Killzone 2

Da Killzone ble lansert i slutten av 2004, ble det i forkant av lanseringen omtalt som Sonys "Halo-killer." Spillet ble dessverre ikke like bra som forventet. Nå har Guerrilla Games inntatt neste generasjon, og nok en gang prøver de å kapre skytespill-tronen. Lykkes de denne gang?

Det første som slår deg når introduksjonen ruller over skjermen, er hvor episk dette er. Du skjønner med en gang at dette er et stort spill som utviklerne virkelig har satset på. Dette er et episk, pompøst, stort, og du har sett det før. Men allikevel funker det. Introduksjonen begynner med en propagandisk tale fra Helgastenes leder, Scolar Visari. Han langer ut om hvordan han mener at ISA-styrkene har prøvd å ødelegge Helghan-rasen, og at han vil ha hevn. Og det er her hele grunnlaget for historien starter; Krigen mellom ISA og Helghast.

Du er den den stereotype og lett forglemmelige soldaten Tomas Sevchenko (Sev). Sev er soldat i Interplanetary Strategic Alliance (ISA), som i det første spillet ble invadert av Helghast. I Killzone 2 er rollene byttet, og hele spillet foregår på planeten Helghan.

Spillets fiender, Helghast, er vanvittig kule og karakteristiske. I motsetning til de kjedelige og klisjéfylte soldatene i ISA-styrken, er heldigvis Helghastene tøffe og mer minneverdige. Det finnes 8 typer Helghast-soldater, og alle er veldig forskjellige.

Rent teknisk er Killzone 2 et av tidenes lekreste spill. Når du først begynner spillet blir du blendet av den detaljerte grafikken. Animasjoner, skudd, flammer, blod, teksturer, arkitektur, alt ser uhyre skittent ut, på en detaljert og god måte. Lydsiden er også knall, og med skikkelig lydanlegg er Killzone 2 en fryd for ørene. Stemmeskuepillet er litt vel kjedelig, men lydeffekter er på topp. Teknisk overlegenhet er noe Guerrilla Games har lagt mye vekt på, for å si det sånn.

Noe av det som har blitt utrolig mye fokusert på i denne spillegenerasjonen, er skikkelig coversystem. Dagens utviklere bestemte seg plutselig for at det å ta dekning bak en vegg eller et objekt er viktig for å skape den riktige krigsfølelsen. Vi har sett det i Gears of War, Uncharted, Grand Theft Auto IV, og nå Killzone 2. Denne gangen fungerer det like godt som vanlig. Det er mulig å ta dekning bak det aller meste av vegger og små murer i Killzone 2. Et enkelt trykk på en knapp er alt som skal til for å unngå fiendens dødelig ild. Når du er bak dekning kan du lett bevege deg fram og tilbake, eller forsiktig ta våpenet over dekningen og skyte. Taktisk og effektivt.

Det er mye som skal til for å skape den riktige krigsfølelsen. Det tekniske bør være på topp, dekning kan være et viktig element for å skape intensitet, og ikke minst bør gameplayet virke ekte. Killzone 2 briljerer innenfor alle disse kategoriene. Kontrollene er tunge og føles veldig ekte. Det å snu seg eller å løpe er tungt og tar litt tid. Mange syns bare det er irriterende og seigt, men jeg syns heller det er realistisk på en god måte.

Våpenutvalg er viktigere i spill enn de fleste kanskje tenker på. Hva hadde vel Half-Life 2 vært uten Gravity Gun, eller Portal uten Portal Gun? Spill med to-tre enkle skytevåpen kan fort bli kjedelig. Killzone 2 har ikke det beste våpenutvalget jeg har sett, men det er et par tøffe våpen å velge imellom her. Ikke bare vanlige maskingæver, pistoler og snipere, men også forskjellige elektrisitets-våpen som er tydelig framtidsinspirert. Min favoritt skyter ut en slags granat som fester fiendene inntil veggen, før granaten sprenger. Brutalt og fett.

Gameplayet, og spillet generellt, tilbyr heldigvis en smule variasjon. Du kan styre en håndfull forskjellige kjøretøy gjennom spillet, og klimakset i de forskjellige banene er svært varierende; Alt fra åpne kamper i en stor ørken til en spennende boss-kamp i et gigantisk palass.

Jeg er en gamer som aldri har vært spesielt interessert i nettspilling. Hvis valget står mellom et nettbasert skytespill som Counter-Strike eller Battlefield, og et enspiller-basert action/adventure-spill med god og lang historie, velger jeg omtrent alltid det siste. Å koble seg til nettverket, finne en rimelig server, for så å spille en kort kamp på 15 minutter, og deretter vente mer når serveren oppdaterer seg? Nei, for mye venting for min del. Og når nettverket i tillegg slutter å virke av og til, gidder jeg rett og slett ikke mer. Dette var en smule overdrevet, men jeg regner med dere skjønner hva jeg mener. Jeg liker enkelt og greit ikke onlinespilling, og det er her det største problemet i Killzone 2 ligger. Hvis du ikke er en fan av online-spilling, kommer du til å gå lei spillet i løpet av få dager. Historiedelen av spillet tar omkring 7 timer å bli ferdig med, og hvis du ikke har internett på PS3'en (eller, som meg, ikke liker onlinespilling), kommer du til å gå lei veldig fort. Hvis Guerrilla hadde sørget for en dobbelt så lang historie, hadde spillet plutselig vært holdbart en uke til.

Som nevnt litt lengre oppe i anmeldelsen er historien i spillet veldig typisk. Karakterene er klisjéer, historien er forutsigbar og selve presentasjonen er så episk som det kan bli. Det funker jo forsåvidt greit, men det finnes grenser for fantasiløshet. Mer original historie og minneverdige karakter hadde i hvert fall gitt et pluss i boken for min del.

Det er vanskelig å si om Killzone 2 lever opp til hypen. Spillet er utrolig godt gjennomført, men har samtidig sine store feil som kommer til å forkorte spillets holdbarhet for mange. Nå gjenstår det bare å se om en oppfølger er på vei, og om den klarer å rette opp forgjengerens feil...

7/10 - Godt gjennomført krigsopplevelse

Grafikk 9
Gameplay 8
Lyd 9
Holdbarhet 6

PLUSS
Utrolig grafikk og lyd, tøft coversystem, herlig intensitet, føles ekte.

MINUS
Altfor kort og forutsigbar historie, forglemmelige karakterer og kjedelig dialog.