Warcraft III: Reign of Chaos

En klassiker

2002 er et år som for alltid kommer til å være i hodet mitt. Det var et år hvor en ny «gamer» ble født. Jeg fikk mitt aller første spill, «Warcraft III: Reign of Chaos,» og jeg var en stolt eier som kunne gå med rak rygg og haken peket til værs. Jeg husker dagen som om den var igår. Jeg gikk inn på Elkjøp med pappa for å finne mitt første spill. Jeg kikket lenge og nysgjerrig på alle de kule bildene bak på «coverene» til alle spillene. Så, idet jeg løftet hodet etter et kall som skrek i hodet mitt, kikket jeg opp og så spillet lyse opp foran meg. Det var perfekt!

«Blizzard» har også andre store titler innenfor samme sjanger fra før av; «Diablo» og «Starcraft» som virkelig har fått en plass i historiebøkene. I tiden spillet ble utviklet, bygde «Blizzard» opp store forventninger. En gigantisk verden ventet på det som kom til å bli et av tidenes beste strategispill og en ny Messias, og alle forventingene ble innfridd. Det leverte et velpusset strategi-spill med noen RPG-elementer i. Spillet er det som har klart å selge mest på kortest tid den gang. Iløpet av den første måneden ble en million eksemplarer solgt og til sammen den første måneden ble hele, 4.4 millioner eksemplarer sendt ut til butikkene for så å bli solgt til de heldige kjøperne.

«Warcraft III: Reign of Chaos» foregår i den fiktive verdenen «Azeroth.» Flere år før hendelsene i spillet har en demon hær kjent som «Burning Legion» som hensikt å ødelegge den episke verdenen. De gjorde dette ved å sende orker igjennom en portal for så å gå i angrep mot Alliansen. (Alliansen er et samarbeid imellom dverger, alver og mennesker.) Etter mange år med kamp blir orkene beseiret, og de overlevende soldatene fra Alliansen blir flyttet til en interneringsleir. De pågående årene var det fred, men Alliansen begynte å sprekke.

Enspillerbiten er splittet opp i fire forskjellige deler. En til hver av de fire rasene - «humans,» «undead,» «orcs» og «night elves» - og historien er fortalt fra hver sin side av perspektivet.

«Human»

Du spiller her som prins Arthas, en «paladin» av «Silver Hand.» Arthas sin tidligere elsker undersøker en merkelig pest som sprer seg over landet «Lordaeron.» Til sin forskekkelse finner de ut at pesten gjør om sivile mennesker til udøde-krigere. Dette følger opp med mange kamper og at flere byer brenner ned.

«Undead»

Med sin nye leder, må de udøde fullføre hensikten sin i «Lordaeron»; Å ødelegge restene av Alliansen og bane veien for en ny invasjon. Du spiller igjen som Arthas fordi han har gått over fra de gode til de onde.

«Orc»

Etter å ha flyktet fra fangenskap hos menneskene og til kysten av «Kalimdor», må orke-lederen Thrall som du spiller, føre brødrene dine til sikkerhet. Senere får du hjelp ifra «Tauren», en nomadisk innfødt gruppe. Sammen må de stå imot «Burning Legion», men det går ikke alltid som planlagt.

«Night Elf»

Du spiller som alven Tyrande Whisperwind, og du skal samme med din alve-hær bekjempe, til syvende og sist «Burning Legion.» Du kjemper et desperat slag for å få tilbake ditt elskede land, «Kalimdor.» Du går til og med så langt som å slippe løs den største svikeren av dem alle, for å få fred og slutt på kaoset.

Enspillerbiten går i samme rekkefølge som jeg nevnte dem i, og målet ditt er å redde verden ifra en total ødeleggelse fra hæren «Burning Legion.» Hele historien blir fortalt igjennom «cutscenes» og «cinematics» som kommer for det meste i begynnelsen og i slutten av et hovedoppdrag. Det er her RPG-elementene kommer inn.

Friheten til å velge

Spillet har et ganske enkelt nivå- oppgraderingssystem. Du kan gå opp i et nivå ved å vinne kamper, og ved å gjøre sideoppdrag. Hver gang du går opp i et nivå får du muligheten til å oppgradere deg i forskjellige ting. Ofte er det å velge et spesialangrep eller muligheten til å helbrede deg selv. Ulikt alle andre RTS-spill fra denne tiden, har «Warcraft 3» innført et nytt element innefor sjangeren, og det er nettopp muligheten for å styre såkalte helter. Eller spesielle enheter som tåler mer en enn vanlig enhet. Heltene er veldig forskjellige, alt fra hvor fort de springer til hvor mye de tåler. De er godt balansert og alle har sine fordeler og ulemper. Noe jeg savnet litt her var å kunne velge hvilke områder helten skulle forbedre seg i. Altså om han skulle få tåle en støyt mer eller andre slike RPG-elementer. Disse tingene er istedenfor gjort igjennom utstyr du har på deg, du kan ikke velge et sverd eller en rustning. Men det er gjort med bøker eller slike gjenstander som du kan kjøpe.

Det finnes et dusin av enheter som du kan styre. Hver rase har sine egne med forskjellige fordeler og ulemper, og igjen er balansen perfekt. Du tar kontroll over alle salgs enheter, alt fra en flygende sau til en alv som rir på ryggen til en tiger. Jeg har ikke noe eksakt tall på hvor mange forskjellige enheter du kan styre, men det er noe rundt hele 100 forskjellige. For å få en enhet må du ha ressurser, de tre ressursene er ved, penger og kjøtt. Jo mer kjøtt du har, jo flere enheter kan du bygge. De andre to trengs for å bygge hus og enheter. Man kan oppgradere bygningene sine slik at de tåler mer, eller oppgradere enheter ifra en smed.

Når du spiller «Warcaft 3» er det opp til deg hvilken taktikk du skal bruke. Skal du satse på et godt forsvar, eller på gode angrep? Det er det som er så flott, det er helt opptil deg selv. Dette gjør at alle har sin egen spillestil og at du i begynnelsen vil bruke noe av tiden til og utforske hvilken spillestil du skal bruke.

«Why are you poking me again? »

Musikken er en av de aller lyseste sidene av spillet. Det er en liten vri av opera og orkester stil for det meste, som passer perfekt til de episke kampene igjennom spillet. Den klarer virkelig å sette prikken over i?en i både følelse og i stemning. Musikken er laget av musikerne Tracy W Bush, Derek Duke, Jason Hayes og Glenn Stafford. Alle de nevnte har også vært med å lage musikken til de fleste andre spillene fra «Blizzard.» Musikken er helt forskjellige avhenging av hvilken rase du spiller som. «Human» har en munke- kirke- lignende musikk, «night elves» har en indianerlignende musikk. «Orcs» har en krigs- afrikansk- lignende musikk og «undead» har en kjapp krigs- jakt- lignende musikk. Lydeffektene er også helt på topp, og her kommer det inn en artig en. Hvis du klikker lenge nok på en enhet vil den etter en liten stund si noe artig, som: «Quit clicking on my bear ass!» eller «POKE, POKE, POKE, it?s that all you do?!» Noe som jeg syntes er en moro liten detalj.

Spillet kan bli litt frustrerende. De datastyrte fiendene sine enheter ser ut til å tåle mer enn hva mine gjør, og de starter med flere ressurser enn hva jeg gjør. Jeg skjønner ikke hva utviklerene har tenkt med her, men dette er ikke noe som vil trekke ned på helhetskarakteren. Det finnes tre forskjellige vansklighetsgrader. Lett - Middels - Vanskelig, det fungerer bra og fiendene vil bruke mye lengere tid på å bygge de beste enhetene når de er på lett, enn når de er på vanskelig.

Sprudlende farger

Grafikken til spillet har en nydelig vri av tegneserie- og «fantasy»- stil. Det er masse fargerike og spennende farger. Men det er derimot det stikk motsatte når du spiller som «undead,» da blir alt dødt og du får en god følelse av at du er en ond. Det er kanskje ikke så mye å ta tak i her, for grafikken var på topp i sin tid og den holder en viss standard den dag i dag. Det skal nevnes at noen få ting kunne vært gjort bedre, med det er bare småpirk fra min side. Bevegelser er gode og myke, og det er kule effekter når du bruker for eksempel magi.

Flerspillerdelen er kanskje det som gjorde at spillet ble så vellykket. Du har muligheten til å spille alt imellom himmel og jord; «Tower Defence» til «Lord of the Rings,» «Run Kitty Run» til «Hero War,» og så klart det vanlige. Det sitter faktisk mange hundre, ja kanskje tusen mennesker og spiller dette akkurat nå. Etter åtte år sitter det enda noen som spiller dette. Jeg kan godt innrømme; At jeg også må ta fram denne godbiten i kjedlige stunder, hvor det ikke er noe annet å gjøre. Dette viser hvor stor sukseen til spillet var. Spillet var og er fremdeles en stor utfordrer til alle RTS-spill som vil komme i framtiden og til alle som har kommet ut den dag i dag.

En klassiker?

Jeg vil tørre å påstå at «Warcraft III: Reign of Chaos» er tidenes beste RTS-spill per dags dato. Spillet har blitt en klassiker i mine øyne. Det var på ingen måte revolusjonerende på alle områder, men de hadde klart å sy sammen alle elementene så godt at det føltes ulikt alt annet. Når «Blizzard» først skaper en skyhøy forventing også overgår de absolutt alle forventningene mine. Jeg var kanskje ny innen spill og slikt da, men hvis du spør hvem som helst som har prøvd spillet. Kan jeg nesten garantere på at de vil ha syntes spillet er et av tidenes beste, i alle fall innenfor sjangeren. Spillet vil ikke skuffe, men du må ha litt sansen for slike spill for og virkelig nyte alt ut av det. Har du sansen for RTS-spill og enda ikke prøvd denne juvelen er spillet virkelig verdt hvert øre.

Gameplay: 10/10

Holdbarhet: 10/10

Grafikk: 10/10

Lyd: 10/10