vært til for mye bry å fikse på.

Gameplayet i spillet er ganske så bra. Det som imidlertid er ganske synd er at Rockstar har valgt å kutte bort nesten halvparten av alle våpnene vi kjenner og elsker fra tidligere spill. Du kan f.eks. bare glemme å rave rundt som en villmann med motorsag, og du kan ikke engang hogge dine fiender i småbiter med øks. Du har faktisk bare de standard skytevåpnene vi husker fra de første GTA spillene og dette er i mine øyne er relativt stort steg i feil retning. Som en følge av dette håpet jeg at neve-kampene hadde blitt drastisk forbedret fra tidligere spill hvor du for det meste bare kunne slå og sparke. Dette ble heldigvis oppfylt til en viss grad. Nico har visstnok lært seg en simplere form for kampsport da han kjempet i krigen og har derfor et par kjeveknusende krumspring på lager. Vår helt kan i motsetning til sine forgjengere også blokkere angrep og følge opp med flere spark-slag kombinasjoner for å nedlegge sine fiender.
Nico kan også gjøre alt av fysiske bevegelser som tidligere helter har kunnet. Det vil si ting som for eksempel å hoppe over høye gjerder eller å svømme.

Et av GTA fires klart sterkeste kort, og det kortet som sannsynligvis fører til fullt hus, er den ekstremt levende og virkelighetstro byen, Liberty City. Aldri før i et spill har en verden vært så mye som i nærheten av så levende som Rockstars lekeplass. Selve byen er den største byen i noe GTA i ren utstrekning, men er ikke like stort som hele San Andreas. I Liberty City får man virkelig følelsen av å være i en virkelig verden. Byens innbyggere er naturlige i sin oppførsel og det går aldri to helt like personer ved siden av hverandre slik som det kunne gjøre i tidligere spill. Samtlige individer som vandrer langs Liberty Cities søplete gater later til å ha sin egen personlighet. Dette er med på å gi spillet dybde og aspekter som flere TV-kanaler og et unikt internett skader ikke på førsteinntrykket for å si det sånn.
Noe jeg uten tvil kunne klart meg uten er alle vennene og kjærestene Nico skaffer seg langs historielinjen. Dette er selvfølgelig ment som et forsøk på å gjøre byen ytterligere virkelighetstro, men virket for meg mot sin mening. Innpåslitne venner ringer deg på de mest uaktuelle tidspunkt, ja, du er nå utrustet med en mobiltelefon, for å mase deg med på bowling, og dette blir etterhvert svært irriterende. Dette er bare småpirk, men det er der. Og det irriterer.

Jeg nevnte over Nicos mobiltelefon. Det er nemlig slik at du nå er utrustet med en mobil, noe som etterhvert blir så naturlig å bruke at du lurer på hvordan du klarte deg uten i tidligere spill. Via telefonen kan Nico kontakte enhver person han noensinne har fått nummeret til, han kan motta tekstmeldinger og du kan til og med ta bilder for deretter å sende dem til din tvilsomme arbeidsgiver. Dette er noe som aldri har falt meg inn at kunne fungere så godt, men Rockstar følger kjent stil og gir deg ting du egentlig ikke visste du ville ha.

Lyden i spillet følger den kjente GTA-tradisjonen med en hel haug forskjellige radiokanaler som fyller dine øreganger med alt fra opera til talk-show. Det er til og med norskprodusert musikk med i spillet. Stemmeskuespillet er som vanlig i toppklasse og Nico høres til enhver tid naturlig ut og følelsene hans kommer tydelig frem selv om han ikke sier rett ut hva han mener. Det høres virkelig ut som om du smadrer inn i lyktestopler og brannhydranter på ekte. Og gamle kvinners hysteriske hyl når du tilfeldigvis skyter dem i låret gir deg nesten frysninger.

Jeg nevnte tidligere hvordan historien etter hvert dabber av og dette har uten tvil innvirkning på spillets holdbarhet. Med sine 30-35 timer med gameplay er det langt over gjennomsnittlig lengde på spillet. Personlig brukte jeg 30 timer, men mot slutten hadde spillet litt problemer med å holde meg fastspent. Spillet har allikevel over middels holdbarhet grunnet online-mulighetene, men de velger jeg å ikke fokuserere på i denne anmeldelsen.

Alt i alt er dette uten tvil et av de bedre spillene på markedet i dag, og jeg anbefaler alle som har PS3 eller 360 å skaffe seg dette omgående dersom du er så uheldig at du ikke eier en kopi. Spillet havner på en solid åtter i min bok.

Pluss:
Utrolig levende by, god grafikk og fysikk, til dels god historie, stort utvalg av kjøretøy, fantastisk lyd.

Minus:
Til dels dårlig historie, irriterende venner, lite utvalg av våpen.

Grafikk: 9
Gameplay: 8
Lyd: 9
Holdbarhet: 8

Medlemsanmeldelser38
Samlet karakter: 8.8/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10