Splinter Cell: Chaos Theory

Da Splinter Cell kom i 2002 var det en revolusjon innen stealth spill, men nå, 3 år etter er Sam Fisher tilbake og har gjort det igjen: satt en ny standard for slike spill.

Året er 2007, noen koreanere har kidnappet en amerikansk data spesialist for å få han til å skaffe dem en type hemmelig informasjon, din jobb er å prøve å redde han og stoppe terroristene. Etter det bærer det ut på en båt og der må du stoppe deres leder, for du skjønner, alt her henger sammen, det er ikke som Pandora Tomorrow der det er en slags "rett frem" historie, her får du bruk for all informasjon i vært oppdrag, og det kan for noen bli litt vanskelig å henge med hvis du ikke følger med i vær samtale og mellomsekvens.

Selve historien er egentlig ganske enkel, jeg skal ikke spolere noe så jeg tar bare det grunnleggende, noen japanesere planlegger tredje verdenskrig ved å senke et amerikansk militærskip. Og da er det selvsagt Sam Fisher som blir sent for å ordne opp. Det er som vanelig mange spennende oppdrag i original Splinter Cell stil, du skal blant annet rane en bank i Panama uten å bli sett, snike deg rundt i din beste venns arbeidsplass i New York og gjøre krigen i Seoul (Nord Korea) litt bedre for alle. Det er både action og overraskelser i alle oppdragene (historisk sett).

Grafikkmessig er det et vidunder, alt er så utrolig detaljert og pent, alt fra vegger, fiender, vann, våpen og alt du ser nesten hele tiden, så Ubisoft fortjener en klapp på skulderen for godt arbeid!

Det som gjør at Chaos Theory til en revolusjon er alle de nye våpnene, bevegelsene og ting du kan gjøre. Du kan blant annet hacke datamaskiner, drukne folk i vannet, henge i taket og knekke fiendens nakke og så spillets nyeste og feteste våpen, nei ikke en bazooka, det er det alle super agenter bruker, nemlig en kniv! Med denne kan Sam bryte opp dører, kutte over ledninger eller stikke den i ryggen på noen "heldige". Og han har også fått montert en hagle på sitt SC-20K maskingevær, og den kan komme til nytte hvis du kommer i en nær skuddveksling med fiender.

Det som også er ganske bra er at du også kan spille co-op med noen andre, og der må man virkelig hjelpe hverandre hele tiden, kommer man til en høy vegg må den ene løfte den andre over, og på den måten slipper man tunge omveier. Der er det også to nye super agenter så det vil si at vi ikke for se Fisher i multiplayer.

For si noe kort om lyden er den ganske bra, alt fra den stille pistolen til den bråkete hagla, og som i alle Splinter Cell spill må det være bra med musikk, og det er her det scorer mest, vær gang det blir satt i gang en alarm kommer det sikkelig god rockemusikk, og når du kommer deg unna blir det normal stealth musikk.

Men det er en liten ting som irriterer meg, og det er ragdollen, det virker som de ikke har så mange knokler som oss, de bare faller når de dør. Når du legger fra deg et lik i et hjørne kan de for eksempel bøye seg så de sitter med hode mellom bena, nesten ut til tærne.

Så alt i alt er Splinter Cell: Chaos Theory en fantastisk god oppfølger til et av de beste spillene noensinne, det eneste "ille" som er merkbart er en overdreven ragdoll.

Antall spillere: 1-2

Grafikk: 9
Gameplay: 10
Lyd: 10
Holdbarhet: 9

Pluss: Fantastisk grafikk, mange nye og fete bevegelser og våpen, co-op

Minus: Ragdoll effekten

Beste øyeblikk: Når du føler deg skikkelig bad-ass når du sniker deg rundt i skyggene og dreper fiendene en etter en med din trofaste kniv.

Verste øyeblikk: Når du har plukket ut et mål og skal til å stikke kniven i ryggen hans, men når han helt tilfeldig snur seg og får øye på deg så det perfekte snikmord går rett i dass.

Min konklusjon: Nye vpen og bevegelser og litt andeledes kontroll gjør Chaos Theory til en helt ny snike opplevelse.

Samlet karakter: Sterk 9/10

Spillet er testet på Gamecube.