Little Big Planet

Da LittleBigPlanet dumpet ned i postkassa mi satt jeg spent fast klar til å spille. Lekser ble skjøvet til side, jeg spikret meg fast i sofaen, trakk for gardinene, og var klar til å begi meg ut på et annerledes eventyr. Sackboy er kanskje verdens mest sjarmerende spillfigur, og med et småsøtt omslag på coveret så måtte dette være et riktig sjarmerende spill. Det må jo det? Eller?

LittleBigPlanet er faktisk også uten tvil et sjarmerende spill. Det kan ikke sammenlignes med noen andre spill plattformspill per. dags dato, og mulighetene til å lage egne brett og dele med andre er særegent for spillet. Etter å ha løpt meg gjennom noen brett i single player, satt jeg igjen med et eneste stort spørsmålstegn over hodet. Er dette virkelig alt? Jeg må innrømme at jeg satt å gliste litt ondskapsfullt inni meg når jeg tenkte på alle de stakkarslige som betalte 600 kroner for et spill som grovt sett virker som et avansert Super Mario, mens jeg selv betalte 130 kroner, en pris som faktisk står mer i stil med spillets innhold.

LittleBigPlanet er simpelt, og det er enkel moro. Noe mer utover det er det ikke. Det er umotiverende å løpe gjennom brett på brett, rett og slett fordi det ikke er noen skikkelig historie som driver spillet. Man føler ikke at man oppnår noe ved å spille, og man får definitivt ikke noen følelse av progresjon mens man spiller underveis, foruten objekter, klistremerker og kostymer man låser opp underveis i single playeren. Enspilleren består primært av syv forskjellige verdener, alle med forskjellige temaer til brettene, og alle med en liten historie. Etter en kort introduksjon av spillet i det første brettet blir man sluppet løs i en verden av farger, små puzzles, og sjarm. Først ut er verdenen "The Gardens", som gir en mild introduksjon til spillets gameplay. Foruten de vanlige brettene, som går ut på å komme seg gjennom brettet og samle så mange prize bubbles som mulig, har man også muligheten til å låse opp mini games - om man finner nøkkelen. Mini-spillene er ofte litt småmorsomme, og kan variere mellom hoppeleker, eller å komme seg raskest frem til et sted. Dessuten er det enkel moro, spesielt online.

Dessverre går ikke alt helt på skinner mens man beveger seg gjennom brettene. Hoppefunksjonen i spillet er noen ganger langt i fra så responsiv som den burde være, og det gjør det vanskelig å bevege seg frem og tilbake på banene uten å dø. Skifting mellom lag på brettene kan også være en smule problematisk når sackboy faller den fra en kant fordi han hopper et lag frem. Slike designfeil ødelegger litt for flyten gameplayet burde ha, og det fører enkelte ganger til frustrasjon fordi man kommer til et punkt i spillet man ellers ville kommet seg lett videre fra om flyten hadde vært bedre.

Spillet har i midlertidig en god grafikk. Den har kanskje ikke de mest høyoppløste teksturene, men alle fargene, scenarioene, skaper en flott sjarm i spillet, og teksturene ser virkelighetstro ut i forhold til hvilket material de er av. Når det er sagt er det verdt å nevne at jeg aldri har opplevd framedrops i spillet. Grafikken har en god flyt, med ingen pop-ins, og heller ikke framedrops. Grafikken står i stil med lydsporene i spillet. Her snakker vi leken og søt musikk i god kvalitet som står i stil med brettene de representerer. Lyden generelt bortsett fra musikken er kanskje ikke noe å rope hurra for. Det er lite lyder utenom musikken, og det er heller ikke spilt noen stemmer til karakterene man møter underveis, bare masse bisarre lyder som barn som ler, eller DJ lyder skaper stemmene til karakterene man møter.

Onlinebiten er der spillet burde skinne. Det burde det, fordi det har så utrolig mye potensiale. Dessverre er det langt i fra sannheten. Å spille med andre personer kan skade hjernen din fordi du sitter med et konstant sinne og hat ovenfor de dårlige serverne Media Molecule besitter. Vi snakker delay på flere sekunder, lange lastetider, og horribelt lagg. Noen ganger kan det selvfølgelig gå litt flytende, men aldri har jeg opplevd at noe går helt på skinner. Derfor er det å foretrekke å spille baner alene, eller på lokal multiplayer. Det er også mulig å spille baner andre har laget. Dessverre tenkte Media Molecule design fremfor funksjonalitet og brukervennlighet. Dessverre gjør dette at man får en litt dårlig oversikt over hvilke baner som finnes, da det ikke virker som om det er en skikkelig database med liste over brett og søkefunksjoner.

En større funksjon med LittleBigPlanet er at man har muligheten til å utvikle og skape egne baner som du kan dele med alle. Dessverre er objektene man kan bruke plassert ut i single playeren, og det virker nesten som om Media Molecule har brukt dette som motivasjon for å spille gjennom enspilleren. Før du kan sette ordentlig i gang må du også gjennom en rekke tutorials før du selv slipper til. Når du har laget en bane kan du lagre den, publisere den, få folk til å stemme på den, og du kan representere den med en rekke andre community-baserte funksjoner.

LittleBigPlanet har vært en grei opplevelse. Det var ingenting jeg ropte hurra for, og tross lovende muligheter for spillet, så var holdbarheten tilnærmet ikke til stede, og det tok rundt en uke før jeg la det fra meg og begynte på et nytt spill. Med det sagt tilbyr fremdeles LittleBigPlanet mange morsomme timer til personer som synes det er gøy å lage baner og andre community aspekter med spillet.

Pluss:
Sjarmerende, fin grafikk, bra soundtrack, gøy sammen med venner.

Minus:
Ustabil online, dårlig flyt på enkelte aspekter ved gameplayet, umotiverende enspiller.

Grafikk: 8
Lyd: 7
Gameplay: 6
Holdbarhet: 6