Super Mario Galaxy

"Super Mario Galaxy!" roper Mario, og hjertet mitt begynner straks å slå fortere. Aldri før har et spill virket så innbydende. Jeg elsker den feite rørleggeren med barten, og nå vil jeg ha et fullblods Mariospill igjen. Ikke noe papirgreier, rørlegger med gokart eller et partyspill. Super Mario Galaxy er definitivt ordentlig Mario, og bare det er nok til å skru forventningene i været. Det er farlig å glede seg så mye til et spill, men jeg har god grunn.

Jeg starter trygt nede på soppriket og blir straks invitert bort til Peach. Full av glede løper jeg mot slottet, og alle er glade for å se meg. Men lykken kan selvfølgelig ikke vare. Ut av det blå kommer mange luftskip kjørende, med Bowser i spissen, større og sintere enn noensinne. Jeg må si jeg er lei av at Peach alltid blir kidnappa, men dette er definitivt den mest spennende hittil. Denne gangen tar han like gjerne med seg hele slottet ut i verdensrommet, men Mario blir med et stykke før Peach blir ført til universets sentrum.

Ved å sende Mario ut i verdensrommet tar Nintendo en sjanse. Mario´s tidligere eventyr har alltid foregått i soppriket og det er der han hører hjemme. Men jeg må si at Mario klarer seg knallbra i rommet og. Bedre enn før, faktisk. Endelig får stjernene komme ut i sitt rette element og istedenfor å gå rundt i et slott og hoppe inn i malerier, så går man fra observatorium og skytes til forskjellige galakser. Det føles mye mer naturlig. En genistrek av de sjeldne er det, for det fjerner alle begrensninger og gir muligheten til å gjøre så å si hva man vil.

Banene Mario må kjempe seg i gjennom er ulikt alt annet jeg noen har sett. De er helt sinnsykt innovative og det tar pusten fra meg å lande i en ny galakse. Alle har forskjellige temaer, noen består av mange små planeter, andre er bygd opp av avfall, mens andre igjen er store sci-fi konstruksjoner. Du har selvfølgelig alle de klassiske som ild-, undervanns-, ørken- og isbaner, men det er aldri noen tvil om at det forgår i rommet. Banene utstråler kreativitet og masse omtanke. Med bare et par unntak er alle utfordrende, skumle, episke, morsomme og underholdende. Alle banene består av mange planeter der skytes fra den ene til den andre med en stjernekanon. Disse kommer ikke alltid av seg selv og må skaffes med masse kreativitet og nytenkning. Gravititet er veldig sentralt, fysikken gjør at du blir trukket mot den tingen som er nærmest og størst. Det betyr at man kan gå opp-ned og sjelden dette utenfor, dermed blir spillet mindre frustrerende. Noen steder glir spillet over i 2D og minner veldig om New Super Mario Bros., bare bedre. Andre steder skal man stå oppå en ball og styre den til slutten av banen. Du vil også møte på luftbobler som Mario kan fly i, og mye mer som du bare må oppleve. Men for det meste er det bare fantastisk plattform action i tidenes beste baner. Og alt man gjør føles logisk, til og med når Mario løper opp-ned, drar en backflip opp på en fjellhylle, hopper videre og slår ned en fiende, og skytes av gårde med en stjernekanon.

Det skyldes nok i stor grad kontrollen. Selv jeg, som er en forholdsvis nybakt wii-eier, har ikke EN gang slitt med kontrollen. Den er så enkel og logisk, og utnytter wiiens potensiale til det fulle. Alt er bare et knappetrykk eller en bevegelse unna. I tillegg er det veldig presist så ingen ufrivillige ting skjer. Så bra er kontrollen at den er underholdende å bruke. Mario slår når man rister på kontrollen og det er også sånn man bruker stjernekanoner. Peker man på skjermen kommer en liten stjerne fram som kan brukes til å samle stjernebiter ved å peke på dem. Det er også et sikte for de samme stjernebitene som kan skytes, og trekkstjerner kan du klamre deg til ved å peke på den å trykke A. Jeg skal ærlig innrømme at jeg en kort stund tenkte at C-knappen burde erstatte ristinga med kontrollen siden den nesten aldri blir brukt, men det endret seg fort. Kontrollen er perfekt.

Kameraet er akkurat den type ting som kan ramponere et spill som dette helt. Dette gjelder heldigvis ikke Super Mario Galaxy. Kameraet er din venn, det hjelper deg med å se det du skal se. Om du skulle føle at det kommer litt på avveier, noe det sjelden gjør, så er et fort trykk på en knapp nok til å rette det opp. Bare en perfekt kontroll og et perfekt kamera kan gjøre det logisk å løpe med Mario i rommet, og det har Nintendo skjønt. De sammarbeider, hvis kameravinkelen endrer seg vil ikke Mario plutselig skifte retning fordi spaken sier en ny retning. Går du rundt en planet, er det bare å dytte den i samme retningen, og kameraet skifter av seg selv der det er nødvendig.

Allerede nå er det snakk om noe i nærheten av et mesterverk. Men det er når man slenger på den utrolige lyden og musikken at det virkelig hever seg et hakk over det meste annet. Musikken er nemlig den mest fantastiske og varierte jeg noensinne har hørt. Alt av ny og gammel Mariomusikk er med og hvert eneste tema har sin egen musikk som passer til innholdet. Spillet blir enda mer tempofylt, spennende og skummelt, og bare helt utrolig mye bedre enn nesten samtlige spill som er laget. Den gjør noe med mitt allerede overlykkelige gamerhjerte, den gir meg en følelse jeg aldri før har fått. En følelse som ikke kan beskrives, bare oppleves når du hører tidenes beste musikk i favorittserien din. Spesielt bra er musikken når man kjemper mot en gjennomsiktig Mario med irriternende stemme fordi den spilles fortere.
Mario er veldig glad i å rope og hoie av fryd når han hopper rundt, jeg elsker å høre stemmen hans. Han har til og med lært seg noen nye ord og man merker at stemmen hans er utrolig bra.

De fleste påstår rommet mangler atmosfære, men de tar feil. Aldri før har jeg opplevd en så fantastisk atmosfære som i Super Mario Galaxy. Jeg koser meg uti rommet med det fantastiske banedesignet og alle fargene. Alt man elsket i de gamle Mariospilla har blitt tatt vare på, og gjort enda større og mer omfattende. Episk er det også. Mange av banene ser rett og slett livsfarlig ut. Når jeg skytes av gårde med en stjernekanon og suser rundt en bane for og så lande på den etter å ha fått et overblikk, får jeg en god klump i halsen. Det hjelper også godt på vei at det er Mario man styrer. Det er rart hvordan en feit rørlegger med bart kan bli så kjær, men sånn er det bare. Musikken maler jo også stemningen og grafikken er bare helt fantastisk til å være wii.

Dessverre må jeg si det finnes noen steder som ikke holder samme standard som resten av spillet. Da snakker jeg om svømmebanene. Her er det egentlig kameraet som er verst, det blir veldig tungvint og svømme en annen vei enn man ser. I tillegg er ikke svømmebanene like morsomme, det er mindre episk, dårligere atmosfære og rett og slett ikke like bra som det burde vært. Jeg håpet det ville bli bedre og det blei det. Kameraet kunne enkelt rettes opp av et knappetrykk og jeg lurer på hvordan jeg klarte å unngå å finne den. Alikevel, svømminga føles ikke like moro som det andre.

Men foruten dette er det ikke noe negativt å si om spillet. Det var noen få ting jeg la merke til underveis som små minuser, men jeg har glemt dem. Med andre ord er det snakk om detaljer og småpirk som ikke påvirker spillopplevelsen.

På veien mot universet sentrum møter man både kjente og kjære figurer fra tidligere Mariospill, og mange nye. Goombas er selvfølgelig med sammen med mange andre fiender man straks gjenkjenner. Som sagt er Bowser og Peach med, og også alle soppene(eller Toadene, eller hva de nå kalles). Til og med Luigi har blitt med ut i rommet, og han er nesten like flink til å finne stjerner som han er til å rote seg bort. Nytt er alle Lumaene(stjerner som etter hvert transformeres til blant annet planeter) og Rosalina som er deres leder. Nok en sterk spillfigur fra Nintendo, som dessverre blir misbrukt ved å tas med i Mario Kart. Hun er nemlig veldig høytidelig og storslått. Mange nye bosser gjør også sin entre, den ene mer underholdende enn den andre.

Mario får også mange nye krefter, foruten stjernemario og ildmario som heldigvis har blitt tatt vare på. Biemario kan fly, men tåler verken vann eller fiender. Boomario kan gå gjennom enkelte steder, men er dessverre ikke så spennende å være. Når man er springfjærmario kan man hoppe høyere en noensinne, men ikke stå stille. Og tilslutt har vi ismario som fryser vann til is og har med seg dritkul musikk.

Med jevne mellomrom møter man på Bowser, sterkere og farligere for hver gang. Disse kampene til sammen fjerner tvil om hvilken karakter jeg skal gi dette spillet. Episke kamper mann mot monster, bare deg og han.

Jeg husker ikke Galaxy som et spesielt langt spill, men når jeg tenker over det så tar det faktisk lang tid å samle alle stjernene. Det er bare det at tida går så fort fordi hvert eneste sekund av hele spillet er 100% ren moro.

Super Mario Galaxy innfridde forventningene, pluss mye mer. Det er ikke bare det beste Mariospillet, det beste plattformspillet, det spillet med best musikk og design og det beste spillet til Wii. Det er et av tidenes beste spill, punktum. Spillet er av den typen som ikke kan beskrives, bare oppleves. Alle burde ha Galaxy og spillet alene er grunn god nok til å kjøpe Wii. Det å sende Mario ut i rommet er den største genistreken som er begått siden Nintendo lagde han. Som den årvåkne leser du er har du sikkert forstått at jeg elsker han, og når han er hovedpersonen i tidenes beste spill, er jeg overlykkelig. Det er ingen tvil om at Super Mario Galaxy fortjener toppkarakter. Dette fordi Nintendo nok en gang våget, og kom med et nytenkende, og rett og slett perfekt spill.

Grafikk:9
Lyd.10
Gameplay:10
Holdbarhet.10

Karakter:10

+Dritbra musikk, perfekt kontroll, fantastisk og variert banedesign, herlig atmosfære, mario er tilbake,

-Svømminga er ikke like bra, ikke spesielt nytenkende historie