Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Grand Theft Auto: Vice City

GTA: Vice City er et spill som blander motorsagmassakre og skyteglade dophuer med pastellfargede søplekasser og struttende silikonbryster. Kan man gjøre annet enn å rope "Halleluja" og plante baken i sofaen med håndkontrollen godt fastlimt mellom svette nerdefingre?

Da GTA III ble lansert verden over, var mange skråsikre på at dette umulig kunne bli overgått. Dermed gjorde Vice City et forsøk på å fylle et par virkelig vide bukser, men klarer det å holde seg unna beltet? Ikke bare fyller det buksene helt ut, revnen i baken er et faktum! Ikke det at Vice City er et fleskete spill... Vel, du skjønner hva jeg mener.

Alt etter den første timen med dette spillet har du opplevd flere heftige biljakter, nervepirrende skuddvekslinger og tvilsomme karakterer enn man gjør gjennom hele andre spill. Man ser tydelig at spillet har latt seg inspirere av Tony Montanas bastialske eventyr i Miami, både på byen, historien og karakterene. For historiemessig slår spillet hardere fra seg enn man kanskje skulle tro, selv om det er avbildet tøffe eksplosjoner på coveret.

Som nevnt har Montanas arrete tryne tydelig hengt sentralt på Rockstars tankekart under utviklingen. Historiemessig omhandler det nemlig en protagonist med "more balls than brains" og et tydelig begjær for penger. Tidlig i spillet sendes tøffingen Tommy Vercetti til Vice City av sitt gamle overhode for å dra i havn en saftig dophandel. Selvsagt går ikke dette helt etter planen, og Tommy ender opp med å kjøre for livet. Uten penger, uten kokain. Setback. En lettere irritert sjef banner i vei på telefonen, og med ett står Tommy ovenfor hele Vice City i jakten på den dristige slyngelen som robbet han.

Denne gangen serveres vi også et langt mer fargerikt persongalleri enn tidligere. Ikke bare er protagonisten mer gjennomført og troverdig, (ja, denne gangen er han utstyrt med sin helt egne stemme, som imidlertid leveres av Ray Liotta) men de morderiske galningene man støter på i løpet av sitt tropiske eventyr er noe for seg selv. Mange av dem er også basert på virkelige personer. Vi har jo for eksempel en filmskaper (pornografi, hva ellers?), som minner bemerkelsesverdig mye om vår egen Steven Spielberg. I tillegg har vi en skruppelløs narkobaron med et frodig ordforråd som kanskje kan forveksles med den kjente forbryteren Pablo Escobar. På toppen av kransekaken finner vi ei pornostjerne med bryster på størrelse med middels store lastebiler, som spilles av den ekte pornostjernen Jenna Jameson. Det er tydelig at det ikke er spart på utgiftene under utviklingen.

Også omgivelsene viser klare likheter med åttitallets Miami. Åttitallets Vice City preges av fargene rosa, pastell og fiolett, noe som skaper en helt egen stemning. Disse feminine fargene bare bidrar til spillets maskuline preg, noe som kanskje høres bakvendt ut med en gang. I Vice City er det få ting som er mer mandig enn rosa! Denne gangen er også selve byen brukt på en langt mer tilfredsstillende måte. Man kan faktisk gjøre noe så unaturlig som å gå inn i bygninger! Og ennå verre - man kan kjøpe dem! For i Vice City kan man bygge sitt eget imperium, kriminelle selvsagt, og tjene store penger på illegale virksomheter med uskyldige pensjonister bak skranken.

Det er ikke bare bygningene som har fått en overhaling fra de forrige spillene. Også livet på gata er mer troverdig enn tidligere. Nei, jeg sikter ikke til rotter, men menneskene. Man kan støte på lettkledde damer på rulleskøyter, eller krokete oldinger i golfbukser. Og selvsagt alt imellom. Rockstar har også spilt inn mer enn 8000 ulike kommentarer som folk slenger etter deg. Det kan være alt ifra spydige bemerkninger om klærne dine, til naturlige konversasjoner seg imellom. Eller til og med gurglelyder. Hva du må gjøre for å få frem de gurglelydene går vi ikke inn på...

Selve gameplayet i spillet er blant de mest varierte jeg noensinne har sett i et spill av denne typen. Man er fri til å gjøre hva man måtte ønske i den vakre byen, og det innebærer så mangt. Man kan kjøre illegale gateløp om man finner det appellerende. Man kan rane butikker, gjøre småoppdrag, skape offentlig rabalder, yppe seg med militæret, stjele biler mot betaling, redde døende mennesker med ambulanse, være leiemorder, kjøre folk i taxi eller fakke dine medkriminelle med politibiler. Kort sagt kan man velge og vrake. Også selve hovedoppdragene er utformet på en svært variert og underholdene måte. Man kan gjøre oppdrag for et utvalg arbeidsgivere til enhver tid, som kan gå ut på å stjele raske sigarettbåter eller rane banker. Det er deilig å spille et spill av denne typen med skikkelig varierte oppdrag, noe som kanskje ikke alltid var tilstedeværende i forgjengeren.

Men gameplayet har også sine svakheter. Det kan ofte være mer enn bare frustrerende at Tommy ikke gjør annet enn å sprelle ukontrollert og gurgle litt når man er uheldig og blir våt på tærne. En skikkelig mafiatøffing som egenhendig utsletter alle i sin vei kan ikke svømme, sier du? Han kan heller ikke klatre over hindringer høyere enn halvmeteren, noe som like ofte er ytterst irriterende. Det er ikke særlig morsomt å støte på en meterhøy mur med halve byens politistyrker i hælene med andre ord. I alle fall ikke om man lot våpnene ligge igjen på kjøkkenbordet. Det er også veldig begrensede muligheter man har når det kommer til nærkamp. Man har vel egentlig bare mulighet til å slå slapt rett frem, gi et velplassert kne eller skalle dem ned. Ikke noen heftige comboer som får selv Jet Li til å måpe her nei. Det er Tommy for tøff til.

Det er også vektlagt at man skal kunne gjøre alt det nevnt ovenfor med mange forskjellige "hjelpemidler". Man serveres nemlig et rikt våpenarsenal, med alt ifra skrutrekkere og samuraisverd til bazookaer og snikskytterrifler implementert. Disse kan brukes på svært tilfredsstillende måter, akkurat som spillets kjøretøyer. For også der er utvalget rikt. Vil du fly inn over fiendens territorium, komme brasende i en stridsvogn, stige rolig og behagelig ut av en taxi eller komme hoppende over gjerdet på en chopper? Valget er ditt.

I dag er GTA-serien kjent for å være lydmessig enestående, og Vice City er intet unntak. Man har et utvalg radiostasjoner til disposisjon med ett man plasserer tøffing-baken sin i et kjøretøy, som spyr ut alt ifra hysteriske talkshows til adrenalinfylt hardrock. Det er lite som er like artig som en skikkelig operaduett på vei til et snikmord. Som nevnt finner man også en stjernespekket rolleliste når det kommer til stemmeskuespill, med navn som Ray Liotta, Jenna Jameson, Gary Busey, Luis Guzman og Danny Trejo sentralt. Det er ikke nok at de alle er verdenskjente, men alle leverer prestasjoner som går inn blant de beste jeg noensinne har sett, eller hørt, i et spill. Spesielt Ray Liotta er strålende som hovedpersonen når han irriterer seg over de kokainsniffende idiotene han plutselig omgås.

Grafisk står kanskje ikke spillet ut som merkverdig pent i forhold til dagens spill, men da det kom ut var mr. Vercetti penere enn de fleste andre spillkarakterer. Som nevnt har spillet en litt feminin fargepalett, som bidrar til den spesielle atmosfæren i spillet. Bygninger og biler er pene og se på, men det svakeste punktet rent grafisk er nok ansiktsanimasjonene til karakterene, og hendene. De ser ikke særlig naturlige ut i ansiktet, og man kan ikke akkurat beskylde Candy Suxx (Jenna Jameson) for å ha særlig mange ansiktsuttrykk. Det er vel i grunn bare den trofaste trutmunnen det.

Fysikken i spillet er også svært bra, spillets alder tatt under betraktning. Biler og andre kjøretøy oppfører seg troverdig, og man kan faktisk kjenne en markant forskjell på bilenes kjøregenskaper alt etter hva slags underlag man skrenser etter en taxisjåfør som irriterte deg på. Når det regner må man holde tunga rett i munnen når man sladder rundt vettskremte bimboer, eller hopper over nyåpnede pølseboder.

På grunn av den åpne verdenen med så inni granskauen mye å gjøre i, er det naturligvis også en formidabel holdbarhet. Man kan bosette seg i Vice City i hundrevis av timer uten å gå lei, noe i alle fall denne karen gjorde. Selv når man har gjort alt som kan oppspores av oppdrag, gjort alle stunt-jumps, funnet alle hidden-packagene, ranet alle butikker og kjøpt alle bygninger og bedrifter er det ting å gjøre. Du kan ganske enkelt bare skyte en politimann, stjele en bil og prøve å komme seg unna. Man kan ha utallige timer moro bare ved å ha politiet på nakken.

Men selv ikke dette spillet er mangelfritt. Det mest irriterende man trolig vil komme over i løpet av sine utallige timer foran skjermen er uakseptabelt lange loadetider. Dette gjelder spesielt PS2-versjonen, og når spillet laster inn de tyngste partiene kan man nesten høre maskinen hoste i protest. Noen ganger går det faktisk så langt at man tror at hele spillet har hengt seg opp, og dette er noe uheldig kombinert med mange av oppdragenes vanskelighetsgrad. Dette skjer heldigvis ikke ofte, og det er ikke garantert at det vil skje deg, men det kan skje, og det er et problem når det først skjer. Kanskje et lite problem, en filleting til og med, men det eliminerer ikke det faktum at det er der.

Alt i alt er GTA: Vice City et spill som byr på en unik atmosfære, en enestående underholdningsfaktor, og generelt en spillopplevelse man ikke vil være foruten. Selv i dag, syv år etter utgivelsen, er dette et svært aktuelt spill å spille her i huset. Kanskje man til og med får det for en femtilapp på den nærmeste Gamestop-butikken? Spillet har i alle fall en egen plass i mitt hjerte som det beste spillet jeg har spilt hittil.

Pluss:
En fantastisk spillverden, engasjerende historie, en egen atmosfære, fargerikt persongalleri, godt utvalg av våpen og kjøretøy, variert, mye å gjøre ved siden av hovedoppdragene, god grafikk på spillverdenen, god fysikk.

Minus:
Lange loadetider, dårlig grafikk på personer, begrenset bevegelighet for protagonisten, spillet har en slutt.

Grafikk: 9
Gameplay: 10
Lyd: 10
Holdbarhet: 10

Welcome to Vice City.

Samlet karakter: 10/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10