Clock Tower 3

Nå lurer sikkert mange med gang på hvorfor jeg anmelder dette spillet IGJEN. Har jeg forandret mening om spillet jeg ga 9/10?
Vel, det hadde seg sånn at anmeldelsen min var omtrent like kort og suksessrik som Shaquille O'Neals skuespillerkarriere, så jeg bestemte meg for skrive den om igjen.

Vel, uten videre lagging i prosessen, la oss hoppe i det...

Clock Tower 3 er av den unike sjangeren kalt «survival-horror», som du kan klassifisere som min standardsjanger. Hvorfor? Fordi jeg elsker denne sjangeren like mye som jeg elsker min egen bror sjokoladeis. Det var en av få sjangere som jeg virkelig klarte å sette meg inn i og faktisk bli helt avhengig av. Det første survival-horror spillet jeg noen gang prøvde var nok Super Mario 64, ettersom jeg ble jævlig skremt av det Mariospisende pianoet i Big Boo's Haunt. Likevel, det som for første gang fikk meg til å innse frykten som lå bak skrekkspill var spillet «Haunting Ground», som faktisk var det første spillet jeg noen gang fikk som hadde 16-års grense. Det kan også nevnes at Clock Tower 3 og Haunting Ground ble laget av det samme studioet: Capcom, altså de som står bak Resident Evil-serien.
Spillet bestod for det meste i å løpe rundt i skumle korridorer, og forsøke å gjemme deg fra en svær deformert mann som ikke kunne snakke, ei sprø kjerring som tydeligvis er emo siden hun har kutt overalt i hendene og bruker et digert glassskår som våpen, enda en deformert mann som KAN snakke, har en pistol og er en skikkelig gris som tydeligvis er opptatt av et eller annet materiale han kan finne i vår kvinnelige hovedpersons kjønnsorgan. Ja, jeg mener det helt alvorlig.

Men nok om det, la oss heller snakke om Clock Tower 3.
Du spiller som en femten år gammel jente kalt Alyssa. Hun går på privatskole og virker som en helt vanlig ung jente. Det eneste virkelig mystiske er at hun har fått et brev fra moren sin som ber henne om å bli på skolen og ikke dra hjem uansett hva som skjer, men en dag får Alyssa en telefon fra moren. Likevel, når hun plukker opp røret er det ingen i den andre enden...
Så da gjør Alyssa det smarteste hun kan tenke på; Løpe hjem og se om moren er ok. Dette virker jo veldig smart... Noen burde sikkert ha advart henne om at dette var et skrekkspill, og at slike telefonsamtaler burde bli rapportert til Secret Service eller noe.
Når hun kommer hjem er ikke moren der (er du i det hele tatt overrasket...?), men i stedet en skummel mann som virker som om han vet litt mer enn han sier. Spesielt når han sier at Alyssas mor aldri vil komme hjem, og at han og Alyssa vil «være sammen for alltid.» Dette kalles pedofili. Ring politiet.

Videre finner hun ut at familien hennes har vært en gruppe folk som har kjempet mot en slags onde ånder i flere hundre år. En av disse slemmingene var Lord Burroughs, en sjeggete mann med et digert sverd som tydeligvis hatet menneskeheten (med andre ord sin egen rase), og forsøkte å nedkjempe Alyssas familie. Han ble selvfølgelig drept, men sverget på at så lenge «klokketårnet» forsatt stod, skulle hans ondskap leve videre for alltid.
Sier jeg mer nå kommer jeg til å spolere historien for deg. Gå og kjøp spillet i stedet.

Så dette er altså begynnelsen på noe som virker som en serie kjipe plot-twists og meningsløs leting etter ting mens man sloss mot fiender og løser små «ting» som ikke en gang burde klassifiseres som mysterier. Men nei; Clock Tower 3 har faktisk en veldig god historie, med mye drama, spenning og skumle øyeblikk. Mange har klaget på den, men personlig ville jeg fåretrukket den framfor «løp-og-skyt-terrorister-i-stor-by-med-et-coversystem-som-ble-lag

et-i-Kill.Switch-men-nå-regnes-for-å-komme-fra-et-oppskrytt-såkal

t-''Episk''-spill-med-steroidmisbrukende-gigasoldater», med andre ord det som regnes som «default»-versonen til alle spill, hvor du bare slenger på en tittel som «Badass Motherfuckin' Game», og plutselig selger det som F. Vel, hvem trenger vel en historie når man har eksplosjoner?

Uansett, tilbake til spillet. Som sagt, du spiller som ei skolejente. Hva går dette ut på? Vel, du slipper i det minste lekser, og må heller løse problemer som f.eks: «1 slegge + hodet ditt =»
Før jeg kan forklare så mye om selve spillet må vi ta en nærmere titt på deler av historien:
Svært tidlig i spillet får du tak i en slags krystallflaske med vievann (Denne flasken kan holde mer og mer vann etter som du fullfører kapitler av spillet.)
Hva bruker du vievannet til? Vel, vievannet er faktisk ditt eneste våpen. Det kan brukes til å midlertidlig lamme fiender slik at du har en sjanse til å flykte fra dem og gjemme seg på forskjellige steder. Det hjelper, men noen ganger virker det som om fiendene ser deg fra 50-mils avstand gjennom 12 vegger, to etasjer og et klesskap som fører til Narnia.
Du må tenke kjapt for å komme deg vekk, og være ekstremt forsiktig, ettersom mange fiender kan drepe deg mer bare et par slag.
Du har ikke noe til å indikere hvor mye liv du har igjen, men i stedet et slags målingsmeter som måler Alyssas frykt. Når denne når toppen vil Alyssa skrike og gå helt apeshit, noe som gjør at kontrollen plutselig blir tatt med tilbake til 1990 og smurt inn med såpe. Selv om dette er ganske håpløst til tider, så virker det bra i å gi deg et skikkelig energirush. Dessuten finnes det en gjenstand i spillet som kan fjerne all panikken.

Vel, la oss heller komme videre i stedet for å forholde oss på panikknivå.
Du lurer sikkert på hvem disse «fiendene» jeg snakker om er. Vel, gjennom spillet møter du en del forskjellige mordere, og du får se deres «bakhistorie» der de dreper noen. Noe som kanskje kan interessere deg er at de fleste av disse morderne faktisk er basert på virkelige personer: Den første morderen «Sledgehammer» (gjett hva slags våpen han bruker!), som dreper ei ung jente i begynnelsen av spillet, er basert på ti-år gamle Robert Thompson som myrdet en to år gammel gutt (noe som Gamer123 var så hyggelig å minne oss på i bloggen hennes.) Den andre, kalt «Corroder», heter i følge spillet «John Haigh», noe som faktisk er svært kreativt siden morderen han er basert på faktisk heter John George Haigh! Og ja, han bruker samme mordsteknikker i spillet som han gjorde i virkeligheten: Han ga folk et herlig syrebad og fjernet alt blodet fra kroppene deres, for så å erstatte det med mer syre. Vel, gi ham et poeng for kreativitet.
Det eneste problemet jeg har med disse skurkene er at de er akkurat som en Evil Dead-film; Et øyeblikk er den sykt skummel, et annet øyeblikk er den hysterisk morsom. Det eneste minuset er at det ikke er morsomt i spillet. Det har seg nemlig sånn at skurkene går fra skitskumle, til ekle, til merkelige, til rett og slett latterlige. Jeg skal ikke si hvem det er, men to av de siste skurkene er så tåpelige at det er umulig å ta dem seriøst når de kutter en person i to (ja, på MIDTEN, ikke midjen.)
Det er akkurat som en omvendt Michael Moore: Når du hører hva han sier høres det latterlig ut, men når du faktisk ser fyren ser Freddy Krueger plutselig ut som en hyggelig herremann som jobber på Toys 'R' Us.

Men la oss ikke snakke mer om skurkene.
Med et spill kalt «Clock Tower» går du sikkert utifra at det foregår i et klokketårn, men nei, ihvertfall ikke i den skumle delen av spillet. Du vil nemlig befinne deg i forskjellige tidsperioder mens du prøver å løse mysteriet: Du blir transportert til et bombardert London under 2. Verdenskrig, ei skjult bakgate på 40-50 tallet (tror jeg. Det ser ut so Amsterdam uansett), en kirkegård, Lillehammer Sykehus, Litago fabrikken... Vel, jeg tviler på at jeg burde si stort mer for å spolere noen av de få klisjeene vi møter på. Det er likevel svært spennende materiale, og områdene er svært bra satt sammen, ulikt mange av dagens spill hvor det virker som om produsenten bare har kopiert og limt inn ulike nivåer. Likevel kan jeg ikke la være føle at noen av detaljene ser en smule gamle ut.
Men bortsett fra det har spillet svært imponerende miljøer og karaktermodeller (til å være rundt 8 år gammelt), om litt stive animasjoner. Jøss, jeg kom faktisk inn på grafikken...

Om vi så går tilbake til gameplayet, så er det faktisk mer å si:
Flere deler av spillet består av gåteløsning. Faktisk noe som kan regnes som skikkelig klassiske puzzles: Plasser riktig ting i tomme depresjon, bruk denne tingen på riktig sted... Atpåtil må du gjøre alt dette mens du flykter fra skurkene. Dette gjør spillet til en slags blanding av skummelt, irriterende og spenndende. Eller som jeg kaller det... Skumirrendende.
Alt i alt er gameplayet ganske repetivt: Løp hit, løs gåten, løp dit, gjør en ting... Og vi har forresten boss fights også. I disse kampene blir Alyssas vannflaske plutselig forvandlet til en bue med magiske piler som hun kan bruke til å drepe bossene, og det virker som om hun har svært dårlig sikte til å være britisk. Bortsett fra når hun dreper dem til slutt. Du kan også finne spesialpiler som skader mer. Men ikke bruk dem; spar dem til siste boss (Stol på meg, du kommer til å trenge dem.) Vel, bortsett fra om du er en skyteglad tulling som elsker å kaste bort ammo på Modern Warfare 2.

Og hva ville vel et skrekkspill vært uten musikk? Vel, det er litt vanskelig å beskrive den. Det er nesten litt som bossene: I begynnelsen er musikken sykt bra og en smule skummel, så blir den dødskjip. Og til slutt blir den noe midt imellom skummel og episk, og det er jo svært bra om du liker den type ting.
Skuespillet er også ganske bra. Hvem enn som hadde stemmen til første boss gjorde en sykt god jobb i å lage en stemme som er mørkere enn Christian Bales Dark Knight-stemme. Alle skuespillerne klarer å fange personlighetene til skurkene og heltene, og stort mer er det ikke å si.
Lydeffektene er fine og passer til den skumle atmosfæren, og noen av dem har til og med blitt brukt igjen i Haunting Ground. Vel, det hjelper vel å pante...

Så alt i alt, hvorfor er jeg så glad i dette spillet? Vel, for det første var det ett av de første skrekkspillene jeg fikk tak i, for det andre har det en svært spennende historie og for det tredje er dette bare et spill jeg husker godt og faktisk liker å spille flere ganger. Det eneste virkelig negative jeg har å si er at spillet er ganske kort; Jeg tror jeg brukte rundt 5 timer på det, men jeg døde en god del ganger, så jeg brukte nok litt mer tid på det. Dessuten har du en del kostymer du kan låse opp, noe som sikkert interesserer alle gutter siden du kan kle henne som en såkalt «arbeidsjente» (og da mener jeg ikke de som kjører buss eller er lærer...)
Likevel er ikke Clock Tower 3 for alle. Om du er av den typen hardcore-gamer som liker å løpe rundt i en million brune områder og skyte folk med maskingevær, så tror jeg du vil kjede deg med dette her. Men om du er en av de folkene som liker skikkelig survival-horror (og ikke de haugene med actionspill som prøver å kamuflere seg selv som skrekkspill med å få ting til å hoppe ut på deg uventet så du han skyte den hundre ganger med en diger autohagle og flere hundre maskingevær.)
Dessuten kan den konstante rømmingen fra fienden skru av noen folk om de ikke liker slikt. Det er den typen spill som er laget for en spesiell gruppe med gamere, og heldigvis er jeg en av dem. Det er den typen skrekkspill som forsøker å skille seg litt ut fra Resident Evil og Silent Hill, og resultatet fungerer faktisk svært bra.

Alt i alt, Clock Tower 3 er i mine øyne et svært bra og minneverdig spill. Det er riktignok ikke det beste i verden, men holder meg i det minste på kanten av sofaen en god stund, uten at jeg trenger å bare sitte og trykke på en knapp for å skyte en dust som dukker opp fra en vegg.
Jeg vet det... Er det ikke kjipt når man faktisk LIKER et spill...?

Delkarakterer:

Grafikk: 8.5 av 10

Story: 9 av 10

Lyd: 8.5 av 10

Gameplay 8.5 av 10

Holdbarhet: 7 av 10

Total karakter:

8.5 av 10. En svært sterk 8.5 av 10.