Sonic and the Secret Rings

I en utrolig fart løper det blå pinnsvinet jeg husker fra min barndom. De Arabiske historiene fra 1001 natt er i ferd med å forsvinne, og bare Sonic kan redde dem fra den onde Erazor Djinn.

Sonic er nok en gang på farten, men klarer han å holde tempo, eller vil dette være enda en flopp fra SEGA sin side? Jeg vokste opp med Sonic, og har derfor alltid hatt et håp om at det neste spillet blir det som trekker min gamle helt opp fra søla. Det neste spillet. Tritt og ofte har jeg blitt skuffet, men dette spillet er annerledes. Dette spillet leverer faktisk!

Spillet begynner med at en ånd i en ring (Hva ellers?) kommer til Sonic og forklarer ham at verdenen hun lever i, de Arabiske historiene fra 1001 natt er i ferd med å hviskes ut. Den onde Erazor Djinn står bak, og en profeti forteller at bare det legendariske blå pinnsvinet, kan stoppe ham og bringe tilbake historiene. Sonic tenker seg om et øyeblikk, før han svarer smørblid som alltid, at han kjedet seg litt, så han er med! Ånden Sharha teleporterer ham til hennes verden. Inn i historieboken med historiene fra 1001 natt. Eventyret er i gang!

Det første som slo meg var hvordan spillet fortelles! Du har Cutscenes som man kjenner fra andre spill, men disse er som en slags tegneserie. Alt som skjer i disse cutscenesene er tegnet eller malt, og har en vakker sepiatone over seg. Som å lese fra en gammel bok hvor fargen har slitt med tiden! Under disse cutscenesene har du voiceactingen. Den er ganske bra faktisk, men bare for moro skyld byttet jeg over til Japansk. Jeg fant ut at det var bedre, selv om Sonic gjør småflaue forsøk på å snakke Engelsk. Når han sier "No problem" kan man helt klart høre at selv en stakkars gamling som har bodd på Toten hele livet har bedre utale (de fra Toten skal ignorere et det står Toten, og late som om det står for eksempel Geilo) enn Sonic har. Dette er så klart bare slik det er, for det er ingen hemmelighet at Japanere ikke er verdensmestere i Engelsk.

Når du spiller, vil du legge merke til at du ikke styrer med nunchuck og wii-mote, men bare med wii-moten. Du holder den på siden hvor du trykker 2 for å hoppe, og 1 for å bremse. Litt ute i spillet vil du også kunne manipulere tiden ved opp eller ned på D-paden. Det er de eneste knappene du bruker, for dette spillet er ikke som spill flest. Sonic løper hele tiden framover, og din eneste jobb er å styre ham sidelengs eller bakover. Dette gjør du ved å vri på wii-moten til sidene eller bakover. For å angripe en fiende må du hoppe opp i luften, og riste på wii-moten. Da vil Sonic fly fram og knuse fienden, og om det er flere fiender innen rekkevidde kan du lenke sammen mange slike angrep for å komme deg over en avgrunn for eksempel. Dette høres neppe noe gøy ut, men helt ærlig, så er det faktisk det. I alle fall til en viss grad. Det er ufattelig frustrerende å stå for nær en fiende når du hopper for å angripe, og Sonic går fram uansett. Vanligvis ender det med at du selv tar skade. En annen ting som er frustrerende er når du løper for langt, for da må du vippe wii-moten bakover mot deg for at han skal rygge, men denne fungerer heller dårlig. Kameraet snur seg heller ikke i din favør når du rygger, så du aner ikke hvor du går henne.

Når du grinder på et gjerde eller noe slikt, vil du ikke kunne bruke hoppeknappen for å hoppe unna visse farer, men du må vippe wii-moten hardt mot siden du vil. Dette fikk jeg ingen instruksjoner på, så det tok meg en god stund før jeg fant ut. Den fungerer også rimelig dårlig, men alt dette er egentlig tilvenningssaker. I begynnelsen går alt mye tregere nettopp fordi du skal venne deg til kontrollene. Så snart de sitter i fingrene dine (og håndleddene), vil ting bli lettere. Du vil fortsatt gjøre feil siden du aldri blir vant til at Sonic løper hele tiden, men de vil ikke komme like ofte. Det er da spillet virkelig viser sin sanne styrke! Det er morsomt å spille da, og jeg ser en god del glimt fra Sonic i sine gode gamle dager. Det gleder en fan som meg.

En ting som aldri sluttet å plage meg, var de gangene kameraet gikk over i 2D, for da ble kontrollene helt feil. Du styrer fram og tilbake ved å styre wii-moten til sidene, men jeg klarte aldri å venne meg til verken det eller å rygge i 2D. om jeg tar wii-moten sidelengs forventet jeg at han skulle rygge, men om jeg tok den bak, forventet jeg at han skulle skifte "fil" å springe i. Dette drepte meg ofte, og skapte derfor mye frustrasjon.

Grafikken er vakker, og det er utrolig nydelig å se solnedgangen speile seg i vannet fra den lille oasen i det du løper forbi. Sonic har også vakre og flytende animasjoner, men av og til har han ikke munn. Den er rett og slett ikke der. Dette er småspikk, men det kan være litt irriterende når han snakker. Det er også noen lavoppløste teksturer som kan ødelegge litt, men det er heldigvis ikke så mange.

Grafikken i cutscenesene nevnte jeg ovenfor, men du kan helt klart se at noen helt klart har jobbet for å få dem til å se så bra ut som de gjør! Ingen av karakterene er stive som en stokk, og ingen ganger plaget kameraet meg. Bortsett fra når jeg rygget, og det gikk over i 2D.

Lyden er fantastisk, og både på Engelsk og Japansk hadde hver og en karakter en veldig behagelig stemme. Voiceactingen var helt klart av høyere standard, og dette gledet meg også. Musikken er klassisk for Sonic. Rock setter stemningen ganske godt når du tar en mektig boss eller bare skal løpe fort mens du trosser farer. Lydeffektene er klassiske, og jeg elsker den utrolig herlige "dul-ling" lyden som kommer når du plukker opp en ring. Themesangen har vært så heldig at den nådde soundtracket til Super Smash Bros. Brawl. Det blir dessverre litt irriterende når Sonic og Sharha gjentar det de sier hver gang du dør før de sa noe. Dette blir fort irriterende når du har dødd for fjerde gang og er klar til å pælme wii-moten i TV-en, ofte på grunn av kontrollen! Hvor vanskelig er det å programmere spillet slik at Sonic løper med nunchuchen? Greit nok at de er innovative, men de må jo prøve spillet og teste om kontrollen er bra før de legger det ut for salg!

Historien er en av de sjeldne som jeg kan tro på, og den innebærer ikke dr. Eggman og "The Chaos emeralds" dette er et fint avbrekk selv om jeg ikke har et stort problem med de klassiske. Du får syv verdener å utforske, og disse må du gjøre forskjellige oppdrag på. Det kan være alt fra å ikke ta skade, til kappløp. Disse fungerer også veldig bra, men jeg føler at det ble litt tilfeldig når en Cutscene dukket opp rett etter et uviktig oppdrag. Etter en stund med spilling vil du gå opp et level, og når du levler vil man lære seg nye skills. Du velger selv hvilke du skal bruke, enten det er hvor fort du når toppfart, eller hvor kraftige angrepene dine er.
Etter hvert oppdrag får du litt erfaringspoeng, og basert på hvor flink du var på banen, vil disse erfaringspoengene bli multiplisert med alt fra 1.0 til 2.0. Dette systemet fungerer veldig godt, men det tar litt tid å tenke igjennom hvilke egenskaper du vil bruke. Med andre ord; tempoet mellom oppdragene og i oppdragene er så spredt at det ødelegger litt. Ikke mye, men fortsatt litt.

Holdbarheten er utrolig nok veldig høy, og med mer enn hundre forskjellige oppdrag, vil det ta deg en stund før du er ferdig. Om du liker å få topprank på alt, må du belage deg på å måtte bruke mer enn 50 timer på dette sjarmerende spillet. Når du er ferdig, kommer du sikkert til å spille igjennom det på nytt et par ganger før du går lei. Det er utrolig sjarmerende, og du vil finne en del glimt fra de gamle klassikerne på SEGA GENESIS. Fantastisk underholdning og en fin oppvarming til oppfølgeren Sonic and the Black Knight som kommer nå i 2009.

Grafikk: 8/10
Lyd: 9/10
Gameplay: 7/10
Holdbarhet: 8/10

Pluss: Geniale baner, mange oppdrag og god Voiceacting.

Minus: Håpløs kontroll til tider.

Det er et ordtak som sier at en tønne ikke kan romme mer vann enn den korteste planken. Sonic and the Secret Rings får en sterk 7/10 hos meg.

Må si det er vanskelig å skrive på en inspirerende måte når du skriver i Word, og ikke direkte inn på GameReactors side.