The Saboteur

Himmelen er grå og regnet pøser ned. Jeg er våt, men jeg koser meg i regnet. På bakken under meg løper tyske soldater og sirene skriker mot himmelen. Borte i horisonten kan jeg se et farget landskap, men dette er langt unna. Jeg står på toppen av Eiffeltårnet og ser utover nydelige Paris, byen er ikke fargerik enda, men likevel vakker. Jeg er Sean Devlin, The Saboteur!

Vi befinner oss i andre verdenskrig og som så mange andre ganger skal vi sloss mot nazistene. Andreverdenskrigsspill har blitt en trend og er etter min mening en ganske oppbrukt sjanger. Men The Saboteur skiller seg ut fra vanlige krigsspill og spesielt andreverdenskrigsspill. Vi er ikke en tilfeldig soldat uten personlighet eller karakteristikk, vi er nå en person med følelser og alt annet som følger med på lasset.

The Saboteur fører oss tilbake til krigen
og denne gangen til naziokkuperte Paris i Frankrike. Motstandsbevegelsen gjør alt de kan for å sabotere for tyskerne, men de ser ikke ut til å gjøre noen stor forskjell før vår mann, Sean Devlin kommer inn i bildet. Den illsinte og barske iren er franskmennenes viktigste våpen i kampen for frihet. Men du tenker sikkert, "hvorfor skal han bare plutselig hjelpe franskmennene?" Jo det skal jeg fortelle deg. Sean er nemlig en rallysjåfør og deltar i et ritt. Der møter han Dierker, en annen sjåfør som Sean umiddeltbart ikke liker. Dierker ser slesk ut og vi skjønner med en gang at dette er en av de slemme. Det viser seg at Dierker jobber for nazistene og at han er farlig. Både Sean og Dierker stiller til start i rallyet, og ikke overraksende vinner Dierker, men ikke rettferdig. Han saboterer for Sean og dette får iren vår til å se rødt. Sean bestemmer seg for å ta igjen på Dierker, koste hva det koste vil og velger derfor å vrake bilen hans. Sean blir kastet inn i det ene etter det andre og Sean havner dypt nedi suppa. Hevnlysten blir sterkere og sterkere etter som flere hendelser skjer, og han benytter alle mulige midler for å stoppe Dierker og for å redde Frankrike. Men vil han redde dette spillet fra fullstendig katastrofe?

Pandemics nyeste og siste spill er det mye å si om, både på den positive siden og dessverre på den negative også. Pandemic måtte for noen uker siden stenges ned pågrunn av problemer med penger også videre. EA som kjøpte opp Pandemic i 2007 så ikke noe fremtid i utvikleren og EA måtte ha penger. Det er forstårlig at Pandemic ble lagt ned for mange av spillene deres holdt rett og slett ikke mål. Det er dog synd at de måtte legges ned for The Saboteur er en positiv overraskelse fra den lille utvikleren og det er med tårer i øynene at jeg må se at flinke folk som har lagd et bra spill mistet jobben. Pandemic brøyt isen i sitt nyeste spill og kan virkelig være stolte.

Jeg husker første gang jeg ble introdusert for The Saboteur i 2007 og jeg var med en eneste gang forelsket i ideen, men jeg hadde ingen forhåpninger. Jeg visste at Pandemic ikke hadde lagd de beste spillene og at dette kunne umulig bli bra. Men jeg elsket ideen og måten spillet var lagt opp på, men fortsatt skeptisk. Et sandkassespill i andre verdenskrig med en irsk hovedperson, nakne damer, flotte miljøer og stilig musikk var noe jeg ikke klarte å motstå. Hallo! Hvem kan motstå disse tingene? Det var med glede og entusiasme at jeg åpnet postkassen en kald vintermorgen i 2009 og fant spillet.
Med første øyenkast var jeg nærmest så dypt skuffet at jeg holdt på å gråte.

Kontrollsystemet var forvirrende og jeg som stor fan av Assassins Creed 2 og Uncharted 2 måtte pine meg gjennom en forferdelig klatremekanikk. Førsteinntrykket mitt var dårlig og selv om jeg likte atmosfæren og persongalleriet så hatet jeg hvordan spillet var de to første timene. Men så etter et par timer til begynte ting å bli bedre og jeg begynte å venne meg til kontrollene og plutselig ble en helt ny verden åpnet for meg. Det var ikke lenger like vanskelig å kontrollere Devlin og jeg følte at etter som timene gikk fikk jeg mer kontroll over han. Kontrollene var ikke lenger noe stort problem og jeg kunne lett manøvrere han rundt. Klatringen som var så forvirrende virket mer logisk og selv om det ikke var like presist og interessant som Assassins Creed 2 eller Uncharted så var det mer en godkjent. Det er ikke mange skytespill som byr på så mange forskjellige elementer som det Saboteur gjør og dette liker jeg godt.

Når det kommer til dette med skyting som er en viktig del av spillet, så scorers det høyt. Selv om skytemekanikken ikke er revolusjonerende som er den utrolig lett å forstå og ganske behagelig. Det er ikke vanskelig å sikte geværet på en tysker og vikelig plaffe løs. Pandemic har gjort en veldig god jobb på dette punktet og det er en sann fryd å styre rundt og skyte ned de som kommer. I et spill som fokuserer så mye på krig og elendighet så er det viktig at sikte og skyt-funksjonen fungerer godt.

The Saboteur er på mange måter et ganske fritt spill der du får muligheten til og utforske og lære på egenhånd. Du trenger ikke å følge en bestemt vei og her er det fritt fram for hva du vil gjøre og når. Du har også forksjellige måter å utføre et oppdrag på. The Saboteur lar deg få ta egne valg og lar deg ene og alene velge hvordan du vil gå frem. Du kan for eksempel ta på deg en forkledning og snike deg rundt å drepe folk, eller rett og slett bare leke Rambo. Begge måtene er effektive, men burde brukes med omhu.
Det er nok av sideoppdrag i tilegg til historien og dette bidrar til at jeg tilbringer mange timer i spillet. Ved å gjøre alle disse oppdragene tjener mann penger som kan brukes til å oppgradere Seans evner og ferdigheter. Etter som man kommer lenger får man også muligheten til å kjøpe nye og bedre våpen, fetere og raskere biler osv. Det meste med sideoppdragene og selve essensen ved spillet kan forbinnes litt Med Grand Teft Auto(GTA) og det er jo klart hvor inspirasjonen er hentet fra. Jeg vil si at Saboteur er GTA i 1940 og spillet kunne like godt ha hett: Grand Teft Auto: 1940.

Paris er fylt av en grå farge fra starten av spillet. Dette er en detalj jeg liker veldig godt og jeg syns rett og slett at det er et genialt valg av designerne. Ikke nok med at den grafiske bruken av sort hvitt bidrar til en gammel følelse fra sort/hvit-tv, men det er en hensikt med valget av kontraster og farger. De stedene i spillet der nazistene har kontrollen over og herjer, er disse grå delene av byen. Her kryr det av tyske soldater som gjerne skyter deg ned om du gjør noe mistenkelig. Etter som man gjør oppdrag for motstandsbevegelsen vil tyskerne bli færre og færre og til slutt vil områdene en etter en bli fargefylt og vakre. Det er ikke lenger paniske tyskere i gatene som løper rundt og skriker kommandoer, mens de bortfører folk fra gatene. Nå er det harmoni og Paris har returnert til en fargeklatt av en by.
Som sagt skaper denne effekten en stemning og en følelse som er viktig for spillets virkelighet, spillets troverdighet og helhetsuttrykk. Måten de grafiske designere hos Pandemic balanserer mellom farger og svort hvitt er enestående og dette er absolutt noe av det mest positive i spillet. Jeg kan med hånden på hjertet si at dette er utrolig flott grafisk, men dessverre er resten av spillet bare greit når det kommer til grafikk. Grafikk er noe mange ser på som viktig og gjør at man virkelig kan kose seg med et spill, men for meg er faktisk det grafiske noe av det som ikke teller så mye. Man burde legge mer vekt på underholdningsfaktor og om spillet har muligheten til å fenge deg. Men enten man vil eller ikke så er utseende på et spill viktig for vårt inntrykk.

The Saboteur er kanskje noe av det mest varierende jeg har sett på det grafiske i 2009 og kanskje i hele mitt liv. Paris er herlig gjenskapt og det er en nydelig følelse jeg får av å spasere rundt i byen og nyte utsikten. Det er dog noen ting som setter en stopper dor den utrolige atmosfæren og dette gjelder grafikken på de fleste teksturene på blant annet biler, klær og ikke minst enkelte ansikter. Sean Devlin er praktfullt lagd og han er det absolutt ikke noe negativt å si om. Selve grafikken på han er bedre enn de fleste og dette er ikke så rart siden han er hovedpersonen. Designet hans er også ekstremt kult og gjør han til en av de stiligste actionheltene gjennom tidene. Men mange av birollene ser ut som om de kunne vært lagd i 2006 og ser ganske kjedelige ut. Overgangen fra praktfull til forferdelig er kort og jeg må noen ganger bare sukke av grafikken. Det er ganske tydelig allerede fra starten av spillet at Pandemic bruker samme grafikkmotor som de brukte i deres forrige spill Mercenaries 2 i 2007. De er på en måte unnskyld for den dårlige grafikken siden de bruker samme motor, men jeg syns fortsatt at en bedre grafikk burde vært på plass. Jeg syns god de kunne ha funnet opp en ny motor til dette spillet, men pengene strak vel ikke helt til. Grafikken er god, men kunne vært en god del bedre og mye bedre polert.

Musikk, skaper stemning, musikk skaper følelser og musikk skaper mening. For å få et spill til å fungere bra den dag i dag trenger man fengende, passende og god musikk. Dette gjelder det meste, også spill. I The Saboteur blir vi ført til en annen tid og musikkvalget må derfor stemme overens med tidsåret vi befinner oss i. Man kan ikke plutselig ha den verste satanrocken midt i spillet. Heldigvis har ikke Saboteur noe satanrock. Musikken som er brukt her er noe som på mange måter passer inn, men som kanskje ikke helt er i toppform. Mye av musikken høres ut som billig fjas og mas, mens andre deler av musikken skaper nettopp den stemningen og følelsen musikk skal gjøre. Sangen "Feeling Good" er blant annet et høydepunkt i et ellers så smådårlig musikkutvalg.

Når det kommer til stemmeskuespillet på de ulike figurene i serien er der her også ganske mye variasjon, men som regel holdes nivået greit over middels. Nok en gang er Sean Devlin den som er best lagd også på dette punktet, men han som de fleste andre har noen problemer. Det virker aldri som om det er noe særlig innlevelse i det som blir sagt og noen reppliker blir som tomme ord uten mening. Når man i tilegg får servert dårlige dialoger mellom personer er det ikke stort å gjøre annet enn å finne seg i det. Lyden er ikke forferdelig, men heller ikke spesielt positivt.

Alt i alt er The Saboteur et spill som anbefales på det sterkeste for deg som vil ha en GTA-opplevelse i 1940 årene. Saboteur leverer over mine forventinger og med et bunnsolid kampsystem, samt en fengende og flott historie er dette en av årets største positive overraskelser for meg, og et spill som burde finnes i de flestes spillhylle. Det er vel å merke at spillet har 18 års aldersgrense.

Delkarakterer:
Gameplay: 8/10
Historie: 8/10
Grafikk: 7/10
Lyd: 7/10
Holdbarhet: 8/10

Total: 7,6(Siden vi bare kan gi hele karakterer så vipper jeg det opp til 8)

Pluss: Nydelig gjenskapt Paris, Farge og kontrastbruken, Historien, Sean Devlin er utrolig kul og godt gjennomført, Mye å gjøre, Sangen "Feeling Good."

Minus: Grafikken kan til tider være helt elendelig, til tider dårlig stemmeskuespill, noe av musikken blir man utrolig lei av, Forvirrende de første minuttene, et par små bugs, en hau av loadinger.