Call of Duty: Modern Warfare 2

Infinity Ward har sluppet årets bidrag til spillfronten - det nye Call of Duty er her, og det lukter gull.

'Call of Duty: Moderen Warfare 2' er oppfølgeren til ‘Call of Duty: Modern Warfare', spillet som i 2007 høstet meget god kritikk, ikke bare for en kul historie om en fiktiv krig (som til tider kunne ligne litt på dagens situasjon, spesielt da i Midtøsten) men også for en slående god flerspillerdel som ble forgudet av en stor mengde nerder. Treyarchs 'World at War' som kom mellom disse spillene ble for noen en god opplevelse, og andre en heller uheldig en. World at Wars flerspillerdel ble lagd etter IWs mesterlige oppskrift, og ble en klar suksess den òg. Dog ganske lite forskjell fra IWs tidligere rett.

MW2 fortsetter 5 år etter handlingen i MW. Mye har skjedd, og verden er fortsatt i krig. I en mye større grad denne gangen. Amerika gjør et forsøk på å få en av sine egne inn i den innerste sirkelen til dagens slemming, Makarov, noe de gjør dumt i. Det hele blir en lang farse som ender med krig mellom to supermakter: USA mot Russland, Uncle Sam mot Igor. Historien er selvfølgelig ikke den beste lagt foran mine øyne, men fungerer absolutt i et heftig FPS-spill som dette. Den inneholder også noen twister som setter hele krigen på hodet. Det er verdt å nevne at man kan se at IW har prøvd å legge noe underbevisst kamuflert i historien, å få fram en virkelighetsfull skildring av krigen. Vil ikke si at de har direkte feilet, men det ligger liksom å gnager litt i bakgrunnen det at historien ikke når helt opp.

Når du kombinerer en helt brukbar historie med masse action, en stor mengde våpen og en liten bøtte med sprengbare baner er jeg solgt i alle fall. For ja, historien er actionfylt til de grader, og intet er som å følge med på eksplosjoner som river med seg gateskilt, opprørere og andre objekter som står i nærheten. Dessuten er snikoppdrag lagt inn, hvor poenget er å snike seg inn i en base, sprenge stedet til fillebiter for så å komme seg unna fort som faen. Det er et tøft oppdrag, for det gjelder det virkelig å krype i skyggene. I hvertfall hvis du spiller på et høyere nivå. Det blir ikke lett å sprenge en kåk hvis eieren og vennene står på lur i bakrommet, liksom.

Historien er heller ikke særlig lang. Det tok meg ikke mange timene før rulleteksten marsjerte bastant nedover skjermen. Men IW har lagt inn noe ekstra, i tillegg til kampanjen og flerspillerdelen. En modus kalt 'Special Ops' - en bunke mindre oppdrag du kan utføre aleine, sammen med en venn på delt skjerm eller over internett. Og med forskjellige vanskelighetsgrader. Det skal nevnes at du bør ha litt erfaring før du kaster deg uti disse oppdragene, for noen kan være irriterendes vanskelige. Du kan få utlevert 3 stjerner per oppdrag, avhengig av vanskelighetsgraden. Lett - 1 stjerne, medium - 2 stjerner og vanskelig - 3 stjerner. For å få 3 stjerner må du belage deg på å dø noen ganger - og det er ikke checkpoints på brettene, så du må starte fra begynnelsen igjen.

Mange har kanskje hørt om brettet hvor poenget er å skyte så mange russiske sivile du får til på en flyplass. Poenget var å fremme krigens grusomheter og få en til å reflektere over ting en gjør, men dessverre var ikke det helt suksess. Banen virket mer som en avkobling fra all den intense krigføringen. Den generelle spillforbruker vil nok heller smile enn å bli trist etter å ha kjørt gjennom denne sekvensen. Noe som mange har nevnt tidligere er også det at man finner sivile i Russland og Brasil, men gatene er tomme for Smith og Johnson når vi kommer til USA. Det blir litt dumt, for man kan oppfatte dette som at amerikanere er mer verdt enn sivile som er så uheldige å bo i landet "de allierte" kjemper mot.

Våpenarsenalet er stort; meget stort. Du har utrolig mange forskjellige rifler, hagler, maskingeværer, maskinpistoler, snikskytterrifler osv. Dette vil du merke når du tar steget over til flerspillerdelen. Det er så mange våpen at det nesten kan oppleves å være vanskelig å snekre sammen de forskjellige våpenklassene. Det finnes et våpen for enhver situasjon, det kan sies med hånden på Bibelen.

Kontrollerne i MW2 sitter som støpt. Å navigere seg rundt mens du skyter, kaster håndgranat, kaller inn artilleri, eller å hoppe over en gjenstand mens du skyter én Igor etter en annen går som smurt. En ting som kan være litt vrient er å skyte mens du styrer et kjøretøy. Det er slik at hvis målet ligger rett foran deg, treffer du. Men hvis du skal skyte fiender som kjører ved siden av deg i en båt, må du vende hele båten. Upraktisk. Men ellers er det ikke så stort å pirke på. I alle fall ikke om kontrolleren.

I et krigsspill er A.I en vesentlig faktor. Hvis motsoldatene vimser rundt i sin egen verden blir kriging fort kjedelig, og hvis en og enhver av fienden er mesterplanleggere blir det så vanskelig at en ikke orker å spille mer. Det gjelder å finne den gylne balansegang, noe IW har fått til. Å si at soldatene oppfører seg som en ekte person ville gjort, blir å ta i. Men de er definitivt på rett spor. Soldatene oppfører seg som soldater, hyler krigsvræl og skriker kommandoer til hverandre. Dine lagkamerater skyter godt, men det ender likevel med at du må ta oppvaska. De er ikke alltid like gode til å gjemme for skuddsalver, men hva gjør vel det når de er udødelige? Fiendene gjemmer seg, skyter på deg når de ser deg, og vræler like mange kommandoer som de allierte gjør.. for det meste, i alle fall.

Grafisk sett er MW2 en perle. Å se en granat sprenge, etterfulgt av flygende objekter og kraftig steinsprut er så vakkert som et krigsspill kan bli. Når du og Price råner nedover elver i solnedgangen, forfulgt av andre båter og helikoptere, ja da blir det liv i stua. Det samme gjelder lyden i spillet. Vi har de flotte lydene som dukker opp av og til, som når du vinner en kamp online. Og bakgrunnslydene er vidunderlige. Å høre sersjanten brøle ordre mens busten står rundt ørene deres er nesten litt for kult, og den lyse pipelyden av flashbanggranater som sprenger i nærheten er fantastisk. Nesten så jeg til tider har måttet lette på gardinene og skotte ut for å forsikre meg om at krigen bare foregikk på TV-en.

Flerspillerdelen er utrolig god. De har rett og slett pusset og slipt på den gamle flerspillerdelen de brukte i 4'ern, og gjort den enda bedre. Nye ferdigheter, oppgradering av ferdigheter, mange våpen. Vi har også de gamle modusene, som 'Team Deathmatch', 'Domination',
'Search and Destroy' i tillegg til nye moduser som '3rd Person Team Tactical'. Det er en ting som dessverre er ødeleggende. Når du nå dreper x antall personer har du nye bonuser nå. For eksempel kan du være skytteren i et krigsfly, eller styre skyteren i et helikopter. Greia er bare det at med krigsflyet kan du sprenge store kvartaler, og hvis du har et helikopter over deg er du aldri trygg. Nei, for det kan nemlig skyte inn i bygninger og drepe deg om du står innendørs. Og spesielt da hvis fienden har både et helikopter og et fly i lufta, samtidig som noen kaller inn artilleri, da kommer frustrasjonen inn i bildet. Det blir umulig å bevege seg ute, og helikopteret kan skyte inn, samtidig som fiender løper rundt. Det å holde på et hovedkvarter, flagg, bombe og den slags blir en stor utfordring. Og ikke en morsom en.

Det som gjør flerspillerdelen så enormt god er ikke bare god fysikk og flotte moduser, men også tilpasningene til våpen og karakterene dine. Etter hvert som du stiger i gradene får du tilgang til nye våpen, samt nytt utstyr til våpnene. Slik som et bedre sikte, raskere omdreining i maskineriet; altså at våpenet skyter hurtigere osv. Dessuten får du muligheten til å velge tre ferdigheter som kommer godt med. Lade fortere, er en av dem. Ellers kan du alltids velge den som får deg til å holde siktet stødigere, eller den som gjør at du kan plukke opp ammunisjon fra falne kamerater. Dette gjør spillet mye mer interessant òg, en å bare velge mellom 4-5 ferdiglagde klasser.

Med en finfin, dog kort enspillerdel, og en flott flerspillerdel sier det seg selv at holdbarheten på spillet er stor. Hvis du legger til Special Ops, har du underholdning for en lang perioder framover. Det er begrenset for hvor mange ganger en orker å kjøre gjennom enspillerdelen, og etter å ha feilet mange ganger før suksess på Special Ops blir man ganske lei av det òg. Men flerspillerdelen er så variert hvis vi tar motstandere og alt det i betraktning, så den kan du fikle med i flere hundre timer uten å gå lei. Banebrytende flerspillersystem, det skal sies.

For å knyte alt sammen til en oppsummerende knute i bunnen her, er MW2 et flott krigsspill med en fin historie, sett bort fra at den prøver å være litt mer voksen enn den er. Grafisk sett er spillet meget godt, og lydmessig òg. Special Ops er artig, men blir fort mer frustrasjonsdannende. Flerspillerdelen sitter som et skudd, og gir deg underholdning for mange år framover. Fysikken i spillet er fin, og IW har lagd et veldig flott FPS-spill. Det fortjener en kort applaus.

Pluss:
Intens og actionfull enspillerdel, flerspillerdel i verdensklasse, flott visuelt sett.

Minus:
Kort enspillerdel, kan bli rotete med mange killstreak-bonuser på en gang.

Grafikk 9
Gameplay 9
Lyd 9
Holdbarhet 10

9/10 - Cpt. Price returns to collect a nice prize.