Silent Hill

Harry Mason som er hovedpersonen i dette spillet er heldig og kommer uskadet fra en bilulykke, han våkner opp og befinner seg i utkanten av en typisk midt-vest by i Amerika. Hans datter er også forsvunnet og det beste stedet å lete er i denne byen, i Silent Hill.

Jeg vil begynne med å skrive litt om musikken i spillet. Åpningsmelodien er for meg noe av det beste som har blitt laget til et spill. Musikken alene forteller at noe er veldig galt på et ellers normalt sted, og komponisten Akira Yamaoka har klart å få frem det skremmende elementet bare i denne melodien på en måte som svært få andre har klart.

Når spillet begynner så blir man introdusert for scener som er veldig forstyrrende, og kameravinkler som forsterker inntrykkene av den trykkende stemningen i spillet. Man sitter tilbake med en følelse av at dette er et sted man ikke vil være og man føler frykten til hovedpersonen. I det den første scenen så smått avtar så føler man en utrolig lettelse av utfallet. Man får presentert en veldig flott polert kuttscene som letter på trykket man har følt gjennom åpningen, og slik at man ikke føler seg så alene mer. Og herfra er det ut av steikepannen og rett ned til "belsebubb!"

Manøvreringen i spillet er enkel og grei, mens kameravinklene noen ganger prøver å gjøre det litt vanskeligere. Silent Hill er fylt av gåter og mysterier som Harry Mason må løse for å komme videre i sitt søk etter datteren. Noen av gåtene følte jeg var litt dårlig presentert og man sitter litt undrende igjen på hva man egentlig skulle gjøre. De som ikke er lett påvirkelig og ikke lar seg skremme så lett vil nok ha lettere for å løse disse gåtene og utforske byen, men for meg kunne det skape problemer fordi jeg flere ganger opplevde at "Nei, dit har jeg ikke lyst å gå ennå, det har vært skummelt nok". De fiendene man møter på er designet for å virke forstyrrende, og det skjedde ved et par anledninger at det gikk is nedover ryggen ved å bare se en av dem. Men likevel er det ikke fiendene som skremmer mest, det er den trykkende stemningen, bruk av lyd og lys som alltid får deg til å vente på noe som bare av og til kommer.

Man går for det meste rundt i en tjukk tåke, og man ser ikke så veldig langt foran seg. Dette kan virke litt merkelig, men det skaper en "forferdelig" bra stemning i silent Hill. Det har nok også hjulpet produsenten å skjule pop-ups, men det var ikke noe som plaget meg for spillet går veldig smooth og fint. Når man kommer innendørs så er det som oftest stupmørkt og man orienterer seg ved hjelp av en lommelykt. De lyseffektene som er brukt her er banebrytende og det setter virkelig spissen på Silent Hill.

Det som har gnaget meg litt er utfallet av spillet. For det er fullt mulig å spille gjennom spillet uten å få med seg hovedpoengene, og da blir man bare stående igjen å tenke "Hva er det egentlig som har skjedd?" Det er nemmelig 4 forskjellige slutter i spillet, og mye av utfallet blir bestemt av hvor mye man utforsker i Silent Hill.

Jeg gir spillet

Grafikk - 9/10 Lyseffektene er helt utrolige, byen og omgivelser er godt detaljert.

Lyd - 8/10 Åpningsmelodien alene bærer ikke spillet, men lydene og musikken i kuttscenene er med på skape den riktige stemningen. Stemmeskuespillet er greit over middels.

Holdbarhet - 7/10 Det er skummelt, men likevel vil jeg prøve flere ganger for å se de andre utfallene.

Gameplay - 8/10 Når man blir redd så er det godt å ha et solid jern rør som kan slå inn noen skaller. Spillet oppnår formålet veldig lett.

Totalt får Silent Hill 8/10 hos meg