Killzone 2

Tittel: Killzone 2
Format: PS3
Utvikler: Guerrilla Games
Utgiver: Sony Computer Entertainment
Alder: 18+

Killzone 2 er selve definisjonen på hype. Siden det ble presentert for første gang i 2005 har Guerrilla Games uten tvil hatt en lang og hard vei å gå, der mye tid og penger har blitt brukt på å få det endelige resultatet til å ligne så mye som mulig på de første skjermbildene som ble vist frem. Har de lykkes? Er det spillet alle PlayStation 3-eiere har ventet på? Jeg har spilt for å finne det ut...

Det første som kan slås fast er at grafikken er strålende. Detaljnivået er så bra at det uten tvil er brukt utallige timer for å gjøre Killzone 2 så lekkert for øyet som overhodet mulig. Videosekvensene er definitivt noe av det beste jeg noensinne har sett i et spill, og minner til tider mer om en animert spillefilm enn et videospill. Animasjonene i selve spillet er også hentet fra øverste hylle, hvor spesielt fiendenes bevegelser overrasket meg positivt. Større realisme finnes ikke i dagens spillverden!

Derfor er det ekstra synd at grafikken i bunn og grunn er det eneste som skiller Killzone 2 fra andre FPS på markedet. Det er skuffende at man med en så lekker grafikk ikke klarer å komme opp med noe bedre enn de kjedelige omgivelsene vi blir presentert for i Killzone 2. Det er definitivt ikke like variert som Call of Duty 4, Gears of War 2 og Halo 3. Eller BioShock, for den saks skyld. Samtlige Helghaster er nærmest identiske i utseende, og selv om det er femten ulike varianter av dem, er det vanskelig å se den store forskjellen ved første øyekast. Ingen av dem har noen personlighet, og får en til å føle at man slåss mot en armé av roboter. Underveis opplevde jeg også flere irriterende småfeil, deriblant fiender som går gjennom vegger. Det er rart å finne slike elementære småfeil i et spill som det er brukt så mange millioner dollar på.

Og dette er kun ett av de små irritasjonsmomentene i Killzone 2. Det er nemlig en rekke små detaljer som ikke burde være noe tema i et spill av dette kaliberet, noe som gjorde den totale spillopplevelsen min mildt sagt frustrerende. Helghastene er udødelige når de rappellerer ned fra helikoptere, og klatrer opp- og ned stiger. (Skyt så mye bly inn i kroppene deres som du bare vil: De nekter å dø), mens det å skyte av hjelmene til fienden var kult den første gangen, men når det skjedde hver eneste gang ble det bare repeterende kjedsommelighet.

Videre er de alliertes intelligens på grensen til det tragikomiske gjennom hele enspilleren. Ofte vil du se partneren din, Rico, forlate dekket og stille seg midt i et rom fylt med Helghast-soldater. Dette fører til at du må gjenopplive ham, noe som er horribelt vanskelig når alle gjør sitt beste for å gjennombore deg med kuler. Rico er heller ikke en fyr som dreper noen fiender, eller dekke deg når det trengs. Når du angripes fra både høyre og venstre, og er opptatt med å plukke ned Helghaster med RPG'er klarer ikke Rico å holde de andre tilbake, noe som fører til at du må drepe alle selv. Og da kunne like gjerne Guerrilla Games gjort enspilleren om til et enmannsshow.

Killzone 2 byr også på fryktelig dialog. Ikke fryktelig i samme forstand som Gears of War 2, som gjør det fordi det passer historien, men på en måte som rett og slett passer elendig inn kombinert med enda verre stemmeskuespill. Rico kommenterer hvert eneste drap du begår, ogs gjentar seg selv i det uendelige. Kommentarene hans er så dårlige at de får ham til å fremstå som en komplett idiot, og eksempelvis "187 on a fucking Helghast!" fikk meg til å bryte ut i latter. Noe som definitivt ikke var intensjonen da spillet ble laget.

Dessverre slutter det ikke her. Hver gang Sixaxis-teknologien tas i bruk føles det tilgjort. Det ødelegger gameplayet, og får opplevelsen til å fremstå som klønete, unødvendig og unaturlig. Dekningssystemet var noe jeg ble skikkelig imponert over i begynnelsen, men det fungerer ikke optimalt, for eksempel der gjenstander som ser perfekte ut til å gjemme seg bak viser seg å ikke være det. Det tar også litt tid å venne seg til kontrollene, som uten tvil hadde hatt godt av litt andre plasseringer av enkelte ting. Som for eksempel at nærkamper er lagt til R1, mens kniven er lagt til høyre d-pad. Hallo?! Høyre d-pad?! Skal du virkelig være nødt til å fjerne hånden fra den analoge stikken for å bruke kniven når du er nær en Helghast? Det gir absolutt ingen mening.

Misforstå meg rett, alt er ikke negativt. Men overnevnte irritasjonsmomenter førte til at min spillopplevelse ble frustrerende og uinteressant. Historien er elendig, karakterene ordinære og vanskelige å skille, mens omgivelsene er grå og kjedelige. I tillegg er historien kort. Selv brukte jeg en syv timers tid på å spille meg gjennom spillet første gang. Nå er det nok flere timer spilletid ved å spille gjennom spillet på de vanskeligste vanskelighetsgradene, men for meg var det mer enn nok med én gjennomspilling.

Killzone 2 reddes av en fabelaktig flerspiller. Alle banene er strålende laget, for selv om de er tilpasset 32 spillere føles kampene hele tiden tette og actionfylte. Det beste moduset er uten tvil Warzone, som benytter seg av alle modusene, fra deathmatch til capture the flag, videre til assassination, og så videre. Dette gir en mye mer virkelighetstro opplevelse, og får deg til å føle at du deltar i en krig, ikke bare spiller tilfeldige kamper på nett.

Flerspilleren byr på et klassesystem ikke ulikt det vi finner i Call of Duty 4 og 5, med den forskjellen at du kan skreddersy alt til å passe din spillestil. Man kan også danne klaner, noe Guerrilla Games håper vil ta av for fullt. Noe det uten tvil vil. Man opparbeider seg erfaringspoeng gjennom å spille kamper, og vil avansere i takt med at egne ferdigheter blir bedre og bedre.

Killzone 2 kan oppsummeres som et spill med en enspiller som ikke fortjener å huskes, men med en flerspiller som gjør det til et soleklart kjøpt for alle FPS-elskere som har planer om å ta spillet ut på nett.

Grafikk: 10
Gameplay: 6
Lyd: 8
Holdbarhet: 8