Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Final Fantasy VIII

Du tror det ikke før du får SeeD:

Ikke la dere lure, dette spillet er kanskje det mest forvirrende, skuffende og kjedeligste rollespillet dere noen gang vil spille, og da har jeg tatt med Beyond the Beyond i begrunnelsen.

Jeg skal innrømme at spillet starter bra til å begynne med. En fin åpningsscene med god muskk og en actionfylt duell mellom hovedpersonen Squall Leonhart og hans rival Seifer Almasy. Du ser Seifer gi Squall et sår i ansiktet med det gigantiske sverdet sitt (overkomponserer for noe?) og herfra begynner historien. En historie som går nedover i kvalitet med stormskritt.

Squall er en student i trening for å bli en SeeD, en slags leiesoldatgruppe, og han som nesten alle Final Fantasy heltene begynner med å være en iskald og ensom person som gradvis åpner seg opp og får et nytt syn på ting. Jeg likte faktisk hvordan Squall gradvis over spillet ble mer og mer vennligere og det er en naturlig dialog og handling som går gjenom hans forvandling, dette er en av spillets sterke sider.

Dessverre er resten av gruppen man kan styre klisje og stereotypiske tullinger med lik sjarm som Høybråten på en strippeklubb. Du har den testoronfylte kung-fu galningen Zell, som tydelig inspirerte Mike Tyson i valg av tatovering, som er mer plagsom en hjelpelig. Du har den stereotypiske sjenerte ungjenten Selphie, som man ikke vet mer om enn at hun liker å trene, og har så og si ingen personlighetstrekk, og slik fortsetter det. De resterende gruppemedlemmene er stereotypiske, overflatiske og rett og slett kjedelige.

Final Fantasy VIII sine gameplayløsninger baserer seg på enkel men likevel kjedelig og diffuste oppgaver. Spillet vet ikke om det vil være en Sci-Fi eller fantasy spill, og havner midt et grusomt kompromiss.

Alt kunne vært tilgitt hadde det vært en god historie som drev dette videre, men det er det ikke. Det er ikke engang en middelmådig historie her. Jeg skal prøve å korte det ned, men i grove trekk handler om en ond herskerinne som SeeD må drepe for fredens skyld. Dette går selvsagt ikke og slik begynner en lang reise for Squall, som bare blir avbrutt av hans drømmer om en soldat ved navn Laguna.

Man kunne tro at Squaresoft rett og slett skrev historien inn i et hjørne, og ikke hadde flere ideer ved slutten av disc 1, fordi de plot endringene og historien som foregår etter første disk er så latterlige og frustrende at man får inntrykket at man spiller en Kafka roman. Når jeg var ferdig med spillet måtte jeg søke meg på internett bare for å forstå hva det var sluttskurken egentlig ville gjøre og hvorfor det var galt.

Et kampsystem fra helvete

Jeg vil nå prøve å forklare kampsystemet, som trolig er hentet fra Dantes niende sirkel av helvete, uten å grine. En gang i opplegget måtte de ansatte ha i Squaresoft ha en diskusjon lignende dette:

Ansatt 1: Skal vi bruke en forbedret versjon av kampsystemet til FFVII,som solgte milliarder av kopier og kåret til verdens beste spill, til oppfølgeren?

Ansatt 2: Nei, la oss heller gjøre det mer komplisert og kjedeligere og totalt annerledes så folk vil hate dette spillet. Og sørg nå for at scenene som viser at du har tilkalt en GF varer lengere enn en time


Tro det eller ei, men magi i dette spillet får du ikke ved å finne en magisk kule eller ved å lære det, magi finner du ved å trekke de ut av fiender, mens du slåss! Det vil si at du kan tråle hele verden etter noen Blizzaga magi, bare for at en av lagmedlemmene dreper dem før du får trykket den riktige kommandoen. Og dette er ikke alt, du er ikke ferdig med jakten etter du har funnet en spesiell magi, du får nemlig kun et visst antall av en bestemt magi, trekker du ild 4 ganger vil du kunne kaste ild 4 ganger før du må igjen begynne å lete etter fiender som bærer denne magien. Kjedelig og repetivt.

Likevel vil du mest trolig drite i lete etter vanlig magi og bare kaste såkalte Guardian Forces. Dette er noen kraftige monstre som du har kontroll over og som du mest trolig kun vil bruke i kamper. Siden disse GFene følges av en laaaannngg kuttscene hver gang de brukes vil du tilslutt hate disse GFene mer enn skurkene.

Jeg vil ikke engang begynne med å fortelle hvordan du får bedre våpen, men tenk deg en skattejakt rundt om i en stor verden etter ting du ikke aner hvor er, og deretter ikke ha peiling på hva du skal gjøre med dem, og du er på god vei.

Musikk og det positive:

Ok, Squaresoft har noen av Japans beste musikere til å jobbe for dem, og dette spillet er ikke noe unntak. Musikken drar opp spillet og nesten alene skaper en bestemt følelse i forhold til hva som skjer.

Squaresoft satte standarden for grafikk under PS1 og dette spillet var ikke noe unntak. I forhold til teknologien er både kuttscenene og grafikken in-game nydelig og detaljert. Jeg skal innrømme at noen av kuttscene i spillet var grafisk imponerende, og da vil jeg trekke frem slaget mellom to rivaliserende flygende skoler som hovedpunket.

Men dette hjelper ikke, skulle jeg ha sett på fin grafikk hadde jeg kjøpt meg et maleri. Jeg mistenker at Squaresoft var drittlei alt som heter magi og fantasi, og prøvde noe annet her, med en elendig fremføring.

Historien er forvirrende, karakterene er trøtte og kjedelige og spillet i seg selv en totalt mislykket affære. Noen morsomme segmenter finnes det riktignok. Jeg likte spesielt minispillet hvor du skulle delegere instrumenter til dine gruppemedlemmer, men det hjelper ikke, det trekker det kun opp fra en totalt bånnkarakter.

Samlet karakter: 5/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10