Legendary

Tittel: Legendary
Format: Xbox 360, PC (testet), PS3
Utvikler: Spark Unlimited
Utgiver: Gamecock Media Group
Alder: 18+

Legenden skal ha det til at en hyggelig fyr ved navn Prometheus stjal ild fra gudene, slik at vi mennesker kunne holde oss varme på føttene. Zevs syntes dette var heller frekt, og etter å ha lenket fast Prometheus for evig tid på øya Tartaros, bestemte han seg for å ta menneskeheten med seg i samme slengen. Han klekket ut en ondskapsfull plan, hvor han plasserte hungersnød, fattigdom, sykdommer og Uwe Boll-filmer i en eske, og ga den til Pandora, jordas første kvinne. Pandora, nysgjerrig som hun var, åpnet esken, med det resultat at innholdet i den ble spredt rundt i verden. Spark Unlimited og Gamecock Media Group hørte om denne legenden, og bestemte seg for å lage et spill...

I Legendary spiller du Charles Deckard, en person som er en millimeter mer klartenkt enn en funksjonshemmet panda. Charles introduseres som en kunsttyv som jobber for en eldre herremann ved navn LeFey. Resten av spillets intro er viet Pandoras Eske, og hvordan verdens forskere etter utallige undersøkelser ikke ble noe klokere på den, og satte den i sitt rette element, et musem. LeFey har hyret deg til å stjele dette klenodiet, og det er her spillet starter. I spillets første cutscene får vi se hvordan Charles Deckard spankulerer inn i museet i fullt dagslys, og stikker en nøkkel LeFey har gitt ham inn i Pandoras Eske. Som et resultat invaderes New York av varulver, minotaurer, helveteshunder og ildpustende, drageliknende vesener. Charles griper den nærmeste øksen, og beveger seg mot utgangen.

Allerede nå bør det være klart for deg: Legendary har en, på sitt beste, idiotisk historie. Likevel er det verdt å nevne at jeg ikke hadde noen følelse av at spillet prøvde å ta seg selv seriøst. Hadde det gjort det ville det faktum at det kun er en dårlig unnskyldning for å få lov til å slakte varulver gjort det enda verre. Utviklerne har gjort en god jobb når det kommer til å kaste forhåndsprogrammerte sekvenser etter deg, og det føles aldri langdrygt. Dessverre er dette også de to eneste lyspunktene ved spillet, ved siden av varulvene. Varulvene i spillet er faktisk ganske ok. De spretter rundt, kaster tilfeldige ting på deg, klatrer på vegger, og er strengt tatt artige å slåss mot. Du må også skyte dem i hodet, eller kappe det av, for å drepe dem fullstendig.

Grafikkmessig er det et par ting utviklerne har klart å få til, som helveteshundene, skyene på himmelen, monsteret laget av bildeler, og andre småting her og der. Men man må være utstyrt med ølbriller for å synes at spillet er pent. Blodet ser ut som rødmaling, folk beveger seg som om de er kommet rett ut av et 2003-spill, og texturene er uinspirerte. Ettersom spillet benytter seg av spillmotoren Unreal Engine 3 er dette ekstra skuffende, for vi vet alle hvilke storspill som kan komme ut av en slik spillmotor.

Gameplayet er rett frem. Ta et våpen, drep monsteret. Ta opp et større våpen, drep det store monsteret. Det eneste som skiller Legendary fra andre "løp-og-skyt"-spill er helsesystemet. Tydeligvis ga det å åpne Pandoras Eske Charles en ny egenskap, nemlig å suge ut livskraften til sine drepte fiender. Denne livsessensen er kalt Animus, og kan ikke være annet enn en hyllest til Assassin's Creed. Så istedenfor medisinskrin og helsestasjoner trykker du på en knapp og inhalerer en glødende masse etterlatt ved alle døde monstere i spillet. Dette blir utrolig kjedelig etter hvert, for du får aldri følelsen av å kjempe for livet, og får deg til å fremstå som jegeren, ikke den jagede. Noe som ikke nødvendigvis er galt, men når du heter Charles Deckard istedenfor Duke Nukem blir det riv, ruskende galt.

Et av mine største irritasjonsmomenter i Legendary var de begrensede bevegelsesmulighetene til Charles. Til eksempel kan han ikke hoppe høyere enn to centimeter over bakkenivå. Ettersom jeg ikke ønsker å tenke stygt om Spark Unlimited, velger jeg å tro at de i utgangspunktet hadde planlagt et FPS hvor en fyr i rullestol kjørte rundt og drepte fienden med raketter, men at de da historien ble endret glemte å endre Charles' bevegelighet. Ikke hjelper det at vi kun i de første to timene av spillet kan bryne oss på vanskelige puslegåter. Enten gikk utviklerne tom for ideer, eller så ble den gåteansvarlige kastet til varulvene.

Det største irritasjonsmomentet er dog de menneskelige fiendene i form av LeFays menn. Disse er hjernevasket til et punkt hvor de tenker klarere hvis de dør, og har kun én taktikk, å løpe rett mot deg, for å resignere tilbake. Merkelig nok er disse de verste fiendene å møte i spillet, for for å bøte på bløte hjerner har utviklerne gitt dem aimbot. I et spill med tittelen Legenday forventer man også å støte på en haug med spennende, skumle monstere. Men med unntak av blekkspruten man møter midt i spillet er det lite kreativitet å spore.

Jeg spilte dette spillet på PC, og da jeg kom til en bug på spillets siste nivå var jeg nødt til å søke på nettet for å finne ut hvordan jeg skulle komme meg forbi (jeg falt ned i en bunnløs avgrunn hver gang jeg trådde inn i en heis). Og ja, Legendary er muligens ødelagt, den kunstige intelligensen er mindre smart enn alt annet, og manuset er helt elendig, men ettersom jeg faktisk gikk ut på nettet, søkte frem løsningen på problemet, kun for å få med meg den fantastisk utilfredsstillende slutten på spillet, må utviklerne ha gjort noe riktig. Etter å ha fundert litt over dette kom jeg frem til at jeg aldri kjedet meg mens jeg spilte Legendary, og jeg ville hele tiden se hva som skjedde videre i den idiotiske fortellingen, se enda en forhåndsprogrammert scene hvor en helveteshund rev magen opp på en varulv, som igjen bet hodet av en stakkars fyr, og se hvordan det hele endte.

En del spillkritikere (de fleste, faktisk), vil nok ha deg til å tro at dette er et fryktelig, fryktelig spill som er en skam for sjangeren, men det er det ikke. Legendary er langt ifra noe katastrofalt spill, det er bare legendarisk langt ifra å være bra.

Grafikk: 4
Gameplay: 4
Lyd: 5
Holdbarhet: 3