The Legend of Zelda: Phantom Hourglass

For første gang får vi et Zelda-spill på Nintendo's håndholdte pengemaskin, og for andre gang tar eventyret plass på det store havet. Synker eller flyter Link's siste eventyr? Jeg har testet The Legend of Zelda: Phantom Hourglass og har gitt min dom.

Phantom Hourglass er en direkte oppfølger til Wind Waker som kom til Gamecube i 2003. Link har nettopp reddet Tetra ut av klørne til Ganondorf, og har bestemt seg for å slå følge med henne og piratgjengen hennes og utforske de syv hav. En nydelig cel-shadet cut-scene ruller over skjermen. Tetra og mannskapet hennes er på jakt etter det sagnomsuste spøkelsesskipet som hjemsøker farvannene rundt de mange øyene i spillet. De roter seg inn i en tykk tåke hvor de støter på spøkelsesskipet. Tetra er fryktløs som vanlig og hopper om bord på skipet. I det neste øyeblikket hører Link og mannskapet henne hyle, og Link kaster seg over rekkverket på skipet for å redde henne. Link havner i vannet, driver vekk fra vennene sine, og skyller opp på en liten øy. Her møter han fèen Ciela, en gammel mann og den feige sjøfareren Linebeck som er tydelig inspirert av Captain Jack Sparrow. Ciela slår følge med Link, og Link slår følge med Linebeck for å redde Tetra nok en gang.

Spillet har en sterk historie som er i tradisjonell Zelda-stil, men samtidig er den krydret med interessante karakterer. Selv om vi har hørt fortellingen om en gutt som skal redde prinsessa før, så har den aldri blitt fortalt på helt samme måte. Dette kan være både bra og dårlig. Noen vil si at den ikke er i samme Zelda-ånd som er kjennetegnet til serien, mens noen vil si at den er frisk og en god avveksling fra andre spill i serien, men det må nesten prøves før man kan gjøre sin egen mening.

Grafikken i spillet er fantastisk bra til å være DS. Det er utrolig detaljert med kraftige farger og en særegen stil som gjør sitt for å gjøre verdenen levende. Det er de små detaljene som virkelig gjør inntrykk. Link sine mange ansiktsuttrykk, fotspor i sanden, spesialeffekter, animasjoner og lyssetting er noe av det som imponerer stort i Link's debut på Nintendo DS. Det eneste minuset må være at det er lite liv på enkelte øyer, samt litt stusselig design på et par fiender. Det kan se kornete ut på skjermbilder, men i bevegelse er det nydelig å se på.

Spillet har et pent lydspor som høres lekende ut hele veien, bortsett fra på dystre plasser hvor den blir mørkere og mer alvorlig, sånn som det skal være. Det er mange sanger hentet fra Wind Waker som passer like godt på havet her som på den gamle Gamecube'en. De nye sangene må jeg si er de som passer best ettersom det er laget fra grunnen av til områdene i spillet. Nivådesign og musikk utfyller på en måte hverandre. Det er et minus at høytalerne ikke er de beste, så det anbefales å spille med headset eller ørepropper. Det er blitt mindre variasjon i forskjellige lydeffekter, men det kan tilgis med tanke på arbeidet lagt inn i musikken, som er det man ender opp med å lytte mest til.

Gameplayet er også velutført. Alt i spillet styres på pekeskjermen, fra Link sine bevegelser til skribling på kart, og det funker like godt som man forventer. Link får stadig nye og spennende ting det er morsomt å prøve ut. Noen har funksjoner man ikke tenkte på en gang. Bumerangen styres ved å tegne en vei på skjermen som den følger, bombene kan man endelig kaste og treffe akkurat der man vil, sverdet svinger man ved å enkelt nok trykke på fienden, og for litt mer varierende sverdsving kan man prøve å trekke stylusen fort over skjermen i forskjellige vinkler i forhold til Link. Dette fører til bedre kontroll, og gjør det samtidig mulig med puzzles som aldri har blitt gjort tidligere. Phantom Hourglass har nemlig noen av de beste gåtene i serien, og noen er så geniale at man sitter i flere timer med den, men blir sjeldent irritert. Noen ganger når man løser en gåte tenker man "selvfølgelig!" og fortsetter videre mens man tenker på hvor smart den var. Mye av disse oppgavene handler om å skrive på kartet. Jeg tenkte først at det kom til å bli en liten plass hvor jeg ble å skrive uviktige ting, men den brukes ganske hyppig gjennom hele eventyret. Det er mye av det samme i dette spillet også. Link må fortsatt starte med å besøke tre elementtempler for å samle sammen gjenstander med en magisk kraft, og deretter skjer det en plottwist som tvinger deg til å besøke nye templer på jakt etter enda flere gjenstander. Selv om dette høres repetitivt ut så føles det aldri sånn. Tempeldesignet og bosskampene er utrolig gjennomtenkt hele veien og fører aldri med seg noen følelser av repetisjon. Hovedtemplet i spillet er dog en litt annen opplevelse. Dit må du returnere flere ganger for å skaffe forskjellige sjøkart og lignende, og atmosfæren der er giftig. Derfor trenger Link "Phantom Hourglass" fordi det gir ham en begrenset periode han kan være utsatt for lufta i templet, før den må fylles opp igjen ved kontakt med sollys. Timeglasset får mer sand etter en bosskamp og fra skattekister på havbunnen. Et par ting som trekker ned er mye backtracking tilbake til hovedtemplet, og lengden på spillet. Det er heller ikke det aller lengste spillet og kan fullføres på ti timers merket. Lite Side Quests gjør ikke holdbarheten noe bedre, heller.

The Legend of Zelda: Phantom Hourglass er et pent tilskudd i Zelda-serien og puster nytt liv i en serie som begynte å bli rutinepreget. Det kunne vært litt lengre, men det er morsomt så lenge det varer. Et sikkert kjøp for alle DS eiere.

Pluss: Pen grafikk, god lyd, kjempeinnovativt og morsomt gameplay, supre puzzles, kontrollen, historien, Zelda på DS.

Minus: For kort, få Side Quests, litt backtracking, alt for lett.

Grafikk: 9
Lyd: 8
Gameplay: 10
Holdbarhet: 7

Totalt: 8