Crash Bandicoot 3

Plattform: Playstation 1
Sjanger: Plattform
Aldersgrense: 3+
Utvikler: Naughty Dog
Utgiver: Sony Computer Entertainment Europe
Antall spillere: 1
Testtid: Altfor lenge

Crash Bandicoot 3: Warped! Bare jeg hører tittelen blir jeg i godt humør. Dette spillet er så godt som perfekt, og det er ikke uten grunn.

Skal først si litt om hvorfor jeg liker dette ti år gamle spillet fra Naughty Dog så godt som jeg faktisk gjør. En av grunnene er vel at dette var mitt aller første spill på min aller første konsoll, Playstation 1. Opp igjennom årene har jeg rundet spillet flere ganger, men topp score, som ligger på 105%, fikk jeg ikke før i år da jeg fant ut at maksgrensa slett ikke var på "bare" 100%. Men mye moro har jeg hatt, og for første gang jeg sette en forhåpentligvis godt begrunnet karakter.

Crash 3 er et plattformspill laget i 1998. Utviklerne Naughty Dog (nå mest kjent for Jak & Daxter-serien og Uncharted på Playstation-konsollene) hadde hatt stor suksess med de to foregående spillene i serien om bandicooten Crash. Hele spillet starter der Crash 2 slutter; den onde Dr. Cortex' romstasjon, kalt Cortex Vortex faller som en meteor mot planeten Crash og vennene hans bor på. Og Cortex Vortex treffer helt tilfeldig en slags bortgjemt grotte langt inne i jungelen, og ut svever Uka Uka. En ondsinnet heksedoktormaske, og sjefen til Cortex. Crash og vennene hans sitter og koser seg med jojoer og laptoper og aner fred og ingen fare, før de hører et stort smell fra jungelen. Aku Aku, en godhjertet heksedoktormaske, en av Crashs venner og tvillingbroren til Uka Uka blir skikkelig redd. Han hadde sperret Uka Uka inne for mange år siden, og håpet han aldri skulle slippe ut. Og det er her historien begynner.

Som sagt er dette et plattformspill. Mange har sammenliknet Crash med Super Mario, og da spesielt Super Mario 64, siden dette er et 3D-spill. Forskjellen mellom Mario og Crash er at i Mario så har du en mye friere verden enn i Crash, som er fryktelig lineært. Men det er sånn det skal være. I spillet så skal man hoppe inn i tidsportaler for å hente krystaller for å stoppe Cortex og de sleipe planene, og krystallene er plassert i alt fra fjerne Østen til forhistorisk dinosaurtid til andre verdenskrig, og lista bare fortsetter og fortsetter. Her har utviklerne lagt veldig mye vekt på variasjon, og lykkes i aller høyeste grad. Det nærmeste minuset jeg kommer er vel undervannsbanene. Det er vanskelig å styre Crash i undervannsdrakt, og unødvendig seigt.
Noe av det samme gjelder forøvrig med flyscenene fra andre verdenskrig. Det er faktisk ikke så lett å fly et lite fly som skal styrte slemmingens luftfly med tusen andre småfly som skyter mot deg i en helsikkes fart, og det er passe vanskelig å sikte. Kanskje vi bør være glade for at disse flyvebanene ikke kommer på banen før mot slutten av spillet?

Crash og søstera, Coco, er begge spillbare i dette spillet. I de tidligere spillene kune man bare styre Crash. Som Crash kan man hoppe og over dype groper, snurre i stykker kasser med tornadospinn og sklitakle padder og andre rustninger fra middelalderen. Dette fungerer veldig naturlig og det er ingen "seige" kontroller, unntatt de tidligere nevnte undervanns- og flydelene. I dette spillet må man taime bra og ofte. Her er det ikke som i en god del andre spill at du bare hopper én gang så er du over. Har du aldri spilt Crash Bandicoot på Playstation 1, og har tenkt til å gjøre det, må du forberede deg i å dette ned i hull, bli spist eller sprengt i filler ganske ofte. Det har hendt at jeg personlig har pælma kontrolleren i gulvet av frustrasjon fordi jeg ikke klarer "det ene hoppet der". Men jeg ga aldri opp. Det var vel sånn at "nå har jeg tapt søttenhundreogsnørrogførtisjuogenhalv gang, MEN jeg skal klare det, så jeg prøver igjen til krampa tar meg"-følelse.
Det er ikke bare å løpe, svømme og fly man kan gjøre i spillet. Husker første gang jeg prøvde motorsykkel i et billøp (!) mot store blå biler med feite Elvis'er (!!) i. Eller da jeg spilte som Coco og red på en tiger på den Kinesiske Mur, og skulle passe meg for diverse arbeidere. Man setter inn høygir med R1, og kontrolleren reagerer med én gang, så krasjer du borti en arbeider, eller en kinesisk drage er det din egen feil.

Et annet flott gameplayelement er etter hver fullførte bane, og du har fått tak i krystallen (er umulig å unngå den, uansett hvilken bane du spiller på) har du mulighet for å ta en time trial. Det vil si at du skal kjøre igjennom banen så fort som eff, og klarer du det får du en korsliknende skatt som hjelper deg med å åpne opp baner som er umulig ellers. Dette er vel helst ideelt etter at du har oppgradert til et par spesielle sko. Det har seg slik at etter hvert fullførte brett, med fem baner i hver, så møter du en boss. Det er til sammen fem bosser i spillet som du må beseire, og etter hver bosskamp får du en oppgradering av en av Crashs egenskaper. Det være seg alt fra kraftigere mageplask til bazooka som skyter wumpa-frukter (epler?). Du kan også skaffe en tredje edelsten, nemlig diamanter. Måten å få de vanligste på er å ødelegge alle kassene i en bane, men de må taes under samme gjennomgang av banen. Du må også bli kvitt TNT-kasser (dette er røde kasser som du hopper på, og får tre sekunder til å stikke av på. Snurring på disse er ikke anbefalt) og Nitro-kassene (de grønne kassene som eksploderer bare du er nær dem) for å få full uttelling.

Grafikken er selvsagt ikke i fra 2008, men i fra 1998, og det sier da seg selv at den ikke holder dagens standard. Men det gjør ingen ting, for man ser hva man driver med. Grafikken er fargerik og fin, og Crash sine forskjellige bevegelser og måter å dø på er i blant hysterisk morsomme (prøv å fall ned i et hull, for eksempel), og det er fine bakgrunner i de forskjellige banene, som i fremtidsbyen, hvor det er bygninger som rager høyt over bakken mens du prøver å unngå og falle ned fra det bygget du løper på.

Lyden er en klasse for seg, altså. Så godt som all musikk er fengende og setter seg på hjernen (på en positiv måte), og står i stil med området. Middelalderbanene har middelaldermusikk. 1001 Natt-stedene har arabisk musikk i bakgrunnen. Som en liten kuriositet heter komponisten Mutato Muzika.
Stemmeskuespillerne har gjort en eksepsjonelt god jobb i å gi sine stemmer til de forskjellige karakterene. Et eksempel er Dr. N. Gin: halvt maskin, halvt menneske, og med en ganske kul menneskelig robotstemme. Og lydeffektene er absolutt konge. Du bare vet at du er i middelalderen når de tapre ridderne prøver å løfte opp sverdet sitt, men mister det i bakken igjen med et lite "klink", eller laserstrålen som deler deg i to med et klassisk Star Wars-bzzz.

Som sagt tidligere i anmeldelsen så er det 105% i spillet. Du trenger "bare" 100 av dem for å få en alternativ slutt på spillet. Dette er en scene som er ganske komisk, men jeg anbefaler å se den første endingen før du kommer deg til 100%.
Men det stopper ikke der: leter du lenge nok, så finner du kanskje en demo av Spyro the Dragon, et annet kongebra plattformspill til Playstation 1!

Jeg mener altså at dette er et av de aller beste spillene som er produsert noen gang, er dette på min topp tre liste (en liste med The Legend of Zelda; Ocarina of Time og The Elder Scrolls IV: Oblivion). Og med 150+ med spill i huset tror jeg at jeg kan si jeg har et godt grunnlag for valget mitt. Og at det er så varierende kan man holde på ganske lenge. Jeg har holdt på i ti år.

Grafikk: 9/10
Lyd: 10/10
Gameplay: 9/10
Holdbarhet: 10/10

+:
Utrolig varierende. Pen grafikk og flott musikk. God humor, og ekstremt holdbart.

-:
Noen gameplayelementer som undervannsdelen og flydelen.

NB: Dette spillet ble, i likhet med de to første og racingspillet som kom året etter, utviklet av Naughty Dog for Playstation 1. Spillserien ble kjøpt opp, og siden har det gått regelrett til helvete med serien, for å si min mening. Hvis du faktsik liker de spillene bør du teste de fire første på Playstation 1.

PS: Dette er min aller første anmeldelse. Konstruktiv kritikk godtas. Støtende eller bare negative kommentarer rapporteres til moderator.