Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

The Legend of Zelda: Spirit Tracks

Nintendos slagord er som kjent "vi tjener penger", men at de skulle synke så lavt som å gjøre Zelda til et casual-spill trodde jeg ikke i mine villeste drømmer. Men her sitter jeg, med det letteste, kjedeligste og mest langdrøyelige Zelda-spillet noensinne!

Ja du hørte riktig. Der de fleste som anmelder dette spillet sier at det er fantastisk, sier jeg som hardcore Zelda-fan: dette var den største skuffelsen jeg har hatt på flere år.

Spillet starter med at man våkner til en intro nesten identisk til Phantom Hourglass, der Zeldas skipsgutt Niko forteller bakhistorien via en rekke papp-kolasjer. Greit nok. Snart kommer Alfonzo, Zeldas høyrehånd, løpende inn døra, og forteller deg at du har kommet igjennom tog-fører akademiet, og skal bli utdelt diplomet og et lokomotivsertifikat. Ja, spillet dreier seg veldig mye om TOG. Så du kjører til slottet der Zelda overrekker deg diplomet, der du får vite at noe er galt med et tårn i nærheten. Så du hjelper Zelda å snike seg ut av slottet, tar henne med på toget ditt sammen med Alfonzo og kjører mot dette mystiske tårnet, som snart eksploderer i flere, flyvende biter. Så kommer statsministeren i Hyrule, sammen med en eller annen fyr med en robotarm, og DREPER Zelda(!), sprenger toget og skader deg og Alfonzo. Dermed våkner du opp på en sykestue, gjenforener deg med Zeldas spøkelse og begynner en lang, kjedelig og ikke minst irriterende ferd mot tårnets hemmelighet og kjeltringene som drepte henne. Fikk du alt det med deg? Bra.

Historien er kanskje original, men den er også dog utrolig tåpelig. Det viser seg nemlig at alle togskinnene i landet holder fast en ond demon, og skinnene forsvinner selvfølgelig med hjelp av den onde statsministeren (som forresten er en smådjevel). Dermed må du kjøre rundt i et tog du finner inne i tårnet for å spille konserter, fange kaniner, fløyte på griser og en sjelden gang i blandt gå igjennom templer. Huff. Zelda-følelsen er på bånn her, og jeg føler meg virkelig snytt når jeg spillet dette. Karakterene oppfører seg som idioter, togreisene er alle grusomme mareritt og det er nesten ikke utfordring.

Ok, jeg får prøve å være litt mer positiv: Grafikken i spillet er ganske så fin, med godt modellerte personer og skarpe teksturer. Men det er dessverre ikke bare fryd og gammen her heller, da utrolig mange av detaljene i spillet er i 2D. Store trær, steiner, diverse møbler og bakgrunner er alle i åpenbar 2D, og de ser rett og slett elendige ut. Et annet problem er når eventuelle filmer foregår på begge skjermene. Ofte er ikke bildene synkronisert med hverandre, og man ser bunnen av den øverste skjermen på bunnen. Også er landskapene utrolig firkantede og kjedelige. Heldigvis er animasjonene fine og nøyaktige, og de hjelper ihvertfall litt.

Lyden har fått godt med kritikk for sine fine melodier. Ja, melodiene er sikkert fine... vist du liker Country-inspirerte låter og MIDI-oppkast! Musikken du hører når du kjører tog høres så Country-aktig ut at jeg nesten begynner å tro at Willie Nelson har spilt en av instrumentene. Musikken du finner i templene er ikke det spor bedre, med kjedelige sanger du lett glemmer, og direkte MIDI-rot som hopper opp når du er fanget i rom full av fiender. Den eneste musikken som faktisk var kul var den musikken du hører rett før du går inn i templene, og noen av melodiene du spiller på fløyten din. Men toppen av møkkakaka tar lydeffektene til toget. Du kommer til å bruke ihvertfall 25% av tiden med å kjøre tog, og du burde ha lyden din slått av når du kjører. Grusomme kjøre-lyder og øresmeltende fløytestøy gjør at jeg anbefaler å spille spillet uten lyd på. Lydeffektene ellers er ganske gode generelt, men når det til tider høres ut som om du pisker fienden når du slår han med sverdet blir jeg skeptisk til hva Nintendo tenkte på.

Toget ja... Det er virkelig ingen ting positivt å si om toget. Togreisene er mange, kjedelige og langdrøyelige, og utrolig nok kjedeligere en båtreisene i WW/PH! Du må holde deg på skinnene, så du kan ikke utforske landskapene helt fritt. Du kan heller ikke hoppe, så du blir tvunget til å enten fløyte på ting på skinnene eller sprenge dem (noe en del av hindringene ironisk nok er immun mot). Men verst av alt går toget UFATTELIG tregt! Til og med på ekstra rask innstilling går toget neppe raskere en èn sykkel. Og du kan heller ikke la toget kjøre av seg selv mens du tar deg en do pause eller gjør noe annet fornuftig, for det er stadig fiender og onde demon tog som prøve å ta livet av deg. Dermed må du pine deg igjennom togreisene, helt til du kommer deg fram til en stasjon, men det å stoppe toget er heller ikke noen smal sak. Toget sklir alltid forbi stasjonen, så du må stadig vekk rygge bakover etter du har stoppet. Og som om det ikke var nok, er også den omreisende butikken nesten umulig å komme seg inn i, da den ikke følger skinnene du er tvunget til å følge, samt at vist du kræsjer i et demon tog får du Game Over! Disse demon togene ødelegger virkelig for muligheten for å utforske, da du alltid må bytte rute for å unngå dem. Huff...

Men slapp av, du kjører ikke tog hele tiden. 35% av tiden din blir brukt på gå rundt om kring, noen ganger drepe et og annet uhyre og finne diverse hemmeligheter. Man beveger seg med å peke på skjermen hvor du skal gå og angriper med å trykke/stryke over fiender i nærheten. Kontrollene på land er gode nok, men den viktige rullefunksjonen er blitt utrolig mye vanskeligere å bruke. På Phantom Hourglass tok man bare å dyttet pekepennen lett mot kanten av skjermen to ganger for å rulle framover, og dermed komme deg fram fortere. Her må man trykke 2 ganger skjermen for å rulle, noe som lett kan gi deg håndkrampe, samt ødelegge for deg i kamp. Jeg har ofte opplevd at når jeg prøver å angripe en fiende, ender jeg opp med å rulle rett i han, og dermed miste liv. En annen ting som kommer til å slite på kroppen er all blåsingen du må igjennom. Samtlige hjelpemidler krever at du blåser i mikrofonen for å få dem til å virke, og med tanke på hvor lite responsiv DS mikrofonen egentlig er får du snart vondt i halsen med mindre du er trent til å blåse mye.

Noe som virkelig irriterer meg er hvor lite arbeid som er lagt inn i spillet. Områdene i spillet har fantasiløse navn som Forest Land og Snow Land, samt at fiendene er enten resirkulerte eller utrolig generiske. Til tider sloss du faktisk imot snømenn i Snow Land, og førstebossen er en nesten nøyaktig kopi av en neshornbille! Andre tegn på fantasiløshet er hvor lineært spillet er i forhold til andre Zelda-spill. Det er flere området i spillet der du må finne en hemmelig rute for å komme deg til templet, og løsningen på problemet er nesten alltid å snakke med noen som vet mer om den hemmelige ruten. Noe spillet virkelig sliter med er at det skal drøye alt ut så mye som mulig for å forlenge levetiden (men på en dårlig måte). Små oppgaver som ville ha maks tatt 10 minutter i andre Zelda-spill har til tider tatt meg en halvtime eller mer fordi det er pakket inn så mye meningsløs dialog, kjedelige ekstraoppgaver og annet tull. Et godt eksempel på dette er at Zelda er en skikkelig pyse i dette spillet. Ja, det første spillet der Zelda faktisk er med på eventyret, og hun oppfører seg som en pysete drittunge. Hver gang et fiskemonster, en rotte eller noe annet "ekkelt" dukker opp skal Zelda føre en lang dialog om hvor ekkelt det er. Zelda skal jo liksom være en sterk personlighet som er full av mot og kløkt! Og ja, spillet har faktisk bugs, eks. At noen ganger ser man ikke ild eller at fantom-vakter blir stuck, og det lagger vist to demon tog kjører etter deg.

Templene i spillet er en skuffelse. Greit nok, de har atmosfæren, og de er det morsomste i spillet, men de er nesten helt blottet for fiender generelt. Vanligvis er det jo godt med fiender fordelt utover hele tempelet, men i dette spillet er det nesten ikke fiender utenom i forhåndsbestemte arena-rom. Templene fokuserer nemlig mest på puslespill og gåter, men til og med disse er tragisk lette. Det virker rett og slett som om Nintendo ville lage en barnevennlig versjon av Zelda, nesten totalt blottet for action og eventyr-elementer for å appellere bedre til småbarnsfamilier. Bossene er heller ikke mye å skryte av. Ok, noen lyspunkter er det heldigvis her. Et av lyspunktene er at man ikke lenger trenger å gå igjennom et hovedtempel flere ganger, men heller åpner nye deler av hovedtempelet som man kan gå til direkte via en trapp. Noen dungeons/templer er også ganske underholdene, spesielt den tredje delen av hovedtempelet, der nesten hele etasjen er mørklagt og infisert med spøkelser, så du må lete i mørket etter magiske dråper for å oppgradere sverdet ditt. Men selv denne dungeonen er ufattelig lett.

For ja, det er det største problemet med spillet: det er nesten ikke utfordring. Jeg kom meg igjennom førstetempelet nesten uten å miste liv, og når jeg gjorde det var det på grunn av filleting, som eks. At kontrollene ikke reagerte som jeg ville. Det var rett og slett nesten ikke fiender der, heller ikke i andretempelet. Puslespillene er heller aldri mye å skryte av, da løsningen så godt som alltid er skrevet på veggen (både bokstavelig og u-bokstavelig talt), og alt er heller dregd ut til å bli så langdrøyelig som mulig. Med en gang man begynner å få følelsen av at man kommer seg noen vei, må man gjøre et eller annet ekstraoppdrag før man får lov til å gå videre, som ofte innebærer å kjøre en eller annen plass med tog, og dermed ødelegges flyten i spillet. Det er egentlig ganske vanskelig å forklare alt som er galt med spillet i detalj, men jeg gjorde mitt beste.

---

Alt i alt er The Legend of Zelda: Spirit Tracks et helt ok spill. Det er ikke spesielt morsomt, men heller ikke direkte kjedelig utenom under togreisene. Man skulle tro at dette var et slikt spill man sittet med på bussen, eller vist Internett forsvinner for en time, men jeg tror neppe man burde sitte på bussen og puste og pese inn i mikrofonen som man blir oppfordret til. Spirit Tracks er helt ok, men er en gedigen skuffelse for meg som hardcore-Zelda spiller, og jeg frykter for at dette blir starten på en rekke barnevennlige Zelda-spill, blottet for action, eventyr og utforskning. Sterk 5'er.

+ Grei nok grafikk, bra nok kontroll, i bunn og grunn Zelda

- Togreiser, irriterende, repetitivt, lett, direkte kjedelig til tider

Grafikk: 7/10: Fine modeller og teksturer, men alt for mange props er i 2D

Lyd: 5/10: Zelda-musikk blandet med Country og jævlige tog lyder skader ørene mine.

Zelda-Følelse: 3/10: Hva er dette for noe!?

Gameplay: 7/10: Alt for mye blåsing og problemer med rullingen. Utenom det ganske gode kontroller.

Multiplayer: 3/10: Det er grusomt kjedelig å samle diamanter framfor å fekte med sverdet.

Holdbarhet: 7/10: Spillet har en del sideoppdrag, men hovedhistorien er veldig lineær og langdrøyelig.

BESTE ØYEBLIKK: Når du ikke kjører tog

VERSTE ØYEBLIKK: Når du oppdager hvor barnevennlig og lett alt er, samt når du kjører tog.

Tips: Spillet er verdt rundt 300kr, og kan brukes som tidsfordriv når du ikke har noe bedre å gjøre, eller på reiser med folk som ikke bryr seg med at du sitter å blåser i mikrofonen. Men spill heller The Legend of Zelda: Phantom Hourglass før du spiller dette. Mer utfordring, mindre reising, samt at det er et mye mer gjennomtenkt spill. For enda bedre resultat, skaff deg A Link to The Past eller Ocarina of Time, siden de er de beste Zelda-spillene.

Samlet karakter: 8.4/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10