Nintendogs

Jeg har alltid villet hatt en hund. Helt siden jeg var liten, har jeg villet eie en helt egen hund som jeg skulle kose med og plukke opp dritten til. Alergi har stått i veien, men nå som man kan kjøpe dette spillet til en billig penge, hva skal man med en hund!?

Nå må du ikke misforstå, jeg har så absolutt ikke kjøpt dette spillet med mine egne penger. Nei, spillet tilhører min hunde gale søster. Jeg var alltid litt nysjerrig på egentlig hvordan dette spillet var, for ideen er jo artig, på en måte. Du starter spillet meget enkelt ved å velge en hund fra en liten liste. Vis det er en spesiell type rase du er ute etter, må du være oppmerksom på at det finnes forskjellige versjoner av spillet der hvert spill har forskjellige raser. Etter å ha valgt en liten goldenretriver, var det på tide å komme seg til huset sitt, og det er her spillet virkelig begynner. Du må velge navn, noe som høres lett ut, og det er det jo forsåvidt - men det er etter dette ting begynner å irritere. Du må si/skrike navnet til bikja de et X antall ganger for at den skal lære seg navnet sitt slik at du kan kalle på den. Jeg har ingen anelse hvor lenge jeg satt å skrek ut navnet "Tullebrask" - som jeg så oppfinnsomt hadde gitt hunden min. Det er en meget irriterende prosess som jeg forstår hvorfor er lagt til, men når du skriker navnet den femtiende gangen - blir det slitsomt.

Etter å ha brukt timer på dette, har hunden din endelig lært sitt eget navn - og kan nå lett påkalles. Men irritasjons momentene i dette spillet er langt i fra ferdig, for triks er også noe hunden din gjærne skulle lært seg. For å lære hunden din triks, må du gjenta den samme irriterende prosessen du gjorde når du skulle lære hunden din navnet sitt... Når du sitter der og skriker ut "sit" for hundrede gang, blir du så irritert at du løper rundt i hele rommet ditt og skriker som en gal mann og stopper opp når dine foreldre dukker opp og spør hva i helvete som foregår her!

Ja, nå har du vell fått med deg hva jeg synes er spillets svake punkter. Men spillet har ganske mye å tilby. Allt det du ville gjort med en ekte hund kan du gjøre her. Kose med den, gå tur med den, plukke opp dritten dems og det mes spennende av alt, delta i forskjellige konkurranser. Konkurransene er alt i fra frisbie kasting til hinderløype. Disse konkurransene er i mine øyne det morsomste man kan gjøre i spillet siden de er både morsomme og konkurrerende. Utenom konkurransene, var det ikke akkurat mye annet moro å gjøre i spillet.

Men det er et punkt som Nintendogs imponerer, og det er grafikken. De forskjellige hunde rasene er mektig detaljert og animasjonene er skremmende lik en ekte hund. Menyene er enkle og ryddige, og står aldri i veien for spillet. Utenom de imponerende hundene, er grafikken i spillet grei nok.

For å summere opp spillet: Nintendogs er et til tider meget irriterende og kjedelig spill som anbefales kun til hundegale folk. Grafikken er imponerende, hundene er søte de første timene og konkurransene er overraskende morsomme - men det er jo tros alt bare et simulasjonsspill.

Grafikk: 8/10
Lyd: 5/10
Gameplay: 6/10
Holdbarhet: 4/10

TOTALT: 5/10

+: Imponerende grafikk, konkuransene

-: Veldig irriterende struktur for å lære triks, blir veldig fort kjedelig.