No More Heroes

Da jeg først hørte noe om dette spillet var det kun et par dager til det skulle gis ut. Jeg hadde nettopp fått et gavekort på Spaceworld på 850 kr, og hadde fortsatt 250 igjen etter å ha kjøpt meg Fire Emblem: Radiant Dawn. Kortet gikk ut snart, og valget sto mellom No more heroes, og Bully. Etter å ha tenkt meg om en stund bestemte jeg meg for No more heroes. Jeg forventet noe ok, jeg fikk noe fantastisk. Jeg har aldri blitt så overasket over et spill.

Travis Touchdown er en en veldig enkel person. Han elsker anime, wrestling, og kattungen sin Jeane over alt på jord. Han bor i byen Santa Destroy, en by sett på som "Americas hellhole". Han er ute og drikker en dag, da han møter den überhotte Sylvia Christel. Sylvia tilbyr ham en jobb, hvor han skal drepe en fyr kjent som "The drifter". Travis, som er desperat etter penger, takker ja umidelbart, og drar for å møte sitt bytte. The drifter byr på mer motstand enn Travis hadde regnet med, men Travis greier allikevel å kvitte seg med fyren uten store problemer. Sylvia dukker så opp, og forklarer at The drifter i virkeligheten var Helter Skelter, USA`s ellevte beste leiemorder. Hun tilbyr Travis en mulighet til å bli den beste leiemorderen i USA, ganske enkelt ved å kvitte seg med de ti resterende på lista. Travis, som elsker en utfordring, takker ja, og blir sendt til den neste på lista, kjent som "Death Metal".

Spillet har en herlig absurd historie, som ikke gjør skjul på sine feil, men heller gjør narr av dem. I en scene sier tilogmed Travis: "You want ME to tie up all these loose ends? Yeah, I don`t think so!". Men til tross for at spillet er komisk, har det sine mørkere sider også. Det har også kanskje tidenes mest gjennomførte rollegalleri, hvor en korrupt gammel politimann, en psykopatisk tryllekunstner, en Darth Vader lignende heste elsker, og en singaporsk rocker med et usunt nært forhold til våpenet sitt kan nevnes. Men den mest gjennomførte av dem alle er uten tvil Travis selv, som er en av de mest gjennomførte spillkarakterene jeg har sett. Spillets karakterer er faktisk så gjennomførte at du begynner å lure på om de der nede i Suda51 mangler en skrue eller ti.

I Santa Destroy må Travis samle sammen penger før han møter sin neste motstander, siden hver og en av dem krever penger for å gidde å møte opp. Da må Travis enten jobbe på ærlig vis. Dette er gjennom mange morsome minispill, der du f.eks skal plukke opp kokosnøtter, klippe gress, eller fylle bensin på biler. Men Travis er jo tross alt leiemorder, og da kan han dra til den tvilsomme foretningen K-entertainment være til hjelp. Der kan Travis få i oppdrag å drepe sjefen for Pizza butt, eller kvitte seg med noen irriterende yakuza medlemmer. Men Travis kan selvsagt bruke pengene sine på andre ting enn på å møte motstanderen sin. Han kan f.eks dra til sin læremester Thunder Ryu og bruke treningsstudioet hans, eller dra til sin lokale mekaniker Naomi og kjøpe nye lyssabler, lære nye teknikker i bytte mot baller hos den alkoholiserte russeren Randall Lovikov, dra til bestekompisen din Bishop for å få det nyeste innen film, eller kjøpe nye designer klær i klesbutikken Area 51. Men til tross for at det er mye moro å finne i Santa Destroy, virker byen allikevel som den kunne funnet på litt mer. Det går f.eks ikke ann å slå ned sivile, og byen virker som den burde ha flere områder du kunne dra til. Men til tross for dette er byen allikevel morsom å være i, og det morsomt å utforske den.

Selve gameplayet er nesten like bra som det i Tales of Symphonia, og DET er ikke småtteri! Det er så utrolig mange små detaljer i det som ved første øyekast virker som et kjedelig og repeterende kampsystem, men som du fort vil oppdage er så enkelt, men så utrolig genialt. Det er mange som skriver at de er skuffet over gameplayet når du kjører rundt på Travis`s überfete motorsykkel "Schpeltiger", men jeg må spørre dere: Hva forventet dere? Det går ann å hoppe med den, jo fortere du kjører, jo høyere hopper du. Du kan også sette på turboen, og se flammer sprute ut fra motoren. Hva mer trenger dere egentlig? Av og til skjønner jeg meg ikke på gamere...

Kontrollen i spillet er kjempebra, men det som VIRKELIG overasker meg er at Wii-kontrollen ikke krangler med deg! Den GJØR faktisk som du sier uten at du må stå og veive med den i evigheter. Nok en gang lykkes Suda51.

Spillet har også noe av det beste jeg har hørt i musikk, alt fra reggea til heavy metal til pop, i korte trekk det meste. For ikke å snakke om stemmene! Det beste jeg har hørt innen voice-acting siden... Noensinne! Jeg kan faktisk ikke komme på en eneste stemme som ikke passet til karakteren! Virkelig! Lydmesseig er No more heroes det beste spillet jeg har spilt, det er sjelden lyden faktisk er 100% perfekt, men det er altså tilfellet i No more heroes.

Når det gjelder grafikken er den nok en ting Suda51 har fått til. Den er pen, og full av små morsome detaljer. Av og til virker det som om Suda51 har tatt med noe bare for å ha det med, ikke for at spilleren skal se det. Det virker som Suda51 virkelig hadde det moro mens de laget dette spillet, og det kan man virkelig se.

Men som alle spill har No more heroes sine feil. Det kunne vært så mye mer å gjøre i Santa Destroy, tydeligvis er kontrollen på Schpeltiger for dårlig, men dette er egentlig bare småting. Men spillet har ETT altfor stort problem: Det er for kort! Spillet er så genialt, og jeg vil ha mer! Du bruker ca. 15 timer på det, og det er rett og slett for lite! jeg vil ha mer! Nå!! Men dette er det eneste stedet hvor Suda51 har feilet. Bortsett fra det, og et par småting, er No more heroes perfekt.

Så om du er ute etter et voksent, genialt, humoristisk, actionfylt, og überkult spill til Wii er No more heroes tingen for deg. Det prøver ikke å være noe det ikke er, og det vises. Du vil le, og du vil gråte. Det beste spillet på Wii, og kanskje tidenes mest geniale spill.

Grafikk: 10/10
Lyd: 10/10
Gameplay: 10/10
Holdbarhet: 6/10

+: Grafikken, historien, kontrollen, og ikke minst stemmene!
-: For kort.