Heavy Rain

Quantic Dream har satset hard på å fremkalle følelser hos spillerme. De greier det til et vist punkt. Jeg følte hat, avsky, en smule frykt og jeg tror til og med at jeg kjente bitte litt ekte stress. Men greide de å gjøre det ultimative? Greide de å få oss til å gråte over karakterenes skjebne?

Det første som slo meg med Heavy Rain var at dette er annerledes enn noe jeg noensinne har spilt før. Du mister først og fremst en del av kontrollen du har blitt vant til å ha, men det gjør liksom ikke så mye. Det er nesten som å avgjøre utfallet i en film. Ruten er satt opp på forhånd, du må bare velge utfallet.

Det er dette som er så farlig med Heavy Rain. Mange fordømmer nok det faktum at vi ikke har den kontrollen vi er vant til, eller forlanger. De tok en sjanse med det, og for min del i alle fall, så lønte den seg.

Spillet starter med en prolog, hvor vi spiller Ethan Mars. Vi følger livet hans med familien. En dag så mister han kontrollen over den ene sønnen sin, Jason, når de er på et travelt kjøpesenter. Vi finner han igjen utenfor senteret, men når han løper over gaten blir han, og Ethan, truffet av en bil. Jason dør og Ethan havner i koma.

Det er her vi gjør oss kjent med spillets kontroller. Et system der du må ha tunga rett i munnen for å ikke gjøre noen fatale feil du kommer til å angre på senere. For kontrollen i spillet består som regel av to ting. I de mer rolige sekvensene så kan du gå rundt og gjennomføre de kontrollene og bevegelsene som dukker opp på skjermen. I de mer actionfylte sekvensene derimot, så består kontrollen av såkalte «QTE», eller «Quick Time Events». En serie knappekombinasjoner dukker opp og du må trykke på de innen ekstrem kort tid. Men det er ikke så enkelt av «X» er action-knappen, «O» er stoppknappen eller «R1» er avtrekkeren. Hvilke knapper som gjør hva er helt tilfeldig fra gang til gang. Som et resultat av dette ente jeg opp med å drepe en person, som jeg egentlig tenkte at jeg skulle få la leve.

Men tilbake til historien i spillet. Vi følger fire forskjellige personer som jakter på morderen. Det første og muligens viktigste er Ethan Mars. Shaun, den gjenlevende sønnen hans blir kidnappet mens han har et blackout (som han sliter med etter ulykken) og vi følger hans desperate jakt på å finne morderen, og sønnen i live.

Norman Jayden er en profileringsekspert fra FBI som bruker det eksperimertele verktøyet A.R.I. Han har blitt sendt for å etterforske Origami Morderen sammen med det lokale politiet, under ledelse av Carter Blake.

Scott Shelby er en privatetterforsker som har blitt hyret inn av ofrene etter Origami morderen. Han får hjelp av moren til det første offeret, Lauren Winter, som ønsker å få en slutt på saken.

Den siste personen vi følger er Madison Paige. Hun er en journalist som helt tilfeldig treffer på Ethan på et motell, og hjelper ham med å komme seg, både fysisk og psykisk. Hun innleder etter hvert sin egen etterforsking for å finne ut hva det egentlig er som skjer.

Som tidligere nevnt, så har Quantic Dream satset hardt på at du skal føle noe når du spiller , og de tar mange grep for at du skal gjøre nettopp dette. I starten av spillet, når du spiller som Ethan, så blir du nærmest tvunget til å gjøre dagligdagse gjøremål som å barbere deg, hjelpe til med å dekke på bordet og leke med sønnene dine. Dette hjelper til å fremtvinge en vis følelse for karakteren. Du får medfølelse, sympati og du kjenner deg igjen i det. Du bryr det om hva som skjer med de, men det er ikke helt nok.

I en av sluttene jeg fikk, så døde to av hovedpersonene, og jeg følge ikke stort annet enn oppgitthet over at det gikk så dårlig som det gikk. Så Quantic Dream greier ikke helt å fullføre det de setter seg ut på, men det er dessidert et skritt i noenlunde riktig retning. Men noe riktig må de ha gjort, for jeg følte en avsky over noen av de valgene vi blir tvunget til å gjøre.

Friheten til å ta de valgene du selv føler for har vært et av de viktigste punktene i markedsføringen, det samme har det faktum at du kan ta livet av hovedpersonene vært. Dog, det er en meget begrenset frihet du får. Du kan ikke ta livet av hovedpersonene «når som helst», kun når det passer seg slik i spillet. Så det Quantic Dream gjør er at de skaper en illusjon om at du har den totale frihet, men det er en illusjon vi lett kan godta uten noen problemer.

En annen ting som trekker litt ned på inntrykket er at Quantic Dream tydligvis har hatt det litt travelt med å få spillet ut. Spesielt mot slutten av spillet så opplevde jeg en stor mengde bugs og småfeil. Blant annet så forsvant lyden i et lite sekund eller noe slikt. I og for seg ikke en stor ting, men det ødela stemningen som spillet har bygget opp til, og det drar deg ut av spillet. Den motsatte effekten av det Quantic Dream prøver å oppnå. Jeg opplevde også at jeg var i stand til å gå igjennom personer og gjenstander fra tid til annen. Det tar seg dårlig ut i et spill der grafikk og animasjoner ellers er nærmest perfekt.

Konklusjon:
Heavy Rain er et fantastisk spill. Det er et friskt pust i en spillverden hvor korte, intense actionspill har tronen. Det er forfriskende å se at noen fremdeles tør å satse på noe nytt. Historien er kanskje på det samme nivået som en b-film, men den har en tvist jeg ikke greide å forutse. Det er et par hull i plotet her og der, men med litt enkel hjernegang så kan du fort fylle de selv. Spillet har en fantastisk grafikk og et soundtrack uten like. Det blir skapt en fantastisk stemning som slår noen av de største Hollywood-filmene. Det er synd at denne stemningen blir brutt av enkle feil som kunne ha blitt rettet opp tidlig i prosessen. Ellers så anbefales Heavy Rain på det sterkeste til alle som ønsker en annerledes spillopplevelse.