Prince of Persia

Den klassiske kampen mellom det gode og det onde er brukt uendelige ganger og er også her historien som driver deg fram, som en litt møkkete men akk så sprek fyr i en verden som ondskapen har fått klørne i.

Fyren du spiller snubler bokstavelig talt faktisk rett opp i dramaet hvor den onde guden Ahriman driver å prøve å komme seg ut fra fengselet som har holdt han innesperret i 1000 år.
En jente, Elika prøver å stoppe han på egen hånd og når hun møter vår helt på en litt uortodoks måte velger han selvfølgelig å hjelpe. Med litt motstand fra Elika som aller helst vil klare dette alene.

Fyren er ingen tvil litt svak for damer og lar seg lett lure inn i strevet med å stoppe verdens undergang. For selv om Ahriman ikke er helt løs har han fått tak på hele verden og den er mørk og guffen med ekle ting som må vekk. Her kommer Elika's rolle inn. Jenta har magiske evner og kan helberede områdene om hun kommer seg til visse steder i området rundt. Din rolle er å få henne dit, ved å løpe langs vegger, tak og slenge deg fra påle til påle uten å bli slukt opp av alt mørke gugga som flyter overalt.
Man skulle jo tro jenta skulle være helt total hjelpeløs men saken er at Elika så appsolutt ikke er hjelpeløs. Jenta er like fryktløs og atletisk som vår helt og henger med hele tiden.
Av og til kommer du ikke lenger uten hennes hjelp, og etterhvert utvikler det seg et bånd mellom dem. De trenger hverandre for å redde verden.

Hovedsaken er i allefall den: Du velger et område og prøver å komme deg til stedet hvor Elika kan helberede området. Turen går langs vegger og tak siden områdene du beveger deg i er temmelig ødelagte etter Ahrimans og tidens tanns herjinger.

Av og til må du sloss mot diverse skapninger som dukker opp ved hvert helberedningspunkt. Slossingen i dette spillet er mer bossrelatert enn hack-and-slashrelatert. Du møter få vesner å sloss mot, men i stedet for å drepe mange, møter du dem flere ganger hvor de utvikler seg og blir sterkere for hver gang.
Jeg synes dette gir et deilig avbrekk i mellom all hoppingen og springingen. Det er godt å få sloss litt og bryne seg på andre ting inn imellom.
Etter helberedelsen forvandler verden seg til et lyst og trivelig sted og en ny oppgave dukker opp. Nå skal du samle lysfrø for å få åpne opp magier som Elika kan bruke for å komme deg til områder hvor du trenger spesielle evner for å komme deg til.

Prince of Persia 4 er i mine øyne noe av det beste ute akkurat nå. Jeg er totalt hekta og grunnen til det er historien...eller rett og slett måten historien blir fortalt på. I stedenfor å bli påtvunget masse unødvendige videosekvenser..ikke misforstå, de er der men bare ikke så mange. Her kan du velge selv når du vil ha mer historieinnføring ved å trykke på skravle-med-Elika-knappen. Historien blir fortalt med en lun humor som gjør at jeg hele tiden sitter og småhumrer for meg selv. Enkelte ganger ler jeg så tårene spruter faktisk, og Prince of Persia klarer å forføre meg slik at jeg blir hekta.

Grafikken er pen. Nå er jo hele spillet utført i tegnet stil, men måten alt er tegnet på gjør at du gjerne stopper opp og ser deg rundt bare for å nyte utsikten som tar pusten av deg. Spillet er vakkert og det er tegnet på en måte som gjør at det minner meg om voksen anime isteden for søte tegnefilmer. Likte du grafikken til Okami liker du også denne grafikken.

Lydbildet er i tillegg også fantastisk. Musikken treffer midt i hjerterota. Lyder gjør at du føler ubehag når du beveger deg i den mørke og kaoslignende verden, mens musikken og lyden etter helberedelsen gjør at du puster lettet ut og føler at verden er på ny ufarlig.
Stemmeskuespillet er helt utmerket. Jeg lar meg sjarmere av Prinsen og Elika. Etterhvert føler jeg et riktig opprinnelig kameratskap til dem.

Prince of Persia er blitt en av mine favoritter men det er en del skår i gleden som bør nevnes:

* Spillet er kort. Ikke like kort som det orginale spillet som bare varte 1 time. Men du kan runde det på under 12 timer om du er rask. Regn med 16 timer på første gjennomkjøring.

* Prince of Persia er enkelt. Ikke det at enkelt bestandig betyr at det er dårlig. Super Mario Galaxy er enkelt men er et meget bra spill.
Elika hjelper deg hele tiden slik at skulle du hoppe utfor et stup drar jenta deg opp i trygghet igjen. Skulle du gjøre en fatal bommert i en slosskamp kommer hun i bildet og redder deg slik at du vil aldri se en game over-skjerm i hele spillet.
Dette betyr ikke bare blomster og kos må du tro. Har du banket bossen litt før Elika hopper inn kan du bare frustrert se på at livsmåleren går opp til max igjen bare fordi du trykket på feil knapp.

Men spillet er ikke veldig frustrerende og du møter aldri veggen. Det er rett og slett utrolig befriende å spille et spill som bare er fantastisk morsom uten å bli forbannet forsi du ikke skjønner hva du skal gjøre for å komme videre.

* Spillekontrollen sitter ikke helt som støpt. Dette kan føre til en del uventede sprang av Prinsen og en del unødvendige reddninger av Elika. Siden man stort sett bruker knapper som utfører en action for deg, det vil si trykk X for å løpe langs vegger og X en gang til for å hoppe av mens du ikke trenger å styre i det hele tatt,skulle man ønske at når man må styre prinsen at den satt litt bedre. Kan virke litt irriterende en stund, men etterhvert blir man vant med uvanene og lærer seg å styre med dem.

* Innimellom hakker det. Spillet har enkelte områder der det hakker mens du spiller. Ikke mer enn at du bemerker det mens du spiller og aldri mer enn at du bare sukker litt akkurat da siden den perfekte spillfølelsen ble litt ødelagt.

Anbefales på det sterkeste. Et fantastisk morsomt eventyr med mye lun humor og en god del ting å gjøre.