Super Mario Galaxy

Når jeg først så gameplay-videoer av Super Mario Galaxy ble jeg skeptisk til Nintendo's avgjørelse om å plassere handlingen i verdensrommet. Hvordan skulle spilleren kunne bevege seg oppned og utføre halsbrekkende hopp mellom undersiden av to planeter uten å miste kontrollen? Ville de overgå Super Mario 64, eller ville ende opp med et nytt Super Mario Sunshine? Skepsisen viste seg å være unødvendig, for Super Mario Galaxy endte opp som en redefinisjon av plattformsjangeren og er spillglede på høyeste nivå.

Spillet starter i The Mushroom Kingdom hvor de feirer Stjernefestivalen som finner sted vært århundre. Jeg snakker med et par Toads og begynner så å løpe langs veien og ser Prinsesse Peach's slott på åsen langt borte. Stjernebiter faller rundt Mario og lager beroligende lyder når de treffer bakken mens han løper og hopper mot slottet. Plutselig skjer det! Et flyvende skip kommer ned fra himmelen og skjærer ut jordflekken slottet står på. Lenker kastes ut av skipet og hekter seg fast i slottet og drar med seg hele sulamitten ut i rommet, med Mario på slep. Mario må igjen redde Peach fra Bowser, men denne gangen hele universet også. Han våkner på en liten planet hvor han møter på skapningene Lumas, og etter å ha lekt gjemsel med dem blir han introdusert for Rosalina. Hun er "moren" til disse Lumaene og eier observatoriet Mario bruker for å reise mellom forskjellige planeter. Rosalina bestemmer seg for å hjelpe Mario med å redde Peach, og dermed er det gjort klart for et galaktisk eventyr.

Historien i Super Mario Galaxy er den samme gamle regla; redd Peach fra Bowsers fangenskap. Ikke noe originalt, men det er heller ikke påkrevd i et plattform spill. God Natt-historien til Rosalina er et velkomment tilskudd og holder bedre kvalitet enn selve hovedhandlingen. Det tkreves et hjerte av stein for å ikke føle noe når man har låst opp alle kapitlene og leser den triste, men samtidig varme historien.

Grafikken i spillet er fargerik og lekker. Det beste på Wii så langt, og er god nok til å minst kunne vært et tidlig Xbox 360 spill. Dette er mest av alt på grunn av smart level design som gjør det til en fryd å spille gjennom vært nivå. Bakgrunnene er utrolig spesielle og et supert eksempel er Freeze Flame Galaxy, hvor nordlyset danser på himmelen. De fargesprakende omgivelsene er en grei avkobling fra de mørkere spillene det flommer over av på markedet i dag. Animasjoner på alle de bra designede karakterene og skapningene er så naturlige og glatte at man blir litt overrasket over fantasien og øyet for detaljer Shigeru Miyamoto og teamet hans har.

Spillet har et av de beste soundtrackene jeg noen gang har hørt i et spill. Alle de kjente og kjære sangene fra seriens 25 år er gjengitt for første gang i vakkert orkestersymfoni, noe som passer svært godt. Musikken er vanligvis det første man legger merke til når man inntar en planet. I Toy Time Galaxy når jeg hørte en velkjent Mario-låt i ny drakt gliste jeg fra øret til øret og skrudde opp volumet med en gang. De nye musikkstykkene er heller ikke så verst og passer godt inn i sine respektive omgivelser, og kommer helt sikkert til å få samme klassikerstemplet som de mer kjente låtene i spillet.

Gameplayet i spillet er i grunn det samme som i tidligere Mario-spill, men det hindrer ikke Nintendo i å lesse på med nye elementer. Det nye fokuset på tyngdekraft gir spillet nærmest en ny dimensjon med moro. Det er få unødvendige ting som er like morsomt som å teste ut tyngdekraften på hver miniplanet for å se hvor langt et hopp bærer deg. Draktene fra de gamle 2D-spillene er nok en gang med for å hjelpe Mario på sin ferd, nå i form av en biedrakt som ikke er alt for ulik den gamle vaskebjørn-drakten, en fjærdrakt som lar deg sprette skyhøyt, en spøkelsesdrakt som lar deg gå gjennom enkelte vegger, en isdrakt som gjør Mario i stand til å gå på vannet, og selvfølgelig den gode gamle ildkule-drakten som denne gangen har en tidsbegrensning. Kontrollene sitter perfekt fra første stund og føles aldri påklistret. Den tyr bare til bevegelsesfølsomheten i kontrolleren bare når det føles riktig. Den brukes faktisk ganske intuitivt og er morsomme å bruke. Det eneste jeg har noe å si på er det at spillet er alt for enkelt i motsetning til storebrødrene sine, med kun et par hederlige unntak som kometene det finnes en av på hver bane og som gir en ekstra utfordring for den som vil, også Time Trial banene hvor man må utføre en oppgave på urettferdig kort tid. Dette bringer meg til den andre tingen som spillet sliter med. Det er at kontrollene man må bruke på "undersiden" av en planet blir vanskelige når man har sånt tidspress på seg, og kameraføringen når man løper på den måten blir en liten smule irriterende. Disse feilene har ikke mye å si for spillopplevelsen i sin helhet, og er kanskje bare småpirk.

Alt i alt så er Super Mario Galaxy et vellykket forsøk på å ta tilbake plattformtronen og viser samtidig spillutviklere og spillere hva Wiien er kapabel til, og at man ikke trenger å bruke bevegelseskontrollene til alt i et spill bare fordi man kan.

Pluss: Nydelig musikk og grafikk, genialt og morsomt gameplay, ren spillglede, passer for alle, uslåelig spillopplevelse, ildkule-drakten.

Minus: Småfrustrerende kamera, litt enklere enn vi er vant til selv om spillet byr på flere gjennomganger, tidsbegrensning på ildkule-drakten.

Grafikk: 9
Lyd: 10
Gameplay:10
Holdbarhet: 9

Totalt: 10

PS! Dette er min første anmeldelse her på GR og jeg er åpen for konstruktiv kritikk!