Super Smash Bros. Brawl

Dette spillet ventet opptil flere fankretser på. Det er fordi så mange spill er representert, fra de som er så kjente at du har hørt om dem så lenge du ikke er døvblind (og vegetativ m.m) som Mario og Sonic, til forholdsvis ukjente serier som Mother/Earthbound. Ja, det er et galleri fullt av minner og flashbacks til klassiske utgivelser langt tilbake. Å, også er Solid Snake og Sonic med også da, fra andre spillgiganter. Ja, det er nok å mimre over her i dette spillet, men unnskyld meg, det er en ting å gjøre her: Nemlig å dele ut deng!

Ja, dette er jo et fightingspill. Ålreit, et originalt et med helt unik spillmotor og mål i kapene - å slenge de andre ut av banen og ned i avgrunnen. Høres kanskje enkelt ut, men når du kommer inn i det vil du klikke på Wii-moten flere ganger om dagen, slå av, surmule og deretter gi opp for abstinensene. Det er definisjonen på enkelt å lære, vanskelig å mestre.

Grafisk sett er det en fest for de fleste karakterene, som mange er første gang i slike nydelig CGI grafikk. Det er nok av stunder der du bare sitter og ser på det som skjer, før du innser at du må slå noen med et sverd eller skyte en laser. Lucas og Ness er to eksempler, som lyser av tegneserieglød, mens en viss unlockables pels er aldri blitt sett - før nå. Bare ikke zoom helt innpå, siden da kan det sees litt... ja, snålt ut. Men utenom det er det langt mer enn "funksjonelt"

Gameplayet er utrolig enkelt, men ufattelig dypt, om man bare hengir seg til det. Det helt grunnleggende er at jo mer skade du har, jo lengre flyr du av sted. Enkelt og greti! Med 0% skade flyr du gjerne bare en meter, men kryper den over 100 % (ja, de sier % selv om det er over 100) vil du mest sannsynlig ta en flytur om du blir truffet av en solid smell. Ja, da kan man vel bare se på sin undergang. Nei! Her er det første som gjør det vanskelig. Du kan hoppe i luften og styre, noen kan til og med flakse med vingene sine noen ganger. Eller bruke en gripekrok m.m. Om motstanderen er bestemt kan du se frem til irritasjon av den tilfredsstillende typen. Det er ganske enkelt genialt.

Lyden er et kapittel for seg selv. Det er mange gamle og nye spillåter her, alt fra Mario Kart til MGS4 er representert her, og effektene er også utmerkede, med distinkte lyder fra alle karakterene, og ingenting føles feil. Nok om det egentlig.

Hvor lenge kan man spille dette spillet? Vel, har du venner som bor under Wii-en din, er svaret forever. Alene derimot, er det en heller ... laber affære. Nei, det er gøy men ikke så utrolig som med andre. Det er en story-mode med. "Subspace Emissary". Der får man en historie om roboter, store vortexer og mye mer. Du møter også en del spesielle bosser, som jeg ikke vil røpe. Men du har nok sett dem før, og de er som oftest valgt på grunn av størrelsen. Mellomsekvensene er humoristiske, som når Diddy Kong drar med seg Fox Mc.Cloud ned til en innsjø, bare for å bli overfalt av en diger Pokemon-drage. Uttrykk, kroppsspråk og alt er utrolig bra. Det er også her du unlocker en del figurer og brett.

Onlinedelen derimot... vel, om jeg har sagt at PBR's onlinedel er dårlig, så slå meg med en pinne. Dette er et fightingspill. Altså, lag = døden. Om du finner et lagfritt spill, er det ganske gøy, men "lobbyene" og det hele er bare slengt inn i hui og hast for å kunne klistre et ekstra klistremerke på coveret, som sier "Online!!!1!". Men uansett, dette spillet er laget for å spilles med folk man sitter ved siden av. Eller nærmere sagt står, siden man blir fort revet med.

Som oppsumering sier jeg bare dette:
Dette spillet MÅ du ha, dersom du har hjulpet Nintendo ved å kjøpe en Wii. Det er deres måte å takke oss alle på, og det er bare å bøye seg, og velge sin fighter.

Klar 10er.

(Bare ikke bli en tourneyfag - man KAN bruke andre enn Fox på Final Destination. Faktisk. OH WoW overraskelse)

Bilde: Covershots er kjedelige. Jeg ... vel fant noe litt ._. originalt? um.. ja. ja også ser man VFX'ene i spillet da